Didrik Dimmen, tidligere markedssjef i Flowmotion. Foto: Per-Ivar Nikolaisen

Didrik Dimmen var vinneren som satset alt, men tapte: Historien om hvordan Flowmotion mistet flyten

Publisert Sist oppdatert

Han satte rekorder på Kickstarter, var pitchekonge og tok backflips på startup-events. Men så begynte problemene for Didrik Dimmen og Flowmotion.

Didrik Dimmen tar av seg morgenkåpen. Med badebukse og bokstavene FLOW skrevet på brystkassen tar den tidligere BMX-mesteren en baklengs salto ned i det iskalde vannet -- der holder han en ett minutt og 52 sekunder lang monolog om mobilkamera-stickens fortreffelighet, før han går på land igjen.

Full av selvtillit vinner Flowmotion nok en pitchekonkurranse, denne gangen altså i et hull i isen i Nord-Finland. Selv i sine verste mareritt kunne ikke de unge gründerne forestille seg at de litt over tre år etter denne kvelden på Polar Bear Pitching i Oulu skulle gå den tunge veien til skifteretten.

-- Det var jo en boost for selvtilliten å vinne disse konkurransene. For første gang fikk vi også internasjonal presse. Det ga oss dessuten en del penger i oppstarten, forteller Didrik Dimmen, forhenværende markedssjef i Flowmotion.

For første gang snakker han ut i media om hvordan et av de mest omtalte selskapene i den nye norske gründerbølgen gikk til bunns.

Sjokkmeldingen

Dimmen var ansiktet utad. Han var den som på startup-eventene holdt innlegg om selskapets ekstremt suksessrike crowdfundingkampanje, i blant anført av et hopp med en backflip på BMX-sykkelen, som på scenen på The Shift i 2017. Selskapet hadde hatt tidenes norske suksess på Kickstarter. De forhåndssolgte 25.000 enheter til en samlet sum av 60 millioner kroner. Dimmen var også den som var å se i de mange videosnuttene som regjerte på sosiale medier, der han for eksempel løp langs en vakker klippe i Lofoten eller en idyllisk strand på Hawaii, filmet med kamerastativets perfekt stabiliserte video.

Men en fredag ettermiddag i inngangen til sommerferien i år kom meldingen som slo ned som et aldri så lite sjokk i startupmiljøet. Riktignok hadde vi i Shifter skrevet at selskapet kjempet for å overleve, at de hadde hatt tekniske vanskeligheter og var forsinket med leveringen, og at de nå jaktet investorer for å få stabilisert selskapet, ikke bare videosnuttene.

Didrik Dimmen under Polar Bear Pitching i Oulu i Finland. Foto: Jarmo Kontiainen/Polar Bear Pitching

– Vi har hatt flere investorprosesser, og en del interesse, men så har det blitt stang ut. Nå er kassen tom, og da har vi ikke noe annet valg enn å melde oppbud, sa daglig leder Lars Flesland på telefon til Shifter.

Viktigst av alt

Didrik Dimmen hadde hoppet av ingeniørutdanningen på NTNU, lagt alle tanker om en videre BMX-satsing på hylla, og inngått brorskapet med de andre i teamet om at Flowmotion gikk foran alt.

-- Vi inngikk en kontrakt oss i mellom om at vi ikke skulle gjøre noe annet. For meg var det en «no brainer». Enten var det «all in» eller ingenting. Det var det mest meningsfulle jeg kunne gjøre, sier Dimmen til Shifter nå høsten etter at selskapet måtte melde oppbud.

Han beskriver oppstarten av Flowmotion som et übertypisk studentscenario.

-- Vi var ikke nødvendigvis overmodige, men vi var nok litt naive. Vi var unge, og visste ikke hva denne verden handlet om, hvor krevende det skulle bli.

Vanskeligere enn antatt

De hadde fått noen kroner fra Innovasjon Norge og et par småinvesteringer fra bekjente, men den ekstremt vellykkede Kickstarter-kampanjen endret ting ganske dramatisk. Kampanjen hadde vært godt planlagt, og teamet var overbevist om at de også hadde kontroll på produksjonen. De hadde kontraktfestet en pris med produsenten i Kina, som passet fint med hva de skulle ta seg betalt av kundene.

-- Reisen fra protype til masseproduksjon skulle vise seg å være veldig, veldig mye vanskeligere enn vi trodde, erkjenner Dimmen.

-- Det er jo tøft å levere så mange enheter. Ble suksessen på Kickstarter en slags forbannelse for dere?

Et av FlowMotions promobilder. Foto: Fredrik Winge

-- Dette var jo absolutt ikke noe «happy go lucky» fra vår side. Vi hadde klargjort en vei til produksjon før kampanjen, som skulle kunne håndtere dette volumet. Dersom vi skulle selge mer enn planlagt, skulle det gå bra. Men vi var nok ikke klar over dimensjonene på dette, og hvor mye kapital vi måtte ha i buffer hvis noe gikk feil.

-- Men kunne dere ikke bruke pengene fra forhåndssalget?

-- Jo, men det holdt ikke. «At the end of the day» var jo disse pengene bare et salg, og med økt omsetning økte også kostnadnene. Vi var avhengig av ren kapital i store dimensjoner, så vi jobbet hardt for å hente mer penger fra investorene.

Skepsisen fra investorene

Månedene gikk og varene lot vente på seg. Etter hvert begynte kundene å ane at det kanskje aldri kom til å komme noen fantastisk videostabilisator i posten. Noen hadde fått, men misnøyen vokste blandt de som ikke hadde mottatt produktet, og selskapet fikk én av fem stjerner på Trustpilot. Anmeldelsene fra de som ventet, var nådeløse. «Should be a 0 star option», skrev en kunde.

Sett i ettertid mener Dimmen at det var flere ting som gjorde at det til slutt gikk galt med Flowmotion, og at de måtte kaste inn håndkleet da de ikke klarte å hente kapital. Selv om de imponerte i pitche-konkurransene og fikk stor oppmerksomhet i mediene, var det blant de norske investorene stor skepsis til hardware-produkter rettet mot forbrukerne.

-- Det er veldig få som har tjent seg rike på B2C-hardware  i Norge. Hardware er kapitalintensivt og risikabelt, og mange investorer er ikke så «keen». Jeg skal ikke skylde for mye på det – det er absolutt ikke umulig å få det til – men det kan være ekstra utfordrende.

En annen årsak til at investorene var skeptiske, var at produksjonen tok for lang tid og kostet for mye penger. Etter hvert som Flowmotion brukte tid på å få orden på produksjonen, hardnet også konkurransen, spesielt fra asiatiske hardwaregiganter som så potensialet i markedet.

Deler av teamet i Flowmotion da det fortsatt var forholdsvis gode tider, med markedssjef Didrik Dimmen i midten foran og CTO Eirik Dyrseth nederst til venstre. Daglig leder Lars Flesland var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Per-Ivar Nikolaisen

Den ubehagelige erkjennelsen

Likevel var det en annen faktor som trolig var mer avgjørende, en uro som vokste seg større og større også hos teamet i Flowmotion. De så nemlig hvordan smarttelefonene og kameraene ble raskt bedre.

-- Vi begynte å skjønne at produkt-kategorien kunne komme til å forsvinne. Behovet for en ekstern kamerastabilisator ville kanskje ikke være der om to år. For dersom progresjonen i utviklingen av telefoner fortsatte, ville kameraene bli så bra at man ikke trengte oss.

Flowmotion opplevde også responsen og spørsmål rundt dette fra enkelte kunder.

-- I og med at investorer investerer med et fem års perspektiv, ble dette en mildt sagt ugunstig posisjon å være i.

