Oljeselskapene slipper flere milliarder i skatt når de tabber seg ut i ett eneste prosjekt. Hvorfor er det så «komplisert» å gi noen skattegoder til investorer og gründere som skal bygge «den nye økonomien»?

Kommentar av redaktør Per-Ivar Nikolaisen i Shifter

Ute i havgapet omtrent like langt fra Stavanger som Bergen står en vaklevoren oljeplattform og ruster. Yme har kostet milliarder av kroner, men den vil aldri pumpe opp en eneste dråpe olje. Ingen tør å slippe produksjonsarbeidere om bord på den såkalte plattformen der ute i Nordsjøen. Fundamenteringen er så svak at ingeniørene rett og slett ikke er trygg på at den vil stå. I løpet av høsten skal den etter planen plukkes ned og kjøres til skroting.

Yme-plattformen er det beste eksempelet på at det norske samfunnet for lengst har blitt finansielt fartsblinde for overskridelser i oljesektoren. Det er ennå ikke helt sikkert hvor mye skandaleprosjektet vil koste den norske stat. Saken har fått sin oppmerksomhet, men spør du en gjennomsnittlig nordmann er Yme fortsatt mest kjent som et eller annet digert vesen fra norrøn mytologi. Mine tidligere i kollegaer i Teknisk Ukeblad har imidlertid fulgt saken tett, og de siste tallene antyder at Yme-partnerne har brukt minst 14,1 milliarder kroner. Vi skal ikke gå for detaljert til verks her, men det norske skattesystemet gjør at de kan trekke fra det meste av dette tapet på skatten.

Alt sammen hadde en slags fornuft den gangen skattesystemet for oljesektoren ble rigget til. Selskapene og privat kapital skulle lokkes til Nordsjøen ved hjelp av uimotståelige skatteincentiver. Risikoen ved å gå inn i et nytt og umodent marked skulle avlastes ved at selskapene skulle få rause fradrag hvis prosjektene feilet. Slik skulle utenlandsk kapital og kunnskap få fart på det norske oljeeventyret. Til gjengjeld skulle oljebransjen betale heftig med skatt når produksjonen først var i gang. Skattenivået ble lagt på hele 78 prosent. På denne måten skulle de enorme verdiene på den norske sokkelen komme nordmenn flest til gode. Slik var teorien, og som historien har vist, funket det til de grader i praksis også. Utenlandske selskaper flokket til norsk sokkel. Skattepolitikken har vært utrolig effektiv, og bidratt til at Norge antagelig har verdens mest effektive og vellykkede oljeindustri, og ikke minst verdens feteste statlige pensjonsfond på over 7000 milliarder kroner.

Norge står nå ved et veiskille, for å bruke ordene til nyutnevnt leder for FNs miljøfond, Erik Solheim. Den lave oljeprisen har sendt Norge ut i den verste arbeidsledigheten på 25 år. Ikke siden de norske bankene vaiet faretruende på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, har det sett mørkere ut for norsk økonomi. Norge som stat må gjenoppfinne sin forretningsmodell. Tidene da vi kunne sitte selvfornøyd og basere oss på at 56 prosent av eksportinntektene kom fra en eneste ekstremt ettertraktet vare, er over. «Oljesjokket har gjort at Norge har våknet,» sa banktopp Bent Eidem i Danske Bank i et intervju med Shifter for ikke lenge siden. Han viste til boomen av startups rundt i landet.

Mange nordmenn har kanskje våknet, og flere synes det er spennende å forfølge drømmer og skape noe eget. Det statlige støtteapparatet for startups er også relativt godt, og det er ikke altfor vanskelig å få penger fra Innovasjon Norge dersom du har en god idé. Men det er fortsatt slik at flertallet av norske investorer ikke helt har vendt seg til tanken på å sette pengene på andre ting enn olje og eiendom.

En av årsakene til at investorene vegrer seg, er den høye risikoen for at de små selskapene skal tryne. Så mange som ni av ti oppstartsselskaper feiler, ifølge den hardtarbeidende sjefen for investeringsfondet 500 Startups Nordic, Sean Percival.

− Den største utfordringen i Norge er at det er for lite kapital til tidligfaseinvesteringer. Det er kun to til tre fond som investerer. Det burde vært minst ti. Og de er redde for å feile, sa han nylig til Shifter. 

