"Denne norske supergründeren ville fylt 250 år: Skapte over 7000 arbeidsplasser på åtte år"

Hermund Haaland

Gründer og Europadirektør i tankesmien Skaperkraft

I år feires 250-års jubileet for supergründeren og samfunnsbyggeren Hans Nielsen Hauge (1771-1824). Han vokste ikke opp i Silicon Valley, men på en liten gård i Tune i Østfold. Han var heller ikke en del av en kapitalsterk elite. Likevel snudde han og vennenettverket i kjølvannet hans opp-ned på denne undertrykte nasjonen mot nord, full av bønder og fiskere som stadig var sultne og levde på et konstant eksistensminimum. Midt i en omstilling av Norge har vi fortsatt noe å lære av dem som ble kalt haugianerne.

For: Hauges innsats gjorde at tipp-tipp oldefaren din ikke fortsatte som fattiglus og leilending, men ble gründer. Jeg mener den bidro til at gründerbølgen vi nå opplever i Norge, har et så sterkt momentum. Bedriftene haugianerne startet på 1800-tallet, skapte grunnsteinene i kompetansen norske bedrifter har utviklet frem til i dag.

I løpet av skarve åtte år (!), bidro Hauge selv til å starte nesten 150 virksomheter og gjennom livet inspirerte han en rekke andre. Gründerbølgen han startet, skulle forandre Norge.

Omformet Norge

Ifølge historikerne Fritz Hodne og Ola Grytten ved Norges Handelshøyskole skapte han selv mellom 7-8000 arbeidsplasser i perioden fra 1801 til 1828, i en totalbefolkning på omlag 900.000. Disse bedriftene var over gjennomsnittet lønnsomme. Han solgte omlag 200.000 egenskrevne bøker. I kjølvannet av det som ble den første norske folkebevegelsen ble også institusjoner som sykehus, skoler, interesseorganisasjoner og bevegelser skapt. Hans inspirasjon gjorde at nye politiske ledere sto frem. Hauge var i følge historikere, i tillegg til arbeiderlederen Marcus Thrane (1817-1890), den desidert viktigste bidragsyteren i omformingen og byggingen av det moderne Norge i det 19. århundre.

En hel generasjon ble altså utrustet til å ta livet i egne hender, og de produserte etterhvert blant annet både Stresslessen, tran og ullundertøy (Ekornes, Møllers tran og Devold ble alle etablert av haugianere). Heng med og se hvorfor noen av vennenettverkets best practice er relevante for oss også i dag.

Tro som flytter fjell

For det første hadde Hauge tro som flyttet fjell. Bevegelsen begynte som en kristen vekkelsesbevegelse hvor gudstroen stod sterkt, og idealer som måtehold, reinvestering heller enn forbruk og omsorg for de svakeste, ble holdt høyt i hevd. Ikke minst trodde de på kvinners rettigheter og gav stor plass til kvinnelige ledere, noe som i særdeleshet var forut for sin tid.

Tro rettet mot det himmelske førte også til tro på jorden: Tro på at alt var mulig – spesielt det å starte nye virksomheter, basert på folkets iboende ferdigheter.

Bokproduksjon, trevirke, saltproduksjon, shipping – Hauge og partnerne var diversifisert og ikke minst risikovillige. Hauge var gearingkongen som på kort tid og regnet i dagens verdi kjørte inn 6-700 millioner kroner i nye virksomheter. (Det utgjør omtrent en prosent av brutto investeringene i Norge i den aktuelle perioden, i følge prof. Ola Grytten ved Norges Handelshøyskole). Han reinvesterte egne midler men kjørte ofte en høy gjeldsgrad for maksimal avkastning på egne midler.

Samfunnsbygging og høyere mening

Unge og nyutdannede i dag er langt mer opptatt av at arbeid og karriere skal knyttes til en høyere mening enn det tilfellet var for våre foreldre og besteforeldre. Nå er det ikke nok å ha til salt på grøten, cabincruiser på fjorden eller hytte i Spania. Det skal gjerne være med, men vi skal samtidig redde verden.

Haugianerne snudde prioriteringene på hodet. I deres tid – altså for 200 år siden – var fattigdommen ikke noe de opplevde som store globale utfordringer gjennom sosiale medier eller tv-reportasjer. Sult og uår var relativt normalt og de stod selv midt i nøden. Naboer og venner trengte å dras med ut av fattigdommen. Derfor var nøysomheten et viktig ideal når en familie hadde fått fart på sakene selv. I stedet for luksus skulle haugianerne reinvestere i nye virksomheter så fort som mulig. De var drevet av troen på at de forvaltet talenter og midler de tenkte de dypest sett hadde fått av Gud. Av slikt ble det god økonomisk vekst.

Som Truls Liland (Hauge School of Management, Oslo) og prof. Magne Supphellen (Norges Handelshøyskole) skriver i Aftenposten 14.4.21, er kallsorientering i arbeid et voksende forskningsområde innen ledelse- og entreprenørskap. Så langt viser denne forskningen at kallsorientering og opplevelse av høyere mening i arbeidet kan gi en rekke positive effekter, blant annet på arbeidsinnsats, sykefravær og motstandskraft i møte med utfordringer, samt sykefravær.

Slik vil det å ha flere bunnlinjer enn den økonomiske være positivt, ikke bare for de store utfordringer vi står overfor (som for eksempel klimakrise og økende ulikhet), men også for den enkelte virksomhet, gründer eller arbeidstaker.

Vennenettverk og tillit

Da jeg og medforfatter av boka «Konkurransekraft», Nicolai Strøm-Olsen, for få år tilbake besøkte en rekke gründermiljøer i Europa, så vi overalt at gründere ansetter sine venner. Selv om et større mangfold i bedrifter etter hvert er både sunt og nødvendig, vil tillit spesielt i en oppstartsfase være avgjørende for å lykkes.

Haugianerne gjorde det samme – ansatte hverandre – og de ble etter hvert mange. De skapte i følge historikere Norges første nasjonale folkebevegelse. Tilliten var sterkt internt i nettverket, og både kapital og humanressurser kunne kobles over hele landet. Hauge var selv kjent for å oppdage talent i Rogaland den ene dagen, og sende denne til Hedmarken neste dag, fordi de der var i ferd med å starte en virksomhet hvor rogalendingens talenter var behøvd.

I dagens norske økosystem har det i flere år vært jobbet med å koble gründerbedrifter med etablerte virksomheter. Det har også vært eksempler på en ukultur hvor etablerte virksomheter mer eller mindre har stjålet eller spist opp gründerbedrifters nye kunnskap. Vi har hatt et høyt generelt tillitsnivå i Norge, men kanskje utfordres dette iblant av en usunn dose grådighet.

Klarer vi å motvirke usunn grådighet og i stedet på bedre måter koble sammen gründervirksomheter og etablert næringsliv, vil vi sammen tjene på dette. Klarer vi også å skape tettere samarbeid mellom gründermiljøer, forskningsinstitusjoner og det offentlige – og ikke minst koble våre voksende regionale økosystem tettere sammen, er jeg overbevist om at den samlede innovasjonskraften i Norge vil styrkes. Konkurransekraften vil gå opp.

Vi trenger rett og slett en ny nasjonal gründerbevegelse som er koblet sammen, om vi igjen skal finne svarene på hva vi skal leve av i fremtiden. Historien kan ikke gjenskapes, men det er aldri feil å lære av fortiden.