Vi visste hvem hverandre var, fordi vi begge stikker oss litt ut i det lille miljøet som prøver å bygge nye tek-selskaper her i Norge. Jeg husker vårt andre møte, da satt du under parasollen på litteraturhuset en juni formiddag, og vi snakket om selskapene våre. Du sa lite, men du hadde en karisma over deg. Så i månedene etterpå, møttes vi oftere og oftere. På Grand, på Sommerro. Det tok tid, og så åpnet du deg opp. Vi drog til Berlin, hørte på klassisk musikk, vi spiste god mat, diskuterte alt og ingenting. Vi delte ting jeg vanligvis deler med venner og familie jeg har kjent i mange år.

Hver eneste lørdag skulle vi ha middager på byens storstue, Conduit. Der inviterte vi våre venner og familie, for å bli bedre kjent. Det var en intensitet som jeg aldri hadde igangsatt med noen andre jeg har bygget selskap med. Vi pratet om livet, vi pratet om muligheter, og vi pratet om familie, og kjærligheten. Vi var begge like på mange måter. Barn av innvandrere som kom til dette landet med ingenting. Barn med feil bakgrunn. Du, sønn av flyktninger fra Iran, som kom til Norge med det minste av forutsetninger for å bygge store selskaper.

Allikevel gjorde du det.

Du bygget Kindly, et AI-chatbot selskap som har blitt et av Nordens aller største. For meg er du et evigvarende forbilde. Beviset på at hvis mennesket vil, så kan du få til hva som helst. Men du skulle enda lenger. Sammen skulle vi bygge et nytt stort teknologiselskap. Det ble det så ambisiøse navnet Supercompany. Kunstig intelligens skulle forandre verden, og der skulle vi være i bresjen og lede den reisen. Vi etablerte selskap, vi investerte våre egne penger, ansatte flinke folk, og det føltes som om ingenting var umulig å få til.

Fordi vi var på samme lag.

Da vi presenterte selskapet sammen, tenkte jeg ofte, jøss, har vi arbeidet sammen før? Kanskje en gang, i et annet liv. Drømmene våre var store. Vyene enorme. Denne gangen var det annerledes. Vi var etablerte gründere, med erfaringer, nettverk og det vi trengte for å bygge raskt, og bygge stort. Gjennom våre samtaler, innså vi den eksplosive kombinasjonen av våre egenskaper. Du hadde en fantastisk evne til å fokusere, sette deg dypt inn i produkt, teknologi og løsninger.

Du kunne snakke og forstå teknologi. Jeg kunne tall og strategi. Du hadde det jeg manglet. Så hadde du en rolig, sindighet, til min nevrotiske og til tider kaotiske væremåte. Du var mikro, og jeg var makro. Mens du bygget gode løsninger, fokuserte jeg på det store bildet. Det var en kombinasjon som egentlig er umulig å oppdrive, umulig å finne på. Allikevel var du der. Da jeg hørte om at du hadde gått bort, kunne jeg ikke forstå det. Vi hadde jo nettopp pratet sammen. Jeg husker håndtrykket ditt, smilet, ideene og tankene.

Nå er det borte.

Et lys har blitt slukket. Som gründer har jeg alltid tenkt at jeg aldri lar meg knekke. Det har vært dype daler og mørke stunder. Tross dette skal det bygges. Men nå, dette, dette er noe helt ukjent for meg. Det er et tidspunkt for alt. Takk for reisen Arash. Takk for at jeg fikk være en liten del av din reise, og at jeg fikk lov til å starte ditt siste selskap Supercompany sammen med deg. Nå har du, en bror, i virke, arbeid, sinn og sjel – gått bort. Jeg ønsker deg vel, i dag og for evig tid, uansett hvor du befinner deg.

Jeg håper virkelig at vi møtes igjen, kanskje i et annet liv.

Shifter orienterer: Kindly- og Supercompany-gründer Arash Saidi døde i en snøbrettulykke i de sveitsiske alper denne uka. Minneordet er publisert i samråd med familien.