Solgte OL-myntene til bestefar for å få det til å gå rundt, men ble til slutt rik: «Et samfunnsansvar å hjelpe andre gründere»

Kommentar

Chul Christian Aamodt skriver om hvordan det er å gå fra å være pengelens gründer til sånn passelig rik investor som bygger nye selskaper.

År 2002

Jeg tar på meg hettegenser og legger den eksklusive esken i en hvit plastpose. Jeg har en vond klump i halsen. Jeg tar bussen ned til Oslo S og går sakte bort til kvadraturen. Jeg ser ned i bakken når jeg får 8.000 kroner i kontanter.

Jeg fikk OL-myntene av bestefar. Nå må jeg pantsette disse for å få råd til å betale lån og avdrag.

Med 8.000 kroner i en brun konvolutt har jeg råd til å betale lånet på leiligheten på 62 kvadratmeter som jeg har kjøpt i Colletsgate 61. Jeg har også råd til å betale strømregningen fra Hafslund som har blitt langt større enn forventet. Heldigvis har jeg fått utsatt innbetaling på studielånet.

På vei hjem har jeg to tanker i hodet. På den ene siden har jeg dårlig samvittighet fordi jeg pantsatte gaven jeg fikk av bestefar. På den andre siden tenker jeg at bestefar ville blitt glad hvis han hadde visst at han på sitt vis hjalp meg gjennom en økonomisk knipe.

År 2008

Jeg oppretter investeringsselskapet Screensailor AS. Jeg sitter også i ledelsen i et selskap i vekst, Mintra, og gjennom investeringsselskapet kjøper meg opp på eiersiden i dette selskapet.

Vi starter arbeidet med å rigge Mintra for salg. Det er utrolig lærerikt og vi jobber knallhardt dag, kveld og natt. Vi gjør alt klart for Due Dilligence.

År 2013

Arbeidet med å trimme selskapet tar lenger tid enn planlagt, men vi er på god vei.

I 2013 så forstår jeg at det kun er et spørsmål om tid før vi får vår exit. I 2013 så er jeg også utbrent. Jeg har vært i samme selskap i tolv år, og jeg har jobbet alt for mye alt for lenge. Jeg gleder meg ikke lenger til å gå på jobb, og jeg forstår at jeg må finne noe annet å gjøre.

Jeg har alltid drømt om å jobbe i en avis. Jeg har søkt jobb i både VG og Aftenposten, men jeg har aldri blitt invitert på jobbintervju. Jeg har bare fått standard svar om at de satte pris på at jeg viste interesse for stillingen, men at jeg dessverre ikke var aktuell.

Derfor starter jeg nettavisen enerWE.no.

År 2014

Min første arbeidsdag som gründer er 1. Januar 2014. Jeg går fra en veldig godt betalt jobb til en usikker tilværelse. Jeg er blant de største aksjonærene i selskapet jeg forlater, men selskapet er fortsatt ikke solgt, så aksjene er låst. Jeg har derfor en avtale med min kone om at jeg kan leve på hennes lønn en periode.

Gjennom hele 2014 har jeg trang økonomi. EnerWE.no er et risikoprosjekt, og totalt for året tar jeg kun ut 200.000 fra selskapet. Vi kan ikke holde på slik i lengden.

Så kommer nyheten som snur opp ned på livet mitt. Jeg og min bedre halvdel har lenge ønsket oss barn, og endelig får vi den positive nyheten. Vi skal få ei lita jente. Termin er i februar 2015. Det er jo helt fantastisk.

Samtidig så blir jeg bekymret for økonomien. Jeg har tjent så lite at jeg har problemer med å få foreldrepenger. Jeg vet jo at vi vil klare oss økonomisk, men hva vil skje med enerWE AS?

Vil jeg som far trenge mer penger enn det vi klarer å tjene i oppstartsselskapet? Jeg sover dårlig noen netter. På dagtid bruker jeg tid på telefonen med NAV.

Desember 2014

Pareto er engasjert for å finne kjøpere til selskapet jeg tidligere var med å bygge opp, og ryktene på byen sier at det er er duket for budkrig. Jeg følger med fra sidelinjen.

På ny blir livet snudd opp ned, for exit’en blir  bedre enn jeg hadde håpet. Jeg får 21 millioner kroner.

Hvordan påvirker pengene meg?

To viktige spørsmål dukker opp i tiden etter exit’en.

  • Hvordan påvirker det et menneske å plutselig få så mye penger?
  • Hvordan påvirker det andres syn på deg?

