Kan norske gründere «redde verden»? De færreste av dem prøver særlig hardt

Kommentar av Per-Ivar Nikolaisen, redaktør i Shifter

Gründere i verdens rikeste land er stort sett opptatt av å løse problemer for de rikeste.

I dag kom nyheten om at Innovasjon Norge inngår en avtale med UN Women. Avtalen innbærer blant annet et pilotprosjekt der målet er å bruke blockchain-teknologi til å utvikle systemer som gjør at kvinners og jenters rettigheter på flukt er bedre ivaretatt, samt øke tilgangen til hjelp når de er i en krisesituasjon.

I pressemeldingen sier utenriksminister Børge Brende at norske gründere får «et utstillingsvindu der vi kan løfte frem løsninger som bidrar til at vi kan nå bærekraftmålene.»

Spørsmålet er hva vi egentlig har å vise frem i utstillingsvinduet. For la oss være ærlig. De færreste norske gründere tenker på hvordan de skal gjøre livet bedre for verdens fattige. De er opptatt av i-landsproblemer.

Norske gründere er fantastiske på mange måter – de bruker kunstig intelligens til å bedre hastigheten på trådløse nettverk, lager supersmarte hus, utvikler fancy betalingsløsninger, er ledende på sensorbasert markedsføring, og lar deg bestille kake og vask online. Ja, de gjør en hel masse, har store visjoner, men de færreste bekjemper ekstrem fattigdom.

Det finnes noen unntak. Innovasjon Norge peker på gründere innen høyabsorberende fødelaken, solcellelamper, håndtering av farlig avfall og telt med solcellepanel. Et annet eksempel er fremgangsrike Kahoot som selv sier de måler sin suksess opp mot FNs bærekraftsmål. Læringsplattformen bidrar til «å sikre, inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle» (FNs bærekraftsmål 4). Og i Afrika sør for Sahara har selv den fattigste delen av befolkningen nå muligheten til å dra i gang en Kahoot, siden smarttelefoner også der er «allemannseie».

All ære til disse gründerne, men det er tynt i rekkene. Så noe av det beste med avtalen mellom Innovasjon Norge og UN Women er ikke nødvendigvis at vi får vise frem det vi ikke har så mye av, men at den kan bidra til at norske gründeres oppmerksomhet vris mot andre problemer enn det de har utenfor villavinduene.

Jeg har vandret noen runder i Norads korridorer som journalist i fagbladet Bistandsaktuelt. Blant bistandsaktørene vil norske gründere som vil «redde verden», antagelig bli møtt med en del skepsis. Nordmenn som satser utenfor den norske statsmaktens lune favn, blir av mange betraktet som «cowboyer» som er ute etter en rask gevinst. Mange vil også si at de fattige vet best hvor skoen trykker, og selv må finne løsningen på sine utfordringer, ellers funker det ikke. For eksempel finnes det en uendelig lang rekke vestlige ovngründere som har forsøkt å få folk på den afrikanske landsbygda til å slutte å lage mat med helsefarlige ved- eller kullovner. Men ifølge Africa Energy Outlook er det fortsatt 730 millioner mennesker i Afrika sør for Sahara som fortsatt lager mat på den skadelige gamlemåten. Andre eksempler er hvordan dyrt medisinskteknologisk utstyr blir stående ubrukt, fordi man ikke tar høyde for lokale forhold. Utstyret kan for eksempel kreve kontinuerlig strømtilførsel, i land der det er stadige strømbrudd. I andre tilfeller kan nødvendig vedlikehold være for kostbart innenfor stramme driftsbudsjetter.

Skeptikerne har delvis rett. Dersom norske gründere skal inn i Afrika eller andre områder av verden med ekstrem fattigdom, hjelper det ikke å sitte hjemme ved skrivebordet og tro de har funnet selve «sølvkula» for å få slutt på all elendighet. De må ut og finne ut av de reelle behovene og kartlegge fellene. Norske ideer og teknologier kan komme godt med, men produktutviklingen må skje i nært samspill med lokale krefter. For ellers kan det bli som deler av norsk bistand har vært i årevis, en (statsfinansiert) lekegrind for eventyrlystne idealister som har lyst til å redde verden, men der det tidvis har vært vanskelig å se varige resultater.

Det er imidlertid bedre å prøve og feile, enn ikke å gjøre noen ting, slik det er i dag. Nordmenn med gründerplaner bør derfor sette seg ned og lese FNs bærekraftsmål. DNV GL ga tidligere i år ut Global Opportunity Report. I den sammenhengen mente Haugland at Norge har et fortrinn innenfor såkalt «impact-gründing». Han viste til at vi har et samfunn preget av høy tillit, høy kompetanse og like muligheter. Samtidig har vi en liten, åpen økonomi som gir oss innsikt i globale utfordringer.

– Politikere, bedriftsleder og gründere må begynne å se på disse 17 målene som 17 innovasjonsplattformer og dermed problemer som skal løses. Dersom en idé er tydelig forankret i disse målene er jeg overbevist om at sannsynligheten for å lykkes øker, sa Haugland.

For de fleste norske teknologigründere er Amerika det forgjettede land (altså Nord-Amerika). De ser ikke muligheter i de enorme markedene i lavinntektslandene. Så mens deler av bistandsbransjen må akseptere at noen gjør raske penger på å bidra til en bedre verden, må norske gründere forstå at det går an å tjene raske penger på å bidra til en bedre verden. Og til myndighetene: Når Innovasjon Norge nå har opprettet sitt andre amerikanske Nordic Innovation House, denne gangen i New York, er det jo lov å spørre om det neste bør være i Nairobi.