Jakten på en ny løsning

Det hadde vært visse tegn på at det kom til å gå i denne retningen. Men i 2016 var kamerastabilisatorene i mobiltelefonene ikke i nærheten av hva de er i dag.

-- Ingen av oss tenkte på det tilbake i 2015 og 2016, og det er en feil vi må eie. Vår visjon var jo at folk skulle kunne lage bedre video, med hardware og software som var enkelt å bruke. Da vi innså at behovet for produktet kunne komme til å forsvinne, forsøkte vi å utvikle alternative roadmaps. Men vi fant ingenting vi virkelig trodde på . Samtidig var vi helt avhengig av å få inn kapital på kort sikt.

-- Dere visste jo dette, men det gjorde vel ikke investorene. Kunne dere ikke fortsatt å si at dette var det nye, store til investorene?

-- Investorer skjønner slikt. Vi kunne sikkert hustlet oss til noen raske deals, men jeg tror det hadde vært et veldig dårlig grunnlag å basere et investorforhold på. Her har sikkert folk ulike filosofier om hvor “cowboy” det er lov å være i business, men vi spilte alltid med åpne kort.

-- Når begynte du å tenke at dette går til helvete?

Didrik Dimmen og Lars Flesland i FLowmotion måtte tidligere i år informere kunder om at de hverken får produktet eller pengene tilbake. Foto: Vilde Mebust Erichsen

-- Vi visste om problemene hele tiden, og vi hadde en god kultur internt for å dele informasjon om det vi slet med. Det var ingenting som ble holdt hemmelig. Takket være Lars var det en ekstremt åpen kultur, sier Dimmen.

Løpske kostnader

Til sammen hadde stativet over 200 ulike deler. Shifter omtalte tidligere i år hvordan en viktig komponent, en såkalt «encoder», plutselig hadde gått ut av produksjon. Den nye delen var et par millimeter for stor, og justeringene førte til store forsinkelser. Nå forteller Dimmen at det var flere store og små problemer med produksjonen.

-- Det var feil vi gjorde, det var feil fabrikken gjorde, og det var ting utenfor begges kontroll. Underveis jobbet vi knallhardt med å løse problemene, og det var krevende å holde styr på alle kostnadene.

For mens utfordringene ballet på seg, gikk taksameteret stadig raskere. Dimmen sammenligner det med et byggeprosjekt der kostnadene har løpt løpsk.

-- Det var veldig mange parter involvert, veldig mye penger, og det var vanskelig å holde styr på alle dimensjonene som dukket opp underveis.

Etter hvert kom det ikke bare én kjemperegning, men flere kjemperegninger.

Her bommet de

-- Var det noe dere kunne gjort for å forutse dette, og unngå å komme i denne situasjonen?

-- Det er sikkert mange ting vi kunne gjort annerledes. Vi skulle nok tilegnet oss mer kunnskap fra andre med erfaring, folk som var klar over noen av problemene som kunne oppstå.

Blant annet handlet det om valget av produksjonspartner i Kina.

-- Jeg tror ikke vi hadde en partner som var riktig for oss. I teorien “outsourcet” vi produksjonen – men vi endte opp med å bruke utrolig mye ressurser på det. Det ble ufattelig mye jobb, og vi fikk ikke den hjelpen og “ekspertisen” vi hadde betalt for. Etter min mening lovet de mer enn de kunne levere. Fabrikken de hadde valgt i Kina manglet også kompetansen som krevdes for å håndtere et så avansert produkt, ifølge Dimmen.

-- Jeg er helt overbevist om at vi kunne funnet en bedre partner hvis vi hadde gjort bedre research. Så der bommet vi.

Kundene på nakken

Flowmotion trengte i sommer 15 millioner kroner for å overleve, og var ikke langt unna å klare å få inn nye investorer.

-- Vi forsøkte hele tiden å få inn penger. Vi var nære på, og det kunne hjulpet oss over kneika, men det ble stang ut.

Til slutt tok det av blant de sinte kundene.

