Anita Krohn Traaseths neste bok bør handle om alt hun har fått til, det hun burde fått til - og hvem som er good guys og bad guys.

Akkurat som hovedpersonen i «Kamel uten filter», karrieremennesket Hilde Skjæret, rekker jeg ikke å lese så mye skjønnlitteratur. Men når den tidligere lederen for den etaten som har mest å si for norske gründere, har skrevet en roman om det å være leder for en offentlig etat, må en gründerredaktør rydde timeplanen.

Jeg er ingen bokanmelder, så dette er en refleksjon etter å ha lest romanen til Anita Krohn Traaseth, ikke en analyse av språk og litterær kvalitet. Jeg nøyer meg med å si at boka til den tidligere Innovasjon Norge-sjefen er befriende lettlest.

La meg begynne med min hovedkonklusjon - her er det mange ting å reflektere over, men jeg savner også mye. Kanskje er problemet noe av dette som beskrives i boka. Ledere i det offentlige, ja, selv etter at de har gått av, nøler med å fortelle om sine erfaringer og mene noe om hva som burde vært endret i det systemet de har vært en del av. Akkurat som hovedpersonen i boka, forsvinner de kuet og ganske tause ut, med noen få unntak. Det er et problem for både ytringsfriheten og samfunnet.

I stedet er arenaen overlatt til politikere som skriver storslåtte biografier om egen fortreffelighet -- om hvordan de har kjempet med krefter i eget parti, opposisjonen, media og byråkratiet for å få til store ting. Gjerne koker det ned til at det er vrange byråkrater og spesielt Finansdepartementet som har skylda i alt de ikke har fått til.

Så har du Anita Krohn Traaseth som skriver kritikken i romanform. Det er vanskelig å si hvor mye som er hentet fra hennes egen erfaring og andres erfaring. Boka er en ganske ubehagelig beskrivelse av hvordan hovedpersonen som nyansatt kommunaldirektør motarbeides og svertes når enkelte grupperinger blant de ansatte ikke ønsker å endre seg i en mer moderne retning. Det er jo nærliggende å tro at dette var situasjonen da hun selv satte i gang store endringer som ny leder i Innovasjon Norge.

Det er interessant å få et innblikk i hvordan det er å være leder i det offentlige når mediekjøret så begynner, hvordan både politikere og tillitsvalgte drar i tråder i denne heksejakten. Boka nyanserer det vante bildet av autoritære og tykkhudede ledere som gjør livet vanskelig for vanlige arbeidstagere, og planter tanken om at det like godt kan være arbeidstagerne som er de onde. For mange er nok dette en provoserende fremstilling, særlig for dem som har hatt ledere som faktisk ER autoritære og brutale -- som har fått føle på kroppen hvordan enkelte ledere tror de kan bølle seg frem til endringer eller ikke endringer.

Til forskjell fra Anita Krohn Traaseth, overlever kommunaldirektøren i boka bare ti måneder i jobben. Hilde Skjæret ender på forsiden av den såkalte Riksavisen, under tittelen «Feilskjæret». Kanskje har jeg misforstått noe i dramaet rundt Innovasjon Norge, men for meg er Krohn Traaseth på mange måter motsetningen til denne hovedpersonen. Hun sa selv opp etter å ha vært hele fem år i jobben. Hun har stått i flere mediestormer enn de fleste andre ledere i offentlig sektor. Det begynte friskt allerede i starten da hun rokket om på organisasjonen i Innovasjon Norge. Senere terget hun på seg både oljebransjen og noen politikere etter et Aftenposten-innlegg om omstilling og oljealderens slutt. Noe som i sin tur førte til oppvask i styret. Da mange trodde det var over for henne, da hun til og med fikk sin egen styreleder mot seg, var det likevel styrelederen som til slutt måtte gå. Den siste kontroversen var da Innovasjon Norge ansatte milliardærdatter Katharina Andersen i en praktikantstilling, uten å utlyse jobben. Men også her ble Krohn Traaseth «frikjent» i granskingen.

Oppi alt dette leverte Anita Krohn Traaseth gode resultater. Saksbehandlingstiden i Innovasjon Norge gikk ned, og årsrapportene og evalueringer viste at det gikk stadig bedre. Riktignok vil det først om en stund være mulig å se om grepene hun gjorde har satt varige store spor etter seg i norsk næringsliv og økonomi. Foreløpig tyder det imidlertid på at hun fikk endret en organisasjon og en måte å jobbe på, til det bedre.

Med dette bakteppet blir det litt rart at hun skriver en bok om en leder som ikke fikk det til. En som falt etter bare ti måneder (alle faller, som det skrives i boka). For å være helt ærlig hadde det vært mer interessant å få innsikt i hvordan hun klarte å manøvrere i det farvannet hovedpersonen ikke klarte å manøvrere i. Hvordan fikk hun seg allierte til å gjennomføre de nødvendige grepene? Det hadde også vært interessant å høre hva hun mener at hun ikke fikk til, hvilke tiltak som må til for å endre Norge i riktig retning -- det hun ikke hadde tid til eller ble motarbeidet på før hun valgte å gi seg. Hvem var eventuelt motkreftene internt og eksternt?

Når alt dette er sagt. Uten å røpe for mye, slutten på boka åpner opp for at det kan komme en oppfølger. Så oppfordringen herfra er å skrive mer, og da «helt uten filter», med noen good guys og bad guys i rollene. Neste gang handler det kanskje om en hovedperson som overlevde fem år i jobben, før hun tross alle odds, gikk ut med hodet hevet, hvis det var det hun gjorde. Da leser jeg gjerne en roman til.