PS til fintech-bransjen: 74 land bruker minst en mobilapplikasjon til pengeoverføringer eller betaling. Og på landsbygda i Afrika sør for Sahara har de for lengst også begynt brukt mobilen til å sammenligne råvarepriser. Så dette er ikke gjort i en vipps dette heller.


Shifter er Norges nettavis for startups og innovasjon. Følg oss på Facebook og Twitter. Og meld deg på nyhetsbrevet vårt.

Hør for øvrig også vår seneste Podcast, med Marianne Bratt Ricketts i Vibbio. Om hvordan hun og Stine Norum bygde et solid selskap i Norge på rekordtid og nå satser internasjonalt. I podcasten forteller hun hvordan Vibbio skal gå fra å være en videoprodusent til å bli et stadig tyngre techselskap – som blant annet bruker avansert plattformteknologi og kunstig intelligens i produksjonslinjen. Ellers om kostskolen, 18-timers-dagene i London, evakuering av landsbyer i Alpene, om å miste noen, om å ha perspektiver og beholde roen i kritiske situasjoner. Og gründertips, gründertips, gründertips!

Last ned podcasten i iTunes / Podcaster på iphonen eller bruk din foretrukne podcast-klient på Android. Søk på «Shifter».

 

Per-Ivar Nikolaisen

Per-Ivar Nikolaisen

Redaktør og gründer (Editor and co-founder)

2 thoughts on “Kan norske gründere «redde verden»? De færreste av dem prøver særlig hardt

  • 22. februar 2017 at 07:24
    Permalink

    Takk for interessant kommentar. Vi i Alliance Microfinance AS har tatt en tydelig posisjon her. Vi driver 4 SMB/mikrofinans-banker i fire utviklingsland hvor vi lar grundere og småbedriftseiere ta ansvar for sin egen fremtid. Vi er overbeviste om at driftige grundere i land som Liberia, Bolivia, Ecuador og Vietnam er meget godt skikket til å finne løsninger som fremmer vekst i eget land. Blant våre rundt 150 000 lånekunder, som har lånt rundt 1,9 mrd kroner fra våre banker, finnes det garantert tilstrekkelig talent og energi til å skape nye virksomheter, løsninger og vekst – i tillegg til at de sikrer seg et levebrød. Selvfølgelig er det ingen garanti for at hver enkelt skal lykkes, men 150 000 energiske hoder som vet hvor skoen trykker kan i sum ganske sikkert klare mer enn vi kan tenke oss til fra Norge. All ære til Innovasjon Norge/FN, men vi har mye mer tro på at innovasjon, nye løsninger og spennende selskaper skapes der behovene er størst.

    Lars Langsrud, styreleder, Alliance Microfinance

    Reply
  • 24. februar 2017 at 16:21
    Permalink

    I Moonwalk er vi enige i det meste Per-Ivar Nikolaisen peker på.

    I stedet for å rette pekefingre mot andre, gjør vi det vi kan for i bærekraftige partnerskap mellom kunder, lokalt personell og problemløsere, herunder i den fattige delen av Afrika. Vi legger igjen mer penger på hvert nivå i pyramiden enn det som sendes oppover. Slik blir hverdagen best for kundene, bedre for det lokale personellet og noe rikere for oss. To eksempler:

    Pawa gir 600 millioner mennesker mobilt strømnett der kundene også blir distributørene og produsentene av strøm for egne kunder. Dette gjør at fremtidens strømnett for Afrika ikke trenger de $6 billioner som Bill Gates annonserer. Fordi én aktør verken trenger å bygge ut eller kontrollere ett strømnett (og kundene). Med Pawa blir afrikanerne selv strømnettet, ikke kobber gravet ned i bakken. Dette er svært lønnsom business. Og vi håper å beholde produksjonen i Norge (det er både billig og lurt, men lite tilgang til kapital). Ledet av Jo som nå snur alle steiner for produksjon i Norge.

    Majiko gir 1,2 mrd mennesker daglig tilgang til rent vann. Ikke fordi vann er vanskelig å oppdrive, men fordi fattige må skaffe vann til morgendagen. Det låser dem evig til fattigdom. Samtidig er vann den største økonomien i dagens fattige Afrika. Majiko har utviklet et system med lokale ‘heroes’ som med sykler og returflasker og rense- og fyllesystem henter vann og leverer det som abonnement til 24 familier hver dag og sparer dem for 48,000 timer i året. Dette sysselsetter hundrevis og kan spare millioner av timer som kan brukes i matproduksjon eller annet arbeid. Det vil også sende barn på skole. Og det er lønnsom business. Ledet av Synne som nå utvider teamet i Kitui, Kabati, Kenya.

    Disse prosjektene er i startgropa og vanskelig å få finansiering til. Selv om vi har solgt produktene/tjenestene og markedet venter på påfyll. Hittil teller vi 230 engeleinvestorer som har spleiset.

    Vår appell: Spør ikke hva Norge kan gjøre for verden. Spør hva du kan gjøre for verden fra Norge.

    Morgendagen bygges av dagens helter. Jeg er stolt av å jobbe med et tyvetalls av dem. Med bedrifter som nå vokser i tre verdensdeler. Så lar vi andre fortsette å rette pekefingre mot ‘de som burde gjøre noe’ eller ‘de som snart bryter igjennom i USA’. De gode historiene er ikke så langt unna.

    Reply

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *