Maria Amelie og Esther Grossman i Startup Migrants.

Bok blir til nettsamfunn for flyktninger og migranter som vil bli gründere: Vil vise deres styrke

Benedicte Tandsæther-Andersen

Benedicte Tandsæther-Andersen

Journalist

Publisert 24. august 2018

«Når hele samfunnet rundt deg fokuserer veldig mye på hva du mangler, og ikke hva du kan bidra med, så begynner du å se deg selv på samme måte,» sier gründer Maria Amelie i Startup Migrants. 

Det hele begynte egentlig som en bok om migranter og flyktninger som starter egne selskaper, med litt myke penger fra Fritt Ord og andre som ville bidra, men har raskt vokst til noe større for gründerne Nicolai Strøm-Olsen og Maria Amelie. Nå har de fått med seg Esther Grossmann, UNDP, inn i prosjektet som Chief Operation Officer. De ser nå på hvordan de kan starte et nettsamfunn der flyktninger og migranter kan publisere sine startupideer og få kontakt med selskaper som trenger disse ideene, og også finne mentorer.

Maria Amelie forteller at hun i de årene hun var flyktning lenge ikke greide å verdsette erfaringene dette hadde gitt henne.

— Narrativet i Europa i dag er at når du kommer som flyktning og migrant, så stiller du dårligere. Du er en ”underdog”, og når hele samfunnet rundt deg fokuserer veldig mye på hva du mangler, og ikke hva du kan bidra med, så begynner du å se deg selv på samme måte, sier Amelie.

Gründeridentiteten

Hun og Nicolai Strøm-Olsen kom i kontakt med Esther Grossman da de deltok på et event i Jordan, der hun jobber for FNs utviklingsprogram (UNDP). Amerikanske Grossman fikk raskt sansen for prosjektet, og har nå sluttet seg til teamet. Hun forteller at flyktningene og migrantene ofte trekker frem betydningen av å se noen de kan «kjenne igjen».

— Vi har snakket mye om «rollemodelleffekten», både internt og med bidragsytere, om hva det betyr å se noen med din bakgrunn, eller en bakgrunn som er annerledes enn landet du bor i. Folk som lykkes og bygger noe eget, både nasjonalt og internasjonalt i en kultur de ikke ble født i eller ikke har lange familiebånd til, tjener ofte som rollemodeller for andre i lignende situasjoner, sier Grossman.

Grossman mener at flyktninger og migranter som ønsker å utfordre det etablerte synet på dem kan oppleve utfordringer. Selv om de har rollemodeller, kan storsamfunnet likevel ha et syn på dem som ikke matcher deres eget selvbilde.

— Mange flyktninger og migranter som har egne startuper fremhever at de først og fremst ønsker å bli sett som entreprenører, og som migranter og flyktninger dernest. Men de kan også føle på konflikt: Hvordan skal du ta makt over din egen kamp og den motstandsdyktigheten du har bygget, og så videre, hvis det er et stigma knyttet opp til det du har opplevd?, sier Grossman.

Kjent på kampen for å lykkes

Amelie trekker frem at «kampen for å lykkes» er en viktig del av gründerlivet, og noe flyktningene allerede har lang erfaring innen.

— En av de bedriftene jeg har blitt veldig inspirert av, er Lebara. Ut i fra samtaler med en av gründerne forsto jeg at han på lik linje med mange migrantgründere har en helt annen drivkraft for å lykkes. For Lebara-gründerne handlet det ikke bare om penger. Det handlet mer om å skape noe for familien, både i det nye og gamle hjemlandet, om å utgjøre en forskjell i verden og skape en fremtid. De hadde ikke trygge jobber å gå tilbake hvis de ikke lyktes. De måtte lykkes. De hadde flyktet fra krigen, og hadde egentlig ingenting å tape på å gründe noe, sier Amelie. 

Særlig historier fra rollemodellenes liv blir viktige for andre migranter og flyktninger som prøver å gründe selskaper. Samholdet mellom migrantene og flyktningene er dermed viktig for at flere skal lykkes i selskapene sine.

Nicolai Strøm-Olsen, her sammen med Esther Grossman da han møtte Shifter tidligere i sommer. Foto: Benedicte Tandsæther-Andersen

Byråkratisk kamp

I løpet av de 200 intervjuene Startup Migrants så langt har gjort, har de fått innblikk i flere aspekter ved byråkratiet i land både i og utenfor Europa, og hvordan saksbehandling, lover og regler ikke alltid er tilrettelagt for at migranter og flyktninger raskest skal kunne integreres i samfunnet. I tillegg opplever flyktninger ofte å bli tatt hånd om av frivillig-drevne organisasjoner, der det er stor utskiftning av ansatte.

— Det er et veldig dårlig institusjonelt minne. Organisasjonene fortsetter å gjøre de samme feilene, igjen og igjen. Organisasjonene kan prøve å hjelpe noen flyktninger å bygge et selskap — og det fungerer — men når de er ferdige, er 40 eller 50 prosent av de som hjalp dem borte, sier Nicolai Strøm-Olsen. 

Han viser også til hvordan de som har vokst opp i Norge, lærer om byråkratiet og lignende samfunnsstrukturer ganske tidlig. En migrant, eller en som flytter mye rundt, vil ikke nødvendigvis lære dette, ifølge gründeren, og bruker egen fersk erfaring på akkurat det.

— Da jeg nylig flyttet til Tyskland trodde jeg det kom til å bli enkelt, men alle dokumenter er på tysk, og du må levere all dokumentasjon på papir, og du må selv finne ut at du skal levere alt på papir, sier Strøm-Olsen.

Risikoen

Også det å skulle forholde seg til helt nye språk kan være en prøvelse for flyktninger og migranter: Ofte gis det ikke offentlig informasjon til nyankomne på flere språk enn engelsk og arabisk. Språkbarrierene kan i sin tur føre til isolasjon, og dårligere integrering. Strøm-Olsen forteller at mange flyktninger og migranter blir deprimerte av at de ofte ikke kjenner de kulturelle kodene og systemene, og ventetiden byråkratiet innebærer for prosessene de skal gjennom.

— Vi snakker jo stort sett med dem som lykkes, men vi hører fra mange inkubatorer, entreprenører og folk vi har intervjuet, at fedrene deres er deprimerte. Hvis du kommer hit som 25-åring, er det ille nok å gjøre den omveltningen. Hvis du kommer hit som 45-åring, og er en mann som hadde et etablert liv i hjemlandet, er det enda verre. Tapet er mindre om du er 25 år, sier Strøm-Olsen.

I tillegg innebærer gründerlivet en del risiko, noe en 25-åring kan være mer positivt innstilt til enn det en 45-åring er. Samtidig finnes det ofte ressurser som kan hjelpe både en 25-åring og en 45-åring å gründer noe eget, selv om de ulike tiltakene ofte sitter hver for seg og ikke vet om hverandre. Grossman mener samfunnet begrenser læringsmulighetene ved å la folk sitte i «siloer».

— Det er interessant å høre folk snakke om hvor viktig samarbeid er. Det har en tendens til å bli et moteord, men kanskje ikke uten grunn. Når alle jobber i sine egne siloer, er det mye man ikke får muligheten til å lære av hverandre. Vi vil at siloene skal brytes ned og bidra med områder der organsisasjoner og prosjekter kan fungere, slik at gründere tør å gå utenfor siloene og jobbe sammen.

(For ordens skyld: En av gründerne i Startup Migrants, Maria Amelie, har tatt frilansoppdrag som journalist i Shifter ved flere anledninger.)