Gründerlivet: Penger, Oslos billigste pizza og klump i halsen

Kristine Askvik er tidligere journalist og har startet Bergens-startupen weCare sammen med Silje Katrine Robinson. Hun skriver i Gründerlivet, Shifters nye blogg fra hverdagen i gründernorge.

– Silje, nå skal jeg skrive om det med pengene. Hvordan vi har fått inn penger til nå. Hva er det viktigste å ta med, synes du?

– At vi har søkt oss mot støttespillere som brenner for det samme som oss.

Det første vi gjorde da vi startet opp var å søke Etablererstipend hos Innovasjon Norge. Det ga et kick å få inn de aller første pengene. Vi fikk raskt svar på søknaden. Nå går det ifølge nyhetene enda fortere i svingene der. Innovasjon Norge fortjener et hurra, mener jeg.

Etter det sendte vi søknader i øst og vest. Silje skrev og skrev. Hun måtte ha det helt stille, kunne ikke høre på rockemusikken hun bruker å høre på. Ville ikke høre på anekdotene mine heller. Jeg prøvde å holde kjeft. Fordelen med å ha jobbet sammen i snart ti år, er at vi begynner å kjenne hverandre. Jeg vet når det er smart å bare tie. Når vi har det travelt, er vi bare kolleger. Da snakker vi nittini prosent fag.

Vi dreit oss skikkelig ut på den andre søknaden vi sendte. Den etter Etablererstipend. Vi hadde ikke satt oss godt nok inn i kriteriene. Vi kastet mange arbeidstimer i bosset på å søke et sted der vi ikke kvalifiserte til å få penger, fordi vi allerede hadde fått penger fra Innovasjon Norge. Arg. Sånt er kjipt når man har tusen andre ting på listen man heller skulle/burde ha gjort. Note to self ble å trippelsjekke kriteriene før vi søker penger noe sted.

I tillegg lagde vi oss en rutine på å alltid ringe til dem vi søkte hos, før vi sendte avgårde en søknad. På den måten visste de litt om oss, vi mye om dem. Og vi visste om vi hadde sjangs på penger.

Vi hadde (og har fortsatt) et ønske om å klare å hente inn støtte uten å gi avkall på eierandeler. Vi har derfor så langt holdt oss unna investorsporet.

Vi kartla i stedet hvem som potensielt kunne ønske å støtte arbeidet vårt. Vi er sosiale entreprenører og ønsker å bidra til å løse utfordringer som pårørende står overfor. Det er vi ikke alene om å ønske. Vi lette blant sterke bedrifter og fond, hvem andre brenner også for dette?

Da jeg ringte en ikke navngitt leder for å spørre litt forsiktig om hva slags støtteordninger de hadde, ble jeg bedt om å pitche på direkten. "Pitch for meg. Nå," sa hun.

Jeg pitchet. Noen måneder senere fikk vi positivt svar.

Når vi har tatt kontakt med potensielle støttespillere, har vi både fortalt om verktøyet vi utvikler, men vi har også fortalt mye om oss selv og hvem vi er - og hva vi brenner for.

Vi har fortalt at vi har jobbet ett år uten lønn. Silje har fortalt om besteforeldrene sine og pårørendesituasjonen i hennes familie. Jeg har fortalt om min familie. De vi møter, åpner seg og forteller om sine familier.

For at du skal kunne få støtte, må potensielle støttespillere ha tro på deg, ikke bare det du selger.

Vi har opplevd at folk har tro på Silje og Kristine. Det får jeg klump i halsen av. Takk for tilliten.

Glimt fra gründerhverdagen:

08.00: "Så roligt at ni kunne komma her, helt från Bergen," sier innovasjonssjef Gustav Gorecki i Storebrand og smiler sånn rett fra hjertet som bare svensker kan. Han viser oss vei til forretningsutvikling-avdelingen. På veien opp trappene, svipper han innom kjøkkenet og henter en stabel vafler. "Jag har stekt hele morgonen"

10.00: En mann bretter sammen sykkelen sin på få sekunder utenfor Narvesen-kiosken på Nationalteateret. Jeg glaner. Hva? Sånt har jeg aldri sett i Bergen. Finnes det mange slik her i denne byen, spør jeg.

12.00: Vi kjøper byens kanskje billigste pizza. To pizzastykker i stortingskantinen koster 44 kroner. Det er grov bunn til og med. Herved har vi fått nytt stamsted når vi er i Oslo.

12.40: Silje tar selfie med maleri av Christian Michelsen i bakgrunn. Bergens store sønn og datter, kødder jeg. Vi får henge opp bildet på kontoret i Christian Michelsens gate når vi kommer hjem.