Advarer mot prisgalopp på norske startups: "Bak hver enhjørning er det en gravgård med noen tusen knuste drømmer"

-- Jeg har ikke lyst til å starte å bygge noe som i verste fall blir et luftslott, sier Alexander Woxen i StartupLab.

Åtte år etter at han startet det som den gangen ble sett på som en litt underlig hybrid mellom forskning, næringsliv og kapital i Forskningsparken, har det tatt av. Prosjektet som etter hvert fikk navnet StartupLab, strekker seg over nye etasjer, og en myriade av selskaper har sprunget ut av tech-beddet ved bredden av Gaustadbekken i Oslo. Nå nærmer det seg søknadsfristen på nok en runde med akselerator.

Det begynner å bli relativt kjent blant gründere både i og langt utenfor Forskningsparken, mantraet til StartupLab, der Woxen gjentar hvor viktig det er å få kunder tidlig. Han viser til at bare en liten del av de teknologibaserte gaselle-bedriftene er finansiert av venture-kapital.

-- Hvis du skal skape arbeidsplasser, er det langt større sannsynlighet for at du lykkes med kundedrevne bedrifter. For samfunnet og arbeidsplassene er det sannsynligvis mer gunstig med selskaper som kan la seg kundefinansieres. Mange av initiativene vil bli viktige underleverandører i den digitale verdikjeden. Noen blir kanskje store. Men bak hver «enhjørning» er det en gravgård med noen tusen knuste drømmer, sier han, som for anledningen en av de siste om bord på det som nå etter hvert er mer sensommerbåten enn sommerbåten til Shifter, EntrepreneurShipOne.

Henter på for høye verdier

Woxen mener det er å «dytte selskaper over klippen», når målet om å bli en gigant raskest mulig er det eneste saliggjørende, og alt annet er et stadig mindre ettertraktet «outcome» i miljøet.

-- Hvis dette er det eneste målet vi fremelsker, den eneste avenyen som pekes ut, da risikerer man å hente penger for tidlig på for høye verdier. Mange slike selskaper vil være inflatert på veien, men det er bare den ene som ikke er det, altså den som blir milliardbedriften. Men flere kunne nok blitt brukbare 30-40-50 millioners bedrifter, men de har gitt fra seg den muligheten fordi de har gått for høyt ut, før de har blitt godt kjent med forutsetningene.

Han råder gründere til å være mer moderate og forsiktige med verdisettingen, ikke bli for ivrig for tidlig. Forutsetningene åpenbarer seg gradvis og nøkkeltallene må stå seg opp mot objektive standarder.

-- Det er for enkelt å si at markedet bestemmer prisen på et unotert selskap, at så lenge det er en eller annen idiot som er villig til å betale en million på en verdi på 100 millioner, så er selskapet verdt 100 millioner av den grunn.

Han viser til at gründerne har et betydelig «ansvar» for kapitalen de henter.

-- Det er lett å bli ivrig, og sikte for høyt. Kredibiliteten din hos investorene handler om å overlevere, ikke underlevere. Det lønner seg å være nøktern i forventningene. Så vil gjennomføringen bestemme verdien videre.

Luftslott-advarsel

-- Er det slik at du oftere nå enn før tenker «oi, det var høyt» om verdivurderingene?

-- Det kommer jo an på selskapet. På den ene siden synes vi det er veldig gøy å møte fremoverlente gründere, som kanskje sier at det vil koste 3-400 millioner kroner å komme dit de vil. Og av og til er selskapsverdien en funksjon av kapitalen du trenger for å komme nettopp ditt. Men jeg har nok en type personlighet som liker å se at ting materialiserer seg underveis, være trygg på at man har truffet en nerve, og så heller skalere opp. Jeg har ikke lyst til å starte å bygge noe som i verste fall blir et luftslott.

Han viser til at han selv har vært med å finansiere et og annet «luftslott» i forbindelse med dotcom-oppturen, og smellen.

-- Man kjenner igjen mønsteret. Et paradoks var at mange av de som vi så på som trege den gangen, var de som overlevde da bobla sprakk. Men de som var superselvsikre med store visjoner, var gjerne de første som teppet ble trukket beina under. Det er jo ikke det ene eller andre, men det er balansen. Bra å være ambisiøs, men en realistisk tilnærming skader ikke. Å levere en god presentasjon er bra, men er ikke nødvendigvis det samme som god evne til å bygge et selskap.

"Early & late bloomers"

-- Felles for noen av de mest profilerte gründerne er at de blir frustrerte når de blir konfrontert med at de brenner mye penger og går i store underskudd, med tanke på at man faktisk må investere for å utvikle. Forstår du det?

-- Ja, resultattallene er ikke nødvendigvis «startvalutaen» som indikerer om du er på riktig vei. Spørsmålet er heller hvordan man kan sannsynliggjøre at man vil kunne tjene penger. For mange av disse oppstartsselskapene handler det om å ta en posisjon eller utvikle et marked, der de skal treffe bestemte suksessparametere eller metrics på veien. Disse lar seg jo så ekstrapolere til en mer gjenkjennelig topp og bunnlinjevekst. I oppstartfasen for et selskap eller generelt for lansering av produkter og tjenester, er forståelsen av disse suksessparameterne gjerne viktigere enn de finansielle tallene, som melder seg litt senere.

