Reisebrev fra Wall Street: For gründer Tom Arnøy i Zedge er dette et «umistelig øyeblikk»

Kommunikasjonssjef Thor Richard Isaksen i Zedge forteller historien om hvordan det er å bli en del av verdens mest legendariske børs. 

Jeg har min første arbeidsdag på kontoret vårt i New York City. Fra 14. etasjen på 22 Cortlandt Street, trykket inn mellom de monumentale byggene til det nye World Trade Center Complex, ser jeg rett mot en kolossal vegg av vinduer over gaten. Jeg prøver å strekke meg nærmere meg mot vinduet for å se hvor høy den faktisk er, men innser at det er en kroppslig umulighet. Bygningen er for høy. Vinduet mitt for lite. Halsen min simpelt hen for kort.

Kommunikasjonssjef Thor Richard Isaksen i Zedge skriver i Shifter fra New York.
Kommunikasjonssjef Thor Richard Isaksen i Zedge skriver i Shifter fra New York.

Min arbeidsgiver Zedge ble børsnotert i forrige på New York Stock Exchange Markets. En voldsom koordinasjonsøvelse for et lite selskap som har involvert mennesker i mange tidssoner. Vi har hatt advokater i New York og Tel Aviv som har jobbet på skift for å få papirarbeidet ferdig. Når den ene legger fra seg arbeidet på kvelden og går hjem, plukker noen andre opp arbeidet et helt annet sted i verden. Samtidig har ledelsen vært i møte med hundrevis av investorer for å bygge opp kjennskapen til selskapet og aksjen, såkalte roadshows.  Kvaliteten på disse møtene er avgjørende for å skape tillit blant potensielle investorer. Og de skal helst bli imponert over historien din. Etter at beslutningen ble tatt for å gå på børs har arbeidet pågått uten stans.

For de øvrige på kontoret vår på Ladebekken i Trondheim er historien en ganske annen. Der jobber våre utviklere, datafolk og produktteam utrettelig med å holde appene våre oppdaterte og med nye features. Vår «VP of Engineering» har holdt styrkene sine i jevn og stødig marsj gjennom hele perioden. Børsnoteringen har derfor ikke fått gripe forstyrrende inn selskapets daglige drift. Faktisk ble det hele begrenset til en lavmælt seanse på noteringsdagen med marsipankake der tickeren NYSEMKT: ZDGE var skrevet i glasuren. Børsnotering til tross, champagne- og sigarkulturen har ikke tatt over selskapet og gjør det neppe med det første.

Tilbake på kontoret i New York. Jeg plastrer mine såre føtter med gnagsårplaster, drar på meg noen åletrange skinnsko og sjekker værmeldingen. Det er meldt regn og torden, og jeg skal straks gå den korte turen fra kontoret vårt, ned Wall Street og til New York-børsen. En arbeidsdag på Wall Street. Nesten litt for mye å ta innover seg for en enkel sjel fra Gursken. De dystre værmeldingene skaper en viss dramaturgi rundt anledningen. Hvertfall inne i hodet mitt.

Trøndere er vant til dårlig vær, så litt mørke skyer over Wall Street gjør ingenting.
Litt mørke skyer over Wall Street gjør ingenting.

Vi stiller oss i kø foran bygningen sammen med alle andre som skal inn. Regnet pisker mot asfalten og tordenskrallet jaller mellom de høye bygningene. Våte dresskledde menn og kvinner med stresskoffert løper mot inngangen. De heldigste av oss er utstyrt med paraply. De mindre heldige bruker dagens utgave av Wall Street Journal eller New York Times til å skygge for det tunge regnfallet. Jeg føler jeg har sett denne scenen tidligere.

Vi blir møtt av vår kontakt på børsen som hjelper oss gjennom den strenge sikkerhetskontrollen og inn i den klassiske bygningen dekort med greske søyler. Vi blir eskortert gjennom en korridor og opp en teppelagt trapp. Og der åpenbarer det seg for oss. Gulvet. The trading floor. The pit. Verdens kanskje mest berømte parkett. Det dempede lyset i rommet gjør at de mange tusen skjermene skriker mot oss, og jeg føler meg liten og ydmyk.

Zedge-sjef Tom Arnøy og Thor Richard Isaksen på meglergolvet på Wall Street.

Zedge-sjef Tom Arnøy (t.v.) og Thor Richard Isaksen på meglergolvet på Wall Street.

Selve børsen ble formelt åpnet 17.mai 1792 og er en av verdens eldste, men dette rommet, og bygningen som omkranser den, åpnet i 1903. Aktiviteten i dette rommet har vært med å forme verdenshistorien. Fra salget av obligasjoner for å finansiere amerikanske styrkers deltakelse i den første verdenskrigen, til krakket og den påfølgende depresjonen som ledet verden rett i en ny.  Men selv om historien både er dramatisk og innholdsrik, later det ikke som menneskene som jobber her er veldig opptatt av den. Rommet er fullt av tradere, meglere og journalister som vandrer tilsynelatende uanfektet og uttrykksløse rundt på gulvet. De store katedralske vinduene er tildekket for å hindre innsyn og det utsmykkede taket er tildekket med kabelrør som pumper informasjon frem og tilbake, slik at menneskene på innsiden holdes i kontakt med verden på utsiden. Historien virker å være et parantes. Gjemt bort med resten av den klassiske arkitekturen. Alt handler om nåtid.

Fest uten skinnvest: Trønderne må legge igjen olabuksene hjemme.
Dresskoden på børsen sier at man må legge igjen olabuksene hjemme.

Vår kontakt er en hyggelig og smilende megler som heter Rusty. Han holder til i en av de mange bodene på gulvet hvor handlene skjer. Fra boden sin holder Rusty øye med hundre kunder som betaler han for å hjelpe tilbydere og etterspørrere med å finne hverandre til riktig pris. Han kaller seg selv en «market maker». Han viser oss skjermene han jobber med og forklarer hvordan ting henger sammen. Han forteller oss hvem som kjøper aksjen vår og hvem som selger, og til hvilken pris.  Jeg følger med så godt jeg klarer, men oppmerksomheten min blir konstant utfordret av menneskene, lydene og de blinkende skjermer som omgir meg.

Langs veggene har TV-kanalene satt opp sine små studioer og ørsmå båser hvor journalistene kan jobbe og gjøre sine forberedelser. Dresskledde mennesker, som jeg antar er CEOs hos noterte selskaper eller analytikere med TV-tekke, skipes hastig mellom båsene.

Etter seansen tar vi oss noen minutter for å la inntrykkene sige inn, før vi stiller oss opp utenfor boden til Rusty og tar noen bilder. Litt som turister. Før vi blir eskortert ut får vi også en gavepose som takk for besøket. Litt som turister. Men det ødelegger ikke øyeblikket. For gründer Tom Arnøy er det å se tickeren til selskapet han har bygget, rulle over skjermene på New York-børsen et umistelig øyeblikk. For meg – en opplevelse for livet.

 

Zedge er kommet innenfor dørene på New York Stock Exchange.

Jeg begynte å jobbe i Zedge på oppløpssiden til børsnoteringen. Det tunge jurdiske arbeidet var nesten i mål, alle audits og regnskapssjekker var ferdig, og sjefene ventet på godkjenning fra det amerikanske finanstilsynet og børsen. Min oppgaver var derimot bare i ferd med å begynne.

Zedge har 200 millioner nedlastinger, 85 millioner har appen installert og over 30 millioner bruker appen aktivt hver måned. Alle oppdateringer, endringer eller pushmeldinger gir nesten umiddelbart utslag i endringer i brukerdata. Denne kjappe responsen gir grunnlag for en vidunderlig intim digital dans – en «big data bossanova» om du vil – med vår brukerne.  Over tid har denne dansen gjort at vi kjenner dem veldig godt, og de føler de kjenner oss. Tilliten og lojaliteten er høy, og de vet hvordan vi fører.

Min jobb er å få opp aktiviteten på resten av dansegulvet. Hittil har det meste – for å ikke si alt – handlet om brukere og brukerrekruttering. Etter en børsnotering blir selskapet som enhet mye viktigere enn det var, og flere nye målgrupper kommer i spill.  Nye hjemmesider, public relations, investor relations, employer branding, identitetssarbeid, medietrening, nye informasjonsrutiner i trå med reglene til det amerikanske finanstilsynet, pressemeldinger, nye kanaler på sosiale medier – listen er lang. Og fristene korte. Når jeg kikker gjennom gaveposen min og plukker opp en caps med bokstavene NYSE skrevet i pannen, er det vel vitende om at vi kom i mål. For denne gang.

De store mediekanalene har sine egne hjørner på børsen, der kursene følges tett.
De store mediekanalene har sine egne hjørner på børsen, der kursene følges tett.

CEO Tom sier ofte at nøkkelen til suksess for Zedge ikke handlet hva man valgte å gjøre, men alt man valgte bort. Disiplin og målrettethet står høyt i kurs på kontoret og har vært styrende prinsipper som har ledet selskapet dit vi har kommet i dag. Men etterhvert som man blir større, vokser også forventningene fra omgivelsene om synlighet, ansvarlighet og tilstedeværelse. Og skal man på børs, bør man ha både sysaker, papirer og regnskap i orden. Nye suksesskriterier blir hele tiden lagt til ligningen, få tas bort. Kravene blir flere og strengere. For et selskap som planlegger for vekst de neste årene skal vi lære oss å leve med denne konstante endringen.

Dagen etter besøket på børsen får vi en begeistret e-post fra Rusty. Han melder at etter besøket vårt steg interessen for aksjen og at det nå handles for store volum. «You got the magic touch. All it took was one visit to NYSE and we’re off to the races!». Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg håper dette betyr flere besøk til New York i tiden fremover.

Etter en uke i New York reiser vi tilbake til Trondheim. Ombord i KLM-flyet forsøker jeg å hvile hodet med noe lett TV-underholdning. Men det eneste jeg hviler er egentlig øynene. I hjernen prosesseres inntrykk fra den siste uken. Glad for å ha passert min første milestein i selskapet, innser jeg at det nå arbeidet begynner. Reisen har så vidt begynt.

———————

Og angående scenen på Wall Street – etter et søk i det mentale referansebiblioteket mitt har jeg noe skuffende hentet frem den smått latterlige bryllupsmiddagsekvensen fra Guns N’ Roses-videoen November Rain, der våte dresskledde mennesker ramler og kaster seg over kakebord. Oh, well.

———————

Kommunikasjonssjef Thor Richard Isachsen i Zedge var tidligere redaktør i  TrondheimTech, en nyhetsblogg med oppdateringer fra teknologi- og entreprenørskapsmiljøet i Trondheim.