«Skal det offentlige leke IT-gründer med våre felles skattepenger?»

Patrick Carstens

Entreprenør, og forretningsutvikler i Weave Reality

Å bygge gode brukervennlige software-løsninger er en krevende øvelse. Uavhengig av bransje og brukergruppe, kjennetegnes de fleste større vellykkede software-selskaper av å ha en unik evne til å forstå markedsproblemet, et sterkt teknisk fagmiljø, dyp og tett oppfølging av brukergruppene, korte respons-til-utviklings-sykluser, og ikke minst en enestående evne til å utnytte egne ressurser. Spesielt i tidlig fase. 

Siden 2019 har Helseplattformen AS, først opprettet med Helse Midt-Norge og Trondheim kommune som eiere, forsøkt seg på samme krevende øvelse. Selskapets mål har vært å innføre en ny, felles pasientjournal ved sykeshus og kommuner i hele Midt-Norge, som på sikt skal bringes ut på den nasjonale scene, under slagordet - “Én innbygger, én journal”. Selskapet som bestod av 350 ansatte ved utgangen av fjoråret, utvikler riktignok ikke systemet fra bunn selv, men får levert teknologibasen av det amerikanske selskapet Epic, et valg som ble tatt etter en anbudsprosess hvor amerikanerne stod igjen som eneste tilbyder. Til tross for at programvaren kjøpes inn hos Epic, krever den såpass store og omfattende tilpasninger, at Helseplattformen bør ha en mentalitet som tilsier at de anser seg selv som et teknologiselskap.

Forsøket på å operere som et teknologiselskap har derimot fungert heller dårlig så langt. Det prestisjefylte digitaliseringsprosjektet lå, ifølge Aftenposten tilbake i mai, an til å få en prislapp på svimlende 5,1 milliarder kroner, en sum som har blitt løpende oppjustert. Til tross for den relativt stive prisen har systemet vist seg å være full av feil, utrygt for pasienter, mindre effektivt enn hos andre sykehus, dyrere, og langt fra brukevennlig. Listen over skjær i sjøen har etter hvert blitt så lang, at det er lite vits i å gjenta det som allerede har blitt godt kommunusert i media av både helsepersonell, pasienter og fageksperter. Likevel burde det ikke overraske noen. Tilbake i 2019, drøye to år etter en tilsvarende mislykket innføring i Danmark og Finland, kunne man lese overskrifter i danske Berlingske som “Befri Sjælland fra Sundhedsplatformens forbandelse” og “Efter tre års drift fungerer Sundhedsplatformen stadig ikke”. Oppskriften har i stor grad likevel vært den samme her til lands, et offentlig opprettet foretak finner sammen med Epic og innleide konsulenter, hvor de kollektivt skal skape digital magi i helsevesenet.

Så da kan man jo spørre seg; om dette virkelig skulle være gulloppskriften, hvorfor er det da slik at det ikke finnes ett eneste større privat teknologiselskap meg bekjent, som har utviklet et nytt vellykket software-system, med et konsulentselskap som hovedressurs? Hadde dette vært en god ide, kostnadseffektivt og gitt kvalitet, så hadde vel flere benyttet denne modellen? 

Spørsmålet er naturlig nok retorisk, og har en åpenbar forklaring. Et konsulentselskap lever av å selge timer til kunder som ofte verken er incentivert til å minimere timebruken eller har nødvendig kompetanse til å være en krevende innkjøper. Dette er ikke et forsøk på å henge ut Helseplattformen AS, men et forsøk på å forklare at de har en tilnærmet umulig oppgave i å følge opp Epic og PwC, og her utfordre valg, prioriteringer og prosesser underveis. Det handler heller ikke om mangel på kompetanse hos disse selskapene, men at forretningsmodellen til et software-selskap og et konsulentselskap er grunnleggende ulik. Resultatet blir dermed sprukne budsjetter og overdreven konsulentbruk. 

Et software-selskap med egne ansatte har derimot et iboende incentiv i å være effektiv, i kraft av at produktet deres ikke er salg av timer, men salg av programvare. Dynamikken gjør at man ofte kommer vesentlig lengre med mindre ressurser. I slike selskaper er man i stedet opptatt av tre ting få konsulentselskaper fokuserer på: 1. Bygge noe som har en kvalitet, i første omgang kun tilstrekkelig god nok til at kunden ønsker å kjøpe løsningen. 2. Bygge løsningen raskest mulig, uten å gå på akkord med kvalitet og kost i nevneverdig grad underveis. Og 3. Bygge løsningen med minst mulig ressurser, men i tråd med personvern og andre juridiske krav. Det vil si mindre prosess, mer fokus på resultat. Perfekt for prosjekter som ikke er hyllevare, men som krever betydelig utvikling, slik som nettopp et nytt journal-system gjør. Så hvorfor ikke etablere et software-selskap?

Mitt inntrykk er at det offentlige altfor ofte blir opphengt i å ri prinsipielle holdninger om at dette er skattepenger, og de ikke kan gå til kommersiell profitt. Dermed ender man ofte opp med å bli svært lite pragmatisk, får tunnelsyn, og ekskluderer det som potensielt kan være bedre løsninger i verktøykassen. Resultatet er at man er tro mot prinsippene sine, men at alle blir tapere på veien; skattebetalerne, sykehusene og pasientene. Og tilbake står man med to vinnere; konsulentene og Epic. 

Kanskje burde man heller sagt, at hei, vi ønsker å investere 5 milliarder i et teknologiselskap med krav om minimum 51 prosent eierskap, ledet av noen med en solid track-record på IT-prosjekter, og som i tillegg gjerne har omfattende gründererfaring. La de samle et sterkt team med riktig mentalitet, sørge for at de er godt incentivert gjennom eierandeler, og heller bli kunde hos dette selskapet. Ta styreplass, og skape et fagmiljø som virkelig tenker økonomi og som innretttes med en viss kontinuitet. Ingen konsulenter med tre-måneders perspektiv, men et selskap med utviklere som kan drifte og videreutvikle systemet i fremtiden, uten at det koster 1200 kr i timen. Man kunne også forsøkt å dra med seg private aktører på veien og fått matchet store deler av investeringsbeløpet, bygd opp arbeidsplasser og skapt en eksportvare til andre helseforetak internasjonalt, i stedet for å importere ikke-funksjonelle software-moduler fra USA, kombinert med svindyre lokale management-konsulenter. 

Ja, noen hadde kanskje tjent penger på dette selskapet, kjøpt seg store hus og dyre biler, men løsningen hadde helt sikkert blitt billigere og bedre for oss som samfunn, samtidig som det kunne gitt store teknologimessige ringvirkinger innefor helsedomenet. Det er svært sjelden man får mulighet til å bygge velferdsteknologi med 5 milliarder i potten, selv om jeg er sikker på at rett team kunne bygd noe vesentlig bedre til en brøkdel av summen. I stedet gjør man seg avhengig av et amerikansk software- og konsulentselskap sju tidssoner unna Norge, inn i evig tid. For som Epic selv uttaler; “Vi anser dette som et livslangt partnerskap”. 

Så, hvorfor er det så vanskelig å utvikle et tilstrekkelig godt journalsystem for Trøndelag med et budsjett på over fem milliarder kroner? Jo, det er fordi Helseplattformen ikke driftes som et teknologiselskap, men en organisasjon bestående av byråkrater og konsulenter. Og det er få suksessfulle IT-historier som starter med en hær byråkrater og konsulenter. Fremtiden vil omfatte nye releaser, bearbeidelse av kode, brukerforbedringer, retting av feil, integrasjoner, og vedlikehold, noe som krever mentaliteten til et software-selskap. Som Steinar Juel i Civita sa for en tid tilbake, “Legitimiteten til den norske velferdsmodellen hviler på at skattepengene kommer fellesskapet til gode”. Det gjør de ikke her. La det offentlige slippe å leke IT-gründer sammen med et kobbel konsulenter. For om det er overskudd hos det private, eller det overdrevne fokuset på seigt byråkrati og heftig konsulentbruk som er unødvendig bruk av skattepengene, har vi vel fått svaret på nå.