Dersom selskapet tjener penger i den første fasen, og ikke bare er drevet av ekstern finansiering, står man friere som gründer til å velge veien videre. Når man henter kapital, er løpet som man har lagt med investorer mer forpliktende, og det vil kunne få konsekvenser om man ikke lever opp til forventningene.

-- Jeg tenker det må være rom for både «early bloomers» og «late bloomers» i økosystemet.

Unge gründere ser færre hindre

-- Du har jo en variert gruppe gründere hos deg på StartupLab. Men er det slik at det er for få som virkelig kan noe før de går inn og skal bygge et selskap?

-- Unge gründere har fordelen av at de ser færre hindre, enn de som har et sett av erfaringer fra tidligere. De unge har kanskje ikke så mye å tape, så de kan være ekstremt fremoverlent. I verste fall blir det noe de kan sette på kontoen for læring, og så er de i gang igjen med noe nytt. De har en attitude som gjør at de får god oppdrift og oppmerksomhet fra investorer.

Woxen mener det likevel er en hel del utfordringer med ikke å ha arbeidserfaring.

-- Du vil gjerne lykkes med å lage noe, bygge en virksomhet, men vet ikke helt hva, og den reisen kan være selsom. Det er litt sånn «fy fader, så gøy, tenk hvis vi fire som har studert sammen kan starte en virksomhet, tenk hvor gøy vi kan ha det, reist til Silicon Valley og hit og dit». Som en forlengelse av et studie, med en stor sosial dimensjon. Når du ikke har noen spesifikk bransjeerfaring, kan det fort bli slik at du gjør noe som ikke er spesielt unikt, og at det er en haug med andre som har latt seg inspirere av akkurat det samme.

Dette er også en av grunnene til at StartupLab forsøker å koble unge gründere sammen med etablerte selskaper, så de kan «låne» av deres innsikt og på den måte øke sannsynligheten for at man får et kommersielt fotfeste raskere.

Grublende seriegründere

På den andre siden har man seriegründerne, som er i en helt annen situasjon, men som kanskje ikke alltid har det samme tempoet.

-- De har all verdens tid. De har gjerne tjent litt penger, og de kan bruke lang tid på å gruble seg fremover. Men mange er rutinerte og de har vært gjennom mye av det andre sliter med, og vet hvordan de skal håndtere det. Litt som å bygge hus, du skal helst gjøre det tre ganger før du har lært.

I tillegg har man den gruppen som har sluttet i næringslivet. Mange av disse har vært tett på et problem som de nå vil løse.

-- De vet mye, de kan mye, men skal lære seg å jobbe på en annen måte, med mer prøving og feiling enn mange er vant med. De kan ikke lenger planlegge seg ut av alt, de må eksperimentere mer, for taksameteret går i det de har sluttet i den faste jobben og startet et eget selskap.

Woxen liker det å ha alle disse gruppene under samme tak.

-- De trekker veldig god veksel på hverandre.

Vil ikke være grådige

De siste årene har markedet for tech-selskaper stort sett pekt en vei, det har poppet opp stadig nye gründerhuber rundt i byen og landet.

-- Hva tenker du om de nye stedene, er det fortsatt StartupLab som er selve «lab’n» for gründere, at dere er nær kunnskapen med universitetet og forskningsmiljøene?

-- Det er jo en grunn til at vi er der vi er, selv om det er et stykke fra sentrum, ikke har mursteinsvegger og kanskje ikke er like kult som mange andre steder. Men effektivt og tilgangen på talent er en mangelvare, og det å sitte så tett på studentene og forskningsmiljøene er en styrke. Det har vi langt på vei bevist.

Han er tydelig på at StartupLab har sin rolle i et stadig voksende økosystem, og at man ikke har noe mål om å gape over mest mulig, Founders Fund nøyer seg med å fokusere på tidligfase. For Alexander Woxen er det viktig å være der, også den dagen det skulle bli en nedtur.

-- Svinger kapitalmarkedet, er startups det første det går utover. Da ønsker vi å kunne være motsykliske, en konstant, som hele tiden kan være med å løfte tidligfasebedrifter opp og frem. Hadde vi bare vært grådige, hadde vi nok laget større og større fond, og tatt større og større del av verdikjeden. Men da ville vi fortrengt andre investorer som er i dag utgjør et viktig mangfold, som vi fortsatt skal bidra til.

Gründernes premisser

Woxen er også opptatt av at StartupLab og Founders Fund ikke skal sette seg i en situasjon hvor de har en utvelgelses-«bias».

-- Det kan bli for å bli en ensidig seleksjon av selskaper hvis vi ikke er bevisst dette. Et bredt sammensatt team og en statistisk tilnærming, gjør oss i stand til å være mindre opphengt i den subjektive vurderingen av enkeltprosjekt. Prosjektene er uansett vanskelig å vurdere i vår fase hvor forutsetningene ofte er uklare. Vi har i stedet en mer pragmatisk tilnærming «la oss se, hva du får til». Vi byr på det vi har, enten du vil ha penger fra oss eller ikke. Vi skal bare ha de beste i labben. Gründeren skal kunne gjøre det som er best for seg. Det er vi også tjent med.