I det siste har vi i Shifter skrevet om hvordan Australia og Storbritannia ønsker omstilling. De gjør for teknologigründerne det Norge gjorde for oljeselskapene da Philips og de andre skulle «gründe» den norske sokkelen. Riktignok er det ikke akkurat de samme prosentene og summene, og absolutt ikke den samme kraften. Men prinsippet er det samme. Skatteincentivene lokker til seg kapitalen, ved å avlaste risikoen:

  • Hver investor kan få 20 prosent skattefradrag på investeringer inntil 200.000 australske dollar (om lag 1,2 millioner norske kroner). Hvis man investerer 1,2 millioner, vil man få et skattefradrag på personlig inntekt på 240.000 kroner.
  • Videre betaler man ikke skatt på fortjeneste de neste 10 årene, så fremt man selger aksjer i selskapet etter minst tre år.

I Norge har skattedebatter en tendens til å bli polariserte og sterkt ideologiske. En debatt om skatteincentiver for de med noen penger til overs, kan raskt bringe høyre- og venstresiden ned i skyttergravene. Det er derfor gledelig å se at det på tvers av de politiske skillelinjene nærmer seg en enighet om at noe må gjøres for gründerne. Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg sa nylig til Shifter at han trodde skattesystemet som berører startups, snart vil bli mer likt det britiske. Det kan altså se ut som det er mulig å gjøre noen endringer til fordel for gründerne uten å rote seg for langt inn i det skattepolitiske «vepsebolet».

Hele det norske skattesystemet må «tunes» slik at de nye teknologiselskapene får det lettere, akkurat som oljesektoren i sin tid fikk det lettere da den fikk noen skattemessige særordninger. Fremskrittspartiet i regjering og med hånda på rattet i Finansdepartementet uttrykker en viss skepsis fordi de mener slike incentiver vil «komplisere» skattesystemet.

Regjeringen har rett. Det vil bli noe mer «komplisert», men det må vi tåle nå i inngangen til den store omstillingen alle snakker om. De fleste investorer og gründere som blir berørt av denne nye «kompleksiteten», vil ønske endringene velkommen. Så den diskusjonen kan raskt legges død. Det vil selvfølgelig være en del systemjusteringer for byråkratene i Finansdepartementet. For eksempel må de definere hvilke selskaper som kan defineres som «oppstartsselskaper». Alder på selskapet, antall ansatte, fase, bransje og omsetning vil være sentrale faktorer. Dette ser byråkratene ut til å ha klart i Storbritannia, der de har en langt rikere flora av «startups».  Det vil antagelig være enkelte selskaper som «tweaker» seg til å være «oppstartsselskaper» på tynt grunnlag. Men noen slike hull vil det alltid være, og de tapte skatteinntektene fra de få som lurer seg inn i «gründer»-kategorien uten at de skulle vært der, vil være verdt samfunnsgevinsten ved at omstillingen til en ny økonomi vil gå raskere og lettere.

I oljeplattformen Ymes tilfelle tyder dekningen til Teknisk Ukeblad på at det ble gjort alvorlige feilgrep som førte til skandalen. Etter dette har Goliat-prosjektet utenfor Hammerfest fulgt etter med store forsinkelser og enorme overskridelser. Der har man nå startet produksjon, men også i dette tilfellet kan oljeselskapene føre enorme fradrag.

Vi skal ikke sparke de som ligger nede, altså oljebransjen. Akkurat nå er det liten grunn til å begynne å diskutere om oljeselskapene har «for gode betingelser», de har mer enn nok andre bekymringer å tenke på. En detaljfiksert diskusjon om at oljebransjen er spesiell, og at de høye fradragene rettferdiggjøres gjennom den høye skattesatsen og den store inntjeningen for staten når produksjonen først er i gang, vil bli for omfattende å gå inn på her.

Poenget er at når Norge har råd til å gi skattefradrag på tosifrede milliardbeløp når denne bransjen feiler grovt, bør det være mulig å bevilge en brøkdel av dette til skatteincentiver til fordel for nye teknologiselskaper, slik at Norge «får flere ben» å stå på. Ser vi til andre land som har kommet mye lenger enn råvarenasjonen Norge i «den nye økonomien», så kan det fort betale seg i statskassa til slutt. Norske politikere klarte å skape et oljeeventyr ved hjelp av en «villet politikk», da kan de også klare å skape et nytt teknologieventyr. Om de ønsker omstilling.

Hva mener leserne til Shifter? Diskuter dette og mye annet på vår Facebook-side og Twitter. Og husk også å like siden vår på Facebook, så er det større sjanse for at sakene våre dukker opp i strømmen din. Gå også inn på vår nettside og se om det er noe nytt, for i blant dukker ikke sakene opp i feeden din.

Per-Ivar Nikolaisen
Redaktør og gründer (Editor and co-founder)

Per-Ivar Nikolaisen

Per-Ivar Nikolaisen

Redaktør og gründer (Editor and co-founder)