Det vil være å lyve å si at det ikke påvirker meg. Jeg har ikke lenger noen store økonomiske bekymringer. Samtidig så er det så mye annet som skjer i livet mitt samtidig. Min kone er høygravid, så den dagen vi får vite at salget er closet så feirer vi med pizza og cola på en sliten restaurant på Grünerløkka. Vi orker ikke noen større feiring. Tre måneder etter får vi ei lita datter, og det tar all oppmerksomhet. Det betyr så utrolig mye mer enn pengene på kontoen.

Åpen om exiten

Jeg har valgt å være åpen om exiten jeg gjorde. Jeg kunne gått under radaren, men jeg ser at det i mange sammenhenger hjelper meg når jeg bygger enerWE.no. Potensielle kunder og samarbeidspartnere tar meg mer på alvor når de vet hva teamet jeg var en del av, klarte å skape. Det hjelper meg med å få møter med beslutningstakere. Det er derfor naturlig for meg å bruke dette verktøyet når vi bygger enerWE.no.

Samtidig så er det en stor nedside ved å være åpen om exit’en. De som ikke kjenner meg godt, kan lett tenke at jeg er klysete. Spesielt hvis jeg poster noe om oppkjøpet på Facebook eller Linkedin. Jeg velger å være åpen om det, men jeg har mine stunder der jeg lurer på om det ville vært bedre ikke å nevne noe om exiten.

I disse stundene så må jeg minne meg selv på hvem jeg er, og at mine nærmeste venner vet at jeg er en mer jordnær og ydmyk person enn den personen jeg i enkelte sammenhenger kan oppfattes som i det offentlige rom.

Hva gjør jeg med pengene?

Jeg fikk et godt råd om å vente et år med å begynne å investere. Man kan som “nyrik” lett bli revet med når man kikker bankkontoen.

Vi velger allikevel å gjøre en investering rett etter exiten. Vi bygger oss et hus på Korsvoll. Vi er veldig glade i å gå ski og sykle i marka, og vi har lenge drømt om et hus nærme marka. Nå har vi fått vi denne muligheten.

Resten av pengene låser vi i investeringsselskapet.

Slik velger jeg mine investeringer

Etter litt mer enn et år så går jeg ut i media og frir til gründere. Jeg ønsker å investere i norske oppstartsselskaper.

Jeg får ukentlig henvendelser fra gründere som søker investorer. Når jeg velger ut selskap som jeg skal investere i, så velger jeg med hjertet. Jeg prøver å finne selskap med personer som har den samme drivkraften som jeg selv har.

Det finnes en million gode idéer. Det finnes langt færre mennesker som har X-faktoren og gjennomføringsevne. For meg er det ikke viktig at selskapet har internasjonale ambisjoner eller at selskapet sitter på banebrytende teknologi. Ikke alle gründere kan bli den neste  Mark Zuckerberg.

Jeg ønsker å investere i mennesker som virkelig brenner for det de gjør, og som kan være med å utgjøre en forskjell der de er, enten det lokalt eller internasjonalt. Jeg investerer ikke først og fremst for å gjøre «en ny kule». Jeg investerer i startups fordi jeg mener det er et samfunnsansvar å bidra med kapital for å skape nye arbeidsplaser når man har mulighet til det.

Mitt investeringsselskap har nå investeringer i Inspera, Cloudnames, Tactic Real-Time Marketing og Medier24. I tillegg investerer jeg i enerWE, samt at jeg investerer i DNB AM Global Indeks Valutasikret og i litt kjedelig eiendom.

Hva har endret seg?

Jeg jobber som daglig leder og ansvarlig redaktør i nettavisen enerWE. Selvfølgelig ønsker jeg at enerWE skal bli mye verdt. Jeg har jo fått med meg en del eksterne aksjonærer som har tro på oss og som forventer avkastning på sine aksjer. Samtidig så er det ikke like viktig for meg som i forrige jobb at vi gjør «en kule».

I min forrige jobb så var pengene viktig, og målet mitt de siste årene var å få en så stor exit at jeg skulle kunne få en form for økonomisk frihet. Det klarte vi.

I enerWE er jeg den i selskapet hever minst lønn. Penger er ikke lenger noen drivkraft i seg selv. Nå er min drivkraft å skape verdier for våre kunder og å skape nye bærekraftige arbeidsplasser. Da jeg forlot forrige arbeidsplass var jeg demotivert og sliten. Nå er min motivasjon på topp, og jeg stortrives med å bygge et nytt mediehus.

Større enn CNN

I enerWE har vi et hårete mål om at vi skal bli større enn CNN. Det forrige selskapet jeg var med å bygge opp ble kjøpt for mer enn det Sparebankstiftelsen betalte for Amedia, så nå har jeg bestemt meg for at vi må heve listen.

Borte for alltid

Uavhengig av om vi klarer det eller ei, så må jeg aldri glemme den følelsen jeg hadde da jeg måtte pantsette OL-myntene jeg hadde fått fra bestefar. De er borte for alltid.