Podcast med Agnes Dyvik i VIO: Gründere må være ærlige når de sliter mentalt, og hun advarer mot å få inn investorer for tidlig

Selv trives Agnes Dyvik best i motgang, og ble trigget av konservative medieledere som mente at hun ikke ville lykkes.

Gründeren forteller hvordan det har vært å starte opp plattformen for journalistikk fra aviser og magasiner som ellers bare er på papir eller bak betalingsmurer. Vi får høre om møtene med norske medier.

– Det var en fordel å være litt naiv da vi startet. Jeg tror ikke jeg visste hvor vanskelig det skulle bli å få med samarbeidspartnere. Heldigvis har jeg det trekket at jeg trives best i motgang. Jeg har et veldig konkurranseinstinkt, og ble trigget av konservative sjefer som mente at vi ikke kom til å lykkes, sier Dyvik.

Hun forteller hvordan de etter hvert lyktes med å få inn partnere ved å satse på nisjene, og hvordan VIO nå jobber for å trenge gjennom informasjonsflommen med ulike triks.

– Hvordan kan vi gjøre journalistikken enda mer digital, og enda mer tilgjengelig for brukerne. Det er det vi synes er gøy.

"Helliggjorde investorene"

Dyvik forteller også om sine erfaringer med investorer og henting av kapital.

– Går man etter investorer for tidlig, havner du lett i en «forever loop». Så bruker du opp penger på ting som tar lenger tid enn du hadde tenkt, og da må du hente enda mer penger, sier Agnes Dyvik.

Da befinner man seg plutselig i en situasjon der mye av jobben for en daglig leder i et gründerselskap handler om å hente kapital, i stedet for å drive produktutvikling, ifølge Dyvik.

– Jeg ville nok ikke hentet penger så tidlig som vi gjorde. Det er alltid mulig å gjøre ting enda mer «lean» og ressursbesparende, mener hun.

Dyvik peker også på et annet feilgrep.

– Jeg helliggjorde investorene. I gründermiljøene fremstår de litt som uoppnåelige guder. Jeg selv ble veldig opptatt av at jeg nå hadde lånt penger, og at investorene helst skulle ha tilbake ti-gangeren en gang i fremtida, sier hun.

Skulle hun gjort noe om igjen, skulle hun ha behandlet investorene som ressurspersoner som skulle dra lasset sammen med teamet, ikke tenke at alt skulle ordnes på egen hånd.

Ansvaret og presset

Dyvik har følt på det store ansvaret som hviler på en gründer, og innrømmer at det kan gå utover nattesøvnen når tankene om selskapets ulike utfordringer kverner i hodet.

– Jeg tror vi undervurderer hvor mange gründere som faktisk ikke lykkes fordi de ikke klarte å få til et balansert forhold til jobben, sier hun.

Hun mener det må være lov å si at man har det vanskelig, og snakke om det.

– Mitt råd er å fortelle det til noen. For med en gang du sier det til noen, så kan det hjelpe å dele bekymringene med andre, sier hun.

Dyvik er også opptatt av at gründere skal følge med på hverandre.

– Ser du en stakkars gründer som står og skjelver i et hjørne på et event, så gå bort og spør hvordan det går. Ikke bare gå der med spisse albuer og tenk «meg, meg, meg, og at nå skal startupen min få penger».

Hundekjøreren

Selv har hun «work balance» med to hunder hjemme.

– Som gründer er det viktig å ha noe å gjøre ved siden av, for meg er det hundene, forteller Dyvik.

Hun vokste opp i en familie der alle var allergiske mot hund.

– Jeg dekket til bilen med plast innvendig, og kjørte rundt i nabolaget for å låne hundene deres, forteller Agnes Dyvik.

I hundekjøring er det ikke bare rå kraft som teller, men det er også et verdensmesterskap i hundestell.

– Det har alltid vært lettere å kommunisere med dyr enn mennesker. Jeg vet ikke hva det sier om meg, men å komme inn i hodet på en hund synes jeg er gøy, sier Dyvik.

Lytt og lær.