Didrik Dimmen har reist land og strand rundt for å lage videoer som har promotert Flowmotion. Foto: Henrik Holt

-- Vi holdt dem oppdatert underveis, men det er klart det var en veldig vanskelig situasjon. Til slutt sa vi rett og slett til kundene at vi var avhengig av å hente kapital for at de skulle få det de skulle ha.

Dimmen forteller at det var viktig å være åpen om problemene, fortsette å kjøre en linje der de hadde et tett forhold til kundene.

-- Det er jo alltid et spørsmål hvor mye man skal fortelle. Man kan jo alltid kjøre politiker-praten og tegne et glansbilde som skjuler problemene. Men jeg tror det er best å kommunisere på samme måte som man kommuniserer med venner og folk man er glad i -- fortelle hva som faktisk skjer og at det er en vanskelig situasjon. Jeg personlig er fan av å være brutalt ærlig. Tillit fra kundene de viktigste man har i et B2C-case.

Delte suksesser, ikke sorger

-- Hvordan var det for deg da dette ikke gikk lenger, du var jo en slags frontfigur?

-- Jeg stakk jo hodet mitt veldig langt ut, og tegnet stort sett glansbildet, delte suksessene. Jeg fortalte jo ikke alle om problemene vi hadde, så for noen kom det jo som et sjokk. Jeg hadde en periode der jeg tenkte at folk nå ville se på meg som en taper, men det gikk fort over. Jeg tenkte at nå må jeg stå i denne stormen, er man med på leken, må man tåle steken.

-- Var det tungt da det gikk som det gikk?

-- Dette skjedde over en lang periode, der det gikk sakte, men sikkert nedover. I blant var det håp, men så ble det vanskeligere og vanskeligere. Underveis var det et enormt press. Ansvaret for de ansatte og investorene, tyngden av alle forventningene rundt, samtidig som skuta holder på å synke. Da blir det en slags lettelse når det er over.

Tre og et halvt år med knallhardt arbeid var da tilbakelagt.

-- Etter en lang periode med slit, kunne man reflektere over hva man hadde gjort galt. Vi hadde også en veldig bra kultur internt, det var ingen som dolket hverandre i ryggen, alle hadde gjort noe galt, det var ikke en persons feil, og vi støttet hverandre. Det er jo fort gjort at det kan bli et giftig miljø dersom noe går dårlig.

Angrer ikke

-- Tre spørsmål til slutt. Anbefaler du studenter uten erfaring å gründe selskaper?

-- Jeg anbefaler folk å starte eget selskap, det er ekstremt lærerikt og det er bare å kjøre på. Men de bør være veldig bevisst på å tilegne seg kunnskap om ting de ikke kan noe om. Sånn er det jo egentlig i livet eller også. Som ung er man litt mer naiv, og tror man kan klare å gjøre ting.

-- Hva skal du nå?

-- Min ambisjon her i livet er å hjelpe selskaper å vokse og utvikle seg, enten gjennom noe jeg starter selv eller noe jeg blir en del av. Det må være en mening, påvirke positivt på en eller annen måte, ha en god grunn til å eksistere. Sånn sett lagde vi et luksusprodukt i Flowmotion, et produkt uten noe «higher purpose».

-- Angrer du på at du bega deg inn i dette, du er jo arbeidsledig nå, uten BMX-karriere og uten utført utdanning?

-- Med tanke på å få jobb igjen, så vil denne plattformen være viktig videre her i livet. Jeg kan alltids gå tilbake til studiene, men erfaringen og kunnskapen fra Flowmotion ville jeg ikke kunne fått andre steder.

Det blir neppe en lang periode på NAV for Dimmen. Han har fått flere henvendelser etter at det var slutt i Flowmotion, og i dag holder han et innlegg på Slush'D i Trondheim om sin historie. Ingenting er ennå landet, men han kan røpe så mye som at BMX-karrieren fortsatt er lagt på hylla.