Catharina Bøhler i Sarepta Studio om det nye tyskerbarn-spillet og hvorfor Hedmarken passer godt for litt introverte spillgründere

– Tradisjonelt sett er hedmarkingene litt trauste, og de snakker ikke så høyt om seg selv. Vi spillutviklere er vel også litt slik, ja kanskje litt introverte, sier daglig leder og gründer i Sarepta Studio.

Den ukronede spillprinsessen av Hedmarken var i hovedstaden i forbindelse med at kommunene rundt Hamar inntok arbeidsfellesskapet MESH under Oslo Innovation Week. Målet var å snakke om hvordan VR og spillteknologi kan få stor betydning i helsesektoren nå fremover, men arrangørene ønsket også å vise at man ikke trenger å befinne seg mindre enn 85 meter fra Karl Johans Gate for å være innovativ og kanskje også verdensledende. Både "utenlandske" og ikke minst "hedmarkske" bedrifter holdt innlegg - blant dem Sarepta Studio.

PCer i aksjekapital

Catharina Bøhler startet aksjeselskapet sammen med 14 andre studenter da hun var ferdig på spillstudiene ved Høgskolen i Hedmark. I mangel på ekte penger måtte PCene utgjøre den nødvendige aksjekapitalen for å starte opp.

I dag er Sarepta Studio et lokomotiv i den sterke spillklyngen på Hamar. De har blant annet laget spillet Shadow Puppeteer som ble utgitt på PC og Wii U. Der spiller man en gutt og skyggen hans som må løse ulike «gåter».

– Spillet var bra, men ment for to personer. Vi tillot at folk kunne spille alene. Og det ble en vanskelig opplevelse, forteller Bøhler, som er daglig leder i Sarepta Studio, til Shifter. Av de som spilte det sammen, som for eksempel par, ble spillet veldig godt mottatt, ifølge Bøhler.

En annen utfordring var at de manglet de store markedsføringsbudsjettene som gjerne må til for å slå gjennom internasjonalt.

– Det er krevende uten et stort budsjett. Det kom så mange spill det året, at det var vanskelig å få synlighet, sier hun om hvorfor spillet ikke har «tatt av».

Pionerer

Sarepta lager spill til både forbrukermarkedet og bedrifter, og har en rekke prosjekter gående på samme tid. Et ekspempel er et Virtual Reality-spill der man kan øve på å tale foran en stor forsamling, for å komme over frykten for å snakke i offentligheten. Men det kanskje viktigste prosjektet er mobilspillet «My Child: Lebensborn», et samarbeid med dokumentarskaperen Teknopilot. Det handler om tyskerbarnas skjebne, og i spillet skal du «sørge for» at barnet har det bra, og du møter ulike utfordringer.

– Målet er å nå andre enn bare de som går på kino. Det er veldig annerledes å jobbe med denne type spill. Kall det et veldig dystert «Tamagotchi»-spill, der man skal være vergen til et «tyskerbarn». Du må ta vare på barnet, og holde det «levende» i en verden der det blir veldig dårlig behandlet, sier Bøhler.

– Det krever jo en litt annen fagkompetanse enn bare teknologi?

– Ja, vi har gjort svært mye research, og hatt tett kontakt med lebensborn-barn. Vi har sittet på jobben og grått. Tematikken som kommer opp i spillet er ganske tungt – som vold og misbruk. Dette er ting vi ikke lærte om på skolen. Det handler om å tørre å ta opp vår arvesynd, sier Bøhler.

Delingskultur

Sarepta ble stiftet for seks år siden. Etter hvert som tiden har gått har det poppet opp nye spillselskaper på Hamar. Flere er spin-offs fra det første selskapet, men miljøet på Hamar har etter hvert blitt så kjent at det har trukket til seg spillutviklere langsveisfra. Bøhler forteller om et miljø der oppstartsbedriftene hele tiden har hjulpet hverandre.

Samarbeidet har etter hvert tatt en mer formell form. Fire av bedriftene bestemte seg for at de ønsket å sitte sammen, med mål om at Hamar skulle bli «spillhovedstaden».

– Vi ville hjelpe gode utviklere å komme i gang. De kunne lære av feilene vi hadde gjort. Vi skulle støtte hverandre i å lage «kick ass» spill.

– Er det lettere å få til et slikt samarbeid på Hamar?

– Jeg tror vi har en litt annen måte å være på. I Oslo er det vanlig å fokusere på seg og sitt, og byen har slitt med å samle spillmiljøet. I Hamar vokste det opp organisk, sier Bøhler.

Hun viser til at det også er lavere bo- og levekostnader på Hamar, iallfall til å begynne med. Det er heller ikke mer enn en time fra byen.

– Det er lettere å komme i gang, uten å risikere så mye kapital. Det gjør at bedriftene stresser mindre med pengene i starten. Etter hvert blir det selvfølgelig mye av de samme kostnadene, til markedsføring for eksempel, sier hun.

Det er et tett samarbeid i klyngen. De deler bedriftshemmeligheter og utstyr, og deler også selve programmeringskoden. De hjelper hverandre med søknadene om støtte, ja selv om de søker på de samme midlene.

– Vi har sett hvor bra det fungerer å hjelpe hverandre, forteller Bøhler.

Hedmarkinger og spillutviklere

Spillsjefen opplever mye positivitet og støtte fra byen. Hun tror dessuten mange spillutviklere føler seg hjemme på Hedmarken.

– Tradisjonelt sett er hedmarkingene litt trauste, og de snakker ikke så høyt om seg selv. Vi spillutviklere er vel også litt slik, ja kanskje litt introverte. Dette er kanskje en av grunnene til at det funker så bra med spillutviklere på Hamar. Vi er selvfølgelig veldig engasjerte og ambisiøse, men ikke på en måte som «clasher» med hedmarkingene, understreker Bøhler.

– Men det fremstilles jo gjerne som en ulempe for en gründer, det å ikke kunne skryte av seg selv?

– Vi skryter heller kollektivet opp i skyene, og snakker om alt det kule vi gjør, uten at det er et salgstriks. Og det kan gi den samme effekten, mener hun, og viser til at på Hedmarken er man nettopp flinke til å skryte av hverandre.

Investortørke

Men på visse områder blir også Hedmarken for liten. Sarepta har betalende kunder, samt offentlig støtte for å lage spill til forbrukermarkedet. De har også god backing fra Innovasjon Norge, Hedmark kunnskapspark og Hamaregionen Utvikling. Men Sarepta ser seg nå om etter investorer som kan bidra til økt internasjonal satsing.

– Er det mer utfordrende å få investorer på Hamar enn hvis man sitter i Oslo for eksempel?

– Det er veldig få investorer i Norge generelt, så det handler mer om at det er et problem å sitte her i landet, ja kanskje til og med i Norden. Du må ut for å finne investorer.

Hittil har de hatt noen sporadiske møter med internasjonale investorer på reise med norske delegasjoner til USA. Det gjelder å finne riktig type investor. Det blir for fort snakk om den store exiten, mener Bøhler.

– Vi vil heller ha investorer som er opptatt av å selge produktene og rettighetene, enn selve bedriften. Det kan være vanskelig å finne riktig match. Og her snakker utviklere og investorer ofte forbi hverandre, synes hun.

Liker du artikler som dette? Følg oss på Facebook og Twitter. Og meld deg selvsagt på nyhetsbrevet vårt.

Lytt også til våre Podcaster, her med Olav Nedrelid som har bygget selskaper i tre verdensdeler: