Catharina Drejer.

Kommentar: «Tech for good» på sårbares bekostning

Gjesteskribent

Gjesteskribent

Publisert 25. januar 2019

Teknologiske løsninger kan hjelpe mennesker i nød og fangenskap, men når teknologien svikter er det sårbare mennesker som bærer kostnaden.

Skrevet av Catharina Drejer, rådgiver i Tankesmien Skaperkraft og forfatter av boken #SlaveTech.

Teknologien har fulgt mennesket siden tidenes morgen. Fra de aller første enkle verktøy, til skriveteknologi, transportteknologi, maskiner og dagens digitale virkelighet. Faktisk har det meste mennesker har tatt for seg involvert en form for teknologi. Det gjelder også slaveriet. Lenker ble brukt til å holde slaver i ro, båter til å transportere, våpen til å kontrollere og slavene ble satt til å utføre tungt arbeid med enkle verktøy. I dag brukes også den digitale teknologien til å tilrettelegge for slaveri gjennom forenklet kommunikasjon, annonsering på nett, video-chats, digitale betalingssystemer, kryptovaluta og GPSer.

Slaveri, tenker du kanskje, er ikke det utryddet for lenge siden? Dessverre ikke; slaveri er i dag ett av de mest alvorlige bruddene på menneskerettighetene. Høsten 2018 ble det estimert at det finnes mer enn førti millioner slaver. Det handler om gruvearbeidere, bønder, fiskere, fabrikkarbeidere, ofre for seksuell utnyttelse, tvangsekteskap og organhandel. De er i alle land og i alle bransjer.

Lenge har myndigheter (og frivillige) organisasjoner forsøkt å sette en stopper for slaveriet; dessverre uten stor suksess. Nå ser stadig flere til teknologien for tekniske løsninger på problemet. Hva kan teknologien bidra med, og når går det galt?

The Rights Lab ved Universitet i Nottingham, verdens første store forskningsplattform for moderne slaveri, bruker satellittbilder til å lokalisere barnearbeidsleirer i Bangladesh og mursteinproduksjon i India – steder beryktet for sin bruk av slaver.Prosjektet, Slavery from Space, er bygd opp ved hjelp av crowdsourcing. Frivillige har blitt trent i å gjenkjenne karakteristikker ved disse produksjonsstedene som kan sees på satellittbilder. De har så gått gjennom store mengder satellittmateriale og registrert tilfellene de har funnet. Ved hjelp av maskinlæring har maskinene lært å gjenkjenne og lokalisere disse selv. Det har gjort søket langt mer effektivt og de har nå klart å lokalisere tusenvis av produksjonssteder som ellers er veldig vanskelig å finne i det som blir referert til som det sør-asiatiske ”mursteinsbeltet.”

Dette er et utmerket eksempel på hva man kan få til når teknologer, forskere og menneskerettighetsarbeidere samarbeider. Innovasjon og utvikling av ny teknologi vil være helt nødvendig for å få til endringer på feltet og det finnes heldigvis mange teknologirelaterte prosjekter som i dag bidrar til å stoppe slaveriet. Samtidig kan teknologibruken ha konsekvenser som ikke styrker arbeidet og disse må tas med i regnestykket.

I 2018 var det mer enn femti antislaveri-apper tilgjengelig i Apple og Googles appbutikker. Appene har ulike formål og er utviklet av alt fra politi og myndigheter til frivillige organisasjoner og andre aktører. Noen lar deg rapportere observert eller opplevd slaveri, noen gir deg råd og veiledning, andre gir deg informasjon om slaveri og noen fokuserer på innsyn i verdikjeder. En app er generelt god hvis den løser ett problem på en enkel måte og er tilgjengelig for mange mennesker. Appen må også ha relevans, fylle et behov, hvis ikke blir den ikke brukt. Spesielt har tilgjengelighet vist seg å være en utfordring for relevansen til disse appene. En god app har lite for seg om den ikke kommer ut til brukerne. Det er lett å glemme at smarttelefoner er et luksusgode som mange i nød og vanskelige situasjoner ikke har tilgang til. Hvis man så prøver å nå ut til slike grupper med en app på smarttelefoner, bommer man naturligvis kraftig på målet.

En annen utfordring i utviklingen av apper er at de som lager appene ikke har innsikt nok i hverken slaveriproblemet eller de teknologiske løsningene som kreves for trygge og sikre apper. Noen er derfor rett og slett farlige. Ett eksempel er en innrapporteringsapp som i stedet for å rapportere til politi eller andre hjelpeaktører har som mål å samle data til organisasjonen selv. Appen tok brukeren gjennom et detaljert og omfattende spørreskjema, uten å gjøre noe videre med informasjonen. En slik innsamling er åpenbart problematisk; denne typen informasjon hører hjemme hos politiet. Dette åpner muligheten for opprettelsen av falske apper drevet av menneskehandlere som slik kan samle inn store mengder informasjon, kanskje nok til å røpe hvor et offer er. Den er også farlig fordi den kan få mennesker til å starte sin egen `etterforskning´ av situasjoner de tror er slaveri, for å kunne fylle inn svar i appen.

Det finnes også apper som er tilsynelatende gode. Blant disse finnes informasjonsapper, verdikjedeapper og apper som gjør politiarbeid lettere. Jeg sier `tilsynelatende’ fordi det ikke er sikkert hvilken effekt appen har på slaveri. Dette er vanskelig å måle. Effekten er altså teoretisk, basert på hva man forventer skal skje, og man kan ikke garantere at den intenderte effekten faktisk finner sted.

Apper er trendy og det er lett å tenke at en app vil løse problemet. Dét er sjelden tilfelle, men de kan være en del av løsningen. Før man utvikler, er det viktig å spørre seg om appen har relevans og om den vil nå ut til de intenderte brukerne. Er svaret nei, må man bruke ressursene annerledes, for ressursene er knappe i antislaveriarbeidet.

Den etter hvert så populære Blockchain-teknologien har helt klart stort potensial i det globale antislaveri-arbeidet. Noen eksempler kan være å tilrettelegge for digital identitet, eliminere korrupsjon og skape gjennomsiktighet i verdikjeder – sentrale utfordringer i slaveriproblematikken. Utfordringen er at disse løsningene fremdeles ligger nærmere utopiske drømmer enn realitet, og teknologien vil måtte gjennomgå omfattende testing og feiling før den vil være til nytte. Det er da det er fristende å gå for fort frem. Man har nemlig ikke råd til å feile når man arbeider med sårbare mennesker, slik som ofre (eller potensielle ofre) for slaveri. Det virker kanskje opplagt, men problemstillingen er høyaktuell.

Allerede ligger det et prosjekt på bordet der FN samarbeider med teknologiselskaper og blockchain-entusiaster for å få i gang et prøveprosjekt i Moldova. Prosjektet skal lagre identiteten til 350.000 barn ved hjelp av blockchain-teknologi. Registeret skal inneholde biometriske kjennetegn som karakteristikker av iris og fingeravtrykk. Målet er en mer effektiv grensekontroll som kan stoppe menneskehandel av barn ut av landet. Det er en edel målsetting men vi kan ikke la målet hellige middelet. Det er opprørende at de er villige til å bruke sårbare barn i et prøveprosjekt for digital identitet. Disse barna kan ikke en gang gi sitt eget samtykke. Det er ingen garanti for hva som skjer med dataene i fremtiden, og hvis prosjektet feiler er det ingen som vet hva det vil bety for disse barna.

Gründere har lært seg å feile raskt og raskt komme seg videre. Det har vist seg viktig for å finne de riktig gode ideene og gode ideer trenger vi i antislaveriarbeidet. Samtidig har vi ikke råd til å feile i innføringen av ny teknologi i sårbare grupper. Vi er derfor mer avhengige av å tenke langsiktig og analysere konsekvensene på forhånd. Teknologien har mange muligheter og gir oss håp. Det håpet må komme de sårbare til gode. Vi må finne de gode løsningen for de sårbare, og ikke på deres bekostning.

Bransje: