sammevei konkurs

– Alle kan feile, men du tenker jo aldri at det kommer til å gjelde ditt eget prosjekt

Rasmus Myklebust brukte lang tid på å erkjenne nederlaget. Nå er Sammevei begjært konkurs, og gründeren kan godt gi det et ansikt.

– Mange sier at startup-livet handler om å prøve og feile, og at det er like viktig å feile for å lære, men det er jo ingen som liker å feile, sier Sammevei-gründer Rasmus Myklebust. Nå er selskapet hans, som la til rette for samkjøring, begjært konkurs.
Publisert Sist oppdatert

– Hva er det man sier når man har gått på trynet, da?

Rasmus Myklebust spør og svarer selv.

– At det er en erfaring man ikke ville vært foruten, fordi du lærte så mye.

– Stemmer det?

– Jeg skulle vel helst sett at det gikk annerledes.

«Et ansikt til konkursen»

Da Rasmus studerte i USA for ti år siden, slo en startup-bølge over campus. Litt lik den vi nå ser i Norge, forteller han. Drømmen om å starte bedrift ble sådd fra denne skolebenken, men det skulle likevel gå noen år i fast jobb før han satset på egen idé.

«De skal få folk til å kjøre sammen på jobb. Nå er gründerne som vil kutte køer og utslipp, på investorjakt.»

Shifter, 2017.

Året før hadde Rasmus etablert Sammevei. Selskapet skulle følgelig utvikle en tjeneste der brukerne kunne bestille transport med biler som uansett skulle samme vei.

«Nordmenn har stor tillit til hverandre og er tidlig ute med å ta i bruk teknologi», uttalte gründeren i det første av flere intervjuer og la ikke skjul på internasjonale ambisjoner.

Nå er selskapet begjært konkurs, og Rasmus tilbake i fast jobb i offentlig sektor.

– Men jeg syns det er fint å gi et ansikt til akkurat det. Det er ikke alle gründer-historier som blir en suksess, og jeg syns det er ok å vise at ikke alt går helt som planlagt.

Les mer: Vil ha én billett for all transport. Samkjøring til toget, og bysykkel eller el-sparkesykkel videre til jobb. Alt på ett månedskort

Dette ble utfordrende - først

Sammevei skulle først være et selvstendig transporttilbud ved siden av eksisterende løsninger, som for eksempel kollektivtilbudet, men utfordringene ble snart flere.

Brukerne som kjørte sammen til jobb, skulle ikke nødvendigvis hjem samtidig. Kanskje måtte minst en av dem ha et månedskort på buss i tillegg. Det var også krevende at brukerne i disse tilfellene måtte betale dobbelt opp. Dessuten eide kollektivselskapene allerede mange av Sammeveis kunder, men det ble også en mulighet for dem.

Selskapet endret etter hvert retning til å utvide kollektivtilbudet med samkjøring i stedet, og storaktører som Ruter, Entur, Brakar og Kolumbus ville alle teste konseptet.

Sammevei landet blant annet et pilotprosjekt med sistenevnte. De skulle teste samkjøring gjennom den nye Ryfylketunnelen. Startskuddet ble datert 13. mars 2020.

Bråstopp.

– Samkjøring ble jo lagt fullstendig på is 12. mars da Norge stengte ned, og da sto vi der og lurte på hva vi skulle gjøre. Legge inn årene eller bruke ekspertisen vår og brette opp ermene?

Han måtte ikke tenke lenge.

Forsøkt å pivotere, uten hell

Gründeren ville utnytte samkjøringsteknologien til noe nyttig for folk som satt hjemme under pandemien, og teamet utviklet en hjemleveringstjeneste under nytt navn.

Pickapp skulle levere dagligvarer og øvrige varer, også fra private kjøp, på timen.

Selskapet rullet ut konseptet samme sommer, men raskt meldte tungvektere som Foodora og Wolt seg for alvor med i konkurransen. Sammevei fikk av Innovasjon Norge et ekstraordinært innovasjonslån på 900.000 kroner, men ressursene holdt ikke til mål.

– Hva manglet dere?

– Den store kapitalen som skulle til for å ta dette markedet. De andre aktørene hadde større ressurser. Vi klarte å utvikle tilbudet, men ikke å skalere det på det vi hadde.

Oktober 2021 var det slutt.

– Er du tom for midler, er du tom for midler.

– Da handler det om å avvikle både tjenesten og selskapet på en ryddig og god måte. Det er klart du også er ekstremt skuffet, men det er bare å erkjenne situasjonen.

Les også: (+) Derfor gikk Just Eat ut på dato

Å erkjenne det sviende nederlaget

Det tok likevel tid å komme dit, forteller Rasmus.

– Man snur jo absolutt alle steiner, i hvert fall to og tre ganger. Vi hadde også hele veien en dialog med kollektivselskapene, men også de hadde fått en stor reduksjon i omsetning, sier han og fortsetter:

– Vi hadde heller ikke hatt nok «tracktion» med Pickapp til å hente kapital i en så tøff konkurranse. Vi fikk i hvert fall ikke med noen som var interessert i å ta opp kampen.

Han viser til at konkurrentene hadde hentet mange hundre millioner kroner.

– Da er det krevende å være en liten aktør.

– Hva skjer med deg når du først har klart å erkjenne nederlaget?

– Det er litt interessant. For på den ene siden er det en lettelse. På den andre siden får du lyst til å ta tak i noe nytt, for å bevise at man kan få det til. Mange sier at startup-livet handler om å prøve og feile, og at det er like viktig å feile for å lære, men det er jo ingen som liker å feile. Du har gjerne lyst til å vise at du kan få det til.

– Men det er jo viktig å puste litt ekstra dypt, og ta seg litt tid, egentlig. Ikke bare hoppe på noe nytt, det første og beste, men samle litt krefter og fylle opp batteriet.

– Du måtte likevel holde seg selv litt i tøylene?

– Ja, du er jo litt utålmodig, og har litt den der «faen, jeg skal vise at dette får vi til» i deg. Det er jo litt stolthet i bildet. Det er en risiko, og alle kan feile, men du tenker jo aldri at det kommer til å gjelde ditt eget prosjekt. Det blir også en egen reise i deg selv.

Selskapet hadde på det tidspunktet rundt fem ansatte.

– Du vet det er høy risiko å gjøre dette, men vi gikk virkelig «all in» hele veien og ga alt.

– Hvor enkelt er det å se det på den måten?

– Det tar tid. Det er nesten en sorgprosess, men så er likevel ikke jobben slutt.

Slipper aldri helt tak

Rasmus ønsket å sette strek før det hadde gått for langt. Selskapet stoppet derfor all aktivitet før kassa var bunnskrapt. Regninger måtte betales, og de ansatte bli ivaretatt.

– Når man ser at det ikke lenger går, venter noen prioriteringer, og det første og viktigste er å ta vare på alle de som er i selskapet og hjelpe dem videre. Det andre er å dekke eller minimere tapet overfor de som har skutt kapital inn i selskapet.

De forsøkte å selge teknologien, eller å få noen til å ta over konseptet, uten å lykkes.

– Da vi ikke kom i mål med denne prosessen, og vi hadde noen langsiktige lån, blant annet i Innovasjon Norge, måtte vi melde oppbud. Vi kom ikke til å klare å betale tilbake.

– Men det viktigste var å ta vare på folka, gjentar han.

– Det kjenner du jo veldig på, men jeg opplever at det har gått bra med alle.

– Hvem passet på deg underveis?

– Jeg har ikke følt meg alene. Vi har stått i dette som et team, både i oppturer og nedturer. Vi har fått masse støtte fra styret og investorer, og jeg har aldri følt at jeg har gått denne veien alene. Det er jo en beslutning man kommer frem til i fellesskap.

– Hva skulle du gjort annerledes?

– Vi hadde feil strategi fra start. Det tok litt tid før vi skjønte at samkjøring med bil burde bli en del av det eksisterende kollektivtilbudet. Men vi visste ikke, og lærte underveis.

– Hvor kunne dere ha vært i dag?

– Da hadde vi hatt en ganske god sjanse til å være en teknologitilbyder til de større kollektivselskapene. De har en sterk egeninteresse for å kunne tilby samkjøring. Det er for eksempel helt uhensiktsmessig å kjøre 50 seters-buss på små steder med bare et par passasjerer.

– Du vet ..., fortsetter han.

– For bare 60 og 70 år siden var det helt vanlig å ta med en passasjer. Ledig transportkapasitet var et dyrebart gode, og det håper jeg det også skal bli igjen, med bensinpriser som går opp. Det er er mange ting som taler for det.

– Du slipper det ikke helt selv?

– Nei, jeg har jo fortsatt troen på at det er en megatrend som går i den retningen på sikt, og at noen kommer til å knekke den nøtta etter hvert, men det ble dessverre ikke oss.

– Aldri?

– Jeg vil nok tenke meg nøye om før jeg går inn i et nytt oppstartsprosjekt igjen, men plutselig står man der og har veldig troa på et prosjekt. Da kan det være aktuelt.