Dette er et utdrag fra vårt nyhetsbrev om finansteknologi, FinShift, som sendes ut hver onsdag. Meld deg på brevet under.
Annonse
Hva er saken?
– Det største problemet med norsk fintech, er at altfor mange selskaper mangler en fungerende inntektsmodell, mener Joar Langeland, partner og gründer i Howart Compliance, et regtech-selskap som hjelper fintech-selskaper med compliance-spørsmål som konsesjonssøknader til Finanstilsynet.
Selskapet, som har virksomhet i Norge og Danmark, har vært involvert i 35-40 konsesjonssøknader de siste årene.
Annonse
Langeland ga dermed nytt brensel til diskusjonen om tilstanden i norsk fintech, med fokus på den delen han er ekstra godt innsatt i – prosessen med å bli godkjent av Finanstilsynet. Noe som de aller fleste fintech-selskaper må forholde seg til.
Ifølge Langeland er det nemlig slik at det oftere er fintech-selskapet enn tilsynet som er årsaken til at det fort kan ta 8, 10, 14 eller 19 måneder før en avgjørelse er på plass.
Og at det mange ganger har å gjøre med nettopp mangel på en fungerende inntektsmodell. Om ikke inntektene kommer av seg selv, blir egenkapitalsituasjonen fortere anstrengt, og en vaktbikkje som er opptatt av finansiell stabilitet vil ikke ha usikkerhet verken på makro- eller mikro-nivå.
– Det er enkelt og greit ikke tillitsvekkende om aktøren ikke vet om den lever om tre måneder, sier Langeland.
Annonse
Hvorfor er det interessant?
Opp gjennom årene har Shifter skrevet utallige saker om oppstartselskaper som har gått lange runder med Finanstilsynet.
Annonse
I begynnelsen av 2019 var det mange norske gründere som var opprørte over at tilsynet stanset virksomheten til Folkeinvest rett før jul året på grunn av manglende konsesjon. Det førte til en åtte måneder lang prosess for å få konsesjonen i havn. Da uttalte Folkeinvest-sjefen Øyvind Fries til Shifter: «Vi ser at prosessen med å få godkjent konsesjon har hevet kvaliteten på tjenesten».
I 2021 var det Tillit Forsikring som fortalte om sine utfordringer etter 12 måneders kamp for å bli godkjent.
Annonse
«Vi hadde en grusomt lang behandlingstid hos tilsynet. Vi var innom tre forskjellige advokatbyråer for å få hjelp til å få saken gjennom. Det var veldig krevende. Til slutt måtte vi spørre om å bytte saksbehandler. Da fikk vi godkjent», sa gründer Erik Skaar til Shifter.
For omtrent et år siden var det Anzhelika Osmanovas tur til å fortelle om de 19 månedene med venting på å bli registrert som låneformidler. Avslaget på den opprinnelige søknaden kom etter drøyt et halvår, så brukte Osmanova ytterligere et år på dialog med tilsynet for å komme i mål. Samtidig var hun åpen med at langt fra alt fra Lendwills side hadde vært perfekt.
«Etter at vi fikk nei i fjor høst, var vi naturlig nok veldig frustrerte. I en startup vil du ha tempo og fremdrift. Samtidig liker jeg grundigheten til Finanstilsynet. At vi har vært gjennom disse rundene og nå fått et ja, gjør bare appen vår mer troverdig, slik jeg ser det», sa Osmanova til Shifter.
Nå i høst kom det enda et stikk mot Finanstilsynet da Vipps-sjef Rune Garborg på Arendalsuka uttrykte sin frustrasjon over ventetiden: «Vi står overfor sammenhenger der det tar lengre tid å få konsesjoner og godkjenninger enn å utvikle produkter i seg selv».
For hvert eksempel har bildet av konsesjonssøknader som en unødig tidsødende prosess blitt forsterket. Det er det bildet Langelands ønsker å nyansere når han sier:
– Tilsynet er etter min erfaring veldig flinke til å sette fingeren på hva som ikke er gjennomtenkt, godt nok forklart eller utviklet - da blir det fort mange turer frem og tilbake.
Hva er konsekvensen?
Så lenge Finansdepartementet ikke oppfordrer Finanstilsynet til å jobbe en annen måte, vil det nok ikke skje mye.
Eller som Joar Langeland uttrykker det:
– Det er jo et opplest og vedtatt problem med Finanstilsynet at de anser at mandatet deres ikke inkluderer rådgivning.
Det er riktignok gjort forsøk med å gi råd via den regulatoriske sandkassen, men siden starten i 2020 har i alt fem bedrifter vært tatt opp i den. Selskapene som har deltatt, har vært fornøyde med svarene de har fått, men virksomheten har ikke ført til noen produkter som sies å ha satt avtrykk i fintech-verdenen.
Langeland mener det hadde vært lurt med en britisk løsning der virksomheten deles opp i en del som driver med tilsynet av de store bankene og finansforetakene og en del som regulerer og gir råd til andre aktører innenfor finansielle tjenester og innovasjon.
Før det skjer, vil det være slik at et fintech-selskap som vurderer å bli betalingsforetak, går til Finanstilsynets hjemmesider og finner følgende tekst om de formelle kapitalkravene for å kunne bli det.
«Minstekravene til startkapital for et betalingsforetak er betinget av hvilke betalingstjenester foretaket tilbyr. For eksempel skal et betalingsforetak som bare tilbyr betalingstjenesten pengeoverføringer, ved oppstart av virksomhet ha en startkapital i norske kroner som minst svarer til 20 000 euro. Nærmere om startkapitalkravene fremgår av finansforetaksloven § 3-4.
Etter at et betalingsforetak med ordinær tillatelse har igangsatt sin virksomhet stilles det krav til ansvarlig kapital som til enhver tid skal være oppfylt. Kravene for beregning av ansvarlig kapital følger av finansforetaksforskriften §§ 14-2 og 14-4.»
Eller så kan de lese det første punktet i Langelands råd om hva som må til for lykkes med en søknadsprosess:
► 18-24 måneders finansiering av drift på plass før søknad sendes inn (ikke kun minimumskapitalkrav og plan for løpende fundingrunder fra hånd-til-munn)
I en ideell verden ville både krav og råd vært å finne på samme sted og på samme tid, men dit er det fortsatt et stykke igjen.
Hold deg oppdatert på det siste og viktigste om fremtiden innen bank- og finansbransjen
«Det er det eneste nyhetsbrevet jeg leser med en gang det kommer, hver gang. Det er den enkleste og beste måten å holde seg oppdatert på utviklingen og de store spørsmålene innen fintech og betalingsmarkedet.»