Skattedealen skulle få fart på startup-investeringene, men få bruker den

I fjor fikk risikoinvestorer skattefradrag på 75 millioner kroner - langt bak departementets anslag for Kapitalfunn-ordningen.

Regjeringens Kapitalfunn-ordning, som ifølge Finansdepartementets anslag allerede første knappe halvår skulle sørge for 330 millioner i skattelette til investorer som ville satse penger på norske oppstartsbedrifter, har fått en treg start.

I løpet av fjoråret ble det innrapportert omtrent 75 millioner kroner i fradrag på denne posten, fordelt på 551 personer. Det viser tall fra Skatteetaten, som Shifter har fått tilgang til. For skatteåret 2017 var det 389 personer som fikk 55 millioner i fradrag, men ordningen trådte ikke i kraft før 1. juli samme år.

Skatteetaten understreker at det erfaringsmessig er «en del manglende rapportering og feilrapportering på denne posten», og at det derfor vil bli noen endringer og justeringer i tallene.

– Paradoksalt

Leder for investorkollektivet Tripod i Bergen, Henrik Lie-Nielsen, har selv fått fradrag for investeringer i lunsjkollegtivet.no og BYGR.

Han omtaler Kapitalfunn som "prinsipielt veldig ønskelig", og lar seg overraske av at ikke flere har benyttet ordningen.

– Dog har den i overkant mange restriksjoner, mener han.

Lie-Nielsen peker blant annet på vanskelig rapportering til myndighetene når investeringene gjøres gjennom holdingselskap, og mener det er "paradoksalt" at slik rapportering ikke er automatisert ettersom all nødvendig data er tilgjengelig gjennom aksjonærregisteret.

– Det er en typisk ordning som har en god intensjon men fort blir vanskelig i bruk - og dessverre faller en del investeringer som burde vært omfattet av den utenfor, sier han, og peker blant annet på oppfølgingsinvesteringer i startups, noe han selv kunne utnyttet da han fulgte opp sin investering i lunsjkollegtivet.no.

Risikoavlastning

Også Trond Riiber Knudsen er blant investorene som har fått utbytte av skattefradraget, men da som privat investor og ikke gjennom TRK Group, der han stort sett investerer. To år på rad har han fått 115.000 kroner igjen på skatten.

– Når det er veldig tidligfase og høy risiko, går jeg noen ganger inn som privatperson, da får jeg dette fradraget, sier han.

– Har du noen teorier om hvorfor det er så få som bruker det?

– Det er jo ikke så mange investorer som går inn med egenkapital i tidligfase-høyrisiko-selskaper. Og de som gjør det, gjør det ikke særlig systematisk, og enda færre bruker antageligvis fradraget. Dette er fremdeles et nytt investeringsområde som er i utvikling.

– Er det noe man kunne gjort for at modellen kunne fungert bedre, og at man kunne få enda flere til å investere?

– Det er jo helt nødvendig med risikoavlastning i en så tidlig fase. Det britiske skattesystemet har jo en enda mer attraktiv modell. Der er det jo slik at de fleste innen banking har noen slike investeringer, rett og slett fordi nesten all risiko er tatt bort, forteller han.

Fra stang ut til stang inn

– Det er skuffende at tallene er så små. Jeg tror ikke det er mangel på folk som investerer. Kapitaltilgangen er generelt god i dette helt tidligfase-segmentet, sier advokat og partner Remi Christoffer Dramstad i Selmer.

Han jobber mye med startups, og oppfordrer ofte sine klienter til å benytte ordningen aktivt for å overbevise investorer om å gå inn med penger.

Advokaten peker både på krevende systemer og byråkrati som potensielle hindre for ordningens popularitet, men først og fremst er det manglende kjennskap til ordningen det står på, tror han.

– Det er overraskende få selskaper som vet om denne ordningen, og de som investerer kjenner stort sett ikke til dette, forteller han.

– Mange selskaper jeg har jobbet med har klart å overbevise investorer med dette. Det er et godt utgangspunkt for de helt små bedriftene og opp til de som skal hente omkring 10 millioner. Så min oppfordring er klar; bruk dette for å sikre at samtalene med investorer går stang inn i stedet for stang ut.

Han mener også at ordningen kan utvides på sikt, slik at den ligner mer på løsningene i Sverige og England, som den norske er modellert etter.

– Alle i bransjen vil jo helst at den skal være så stor som mulig. Men jeg tror at dette er en god ordning til å starte med. Det er også tilbakemeldingene jeg får.

Samtidig mener Dramstad at både myndighetene og aktørene i økosystemet har et tydelig ansvar for å snakke mer om ordningen.

– Det var litt blest om den til å begynne med. Men det går jo litt i glemmeboka. Økosystemet er for dårlige til å snakke om dette, og lære. Så i stedet for å gjøre ordningen større med en gang, lurer jeg på om myndighetene ikke heller skulle brukt litt penger på å reklamere for den eksisterende ordningen. De har også et ansvar, fordi det er gründerpolitisk ønskelig at ordningen benyttes. Du når ikke målsetningene uten å gjøre den kjent.

Ubrukt, men ikke unødvendig

Rikke Eckhoff Høvding i Venturekapitalforeningen (NVCA) lar seg også overraske over at ikke flere har benyttet ordningen.

– Dette er en ordning som er til for å skape flere investeringer i helt tidlig fase. For å motivere forretnings-engler og sikre finansiering. En del tenker nok at prosessen er litt omstendelig. Men det er snakk om gratis penger, og da kan man gjøre en liten jobb, mener hun.

Hun avviser imidlertid ikke at ordningen slik den er i dag kan være for tungvint, spesielt for selskapene som mottar investeringen.

– Vi må være sikre på at vinninga ikke går opp i spinninga. Så er det et spørsmål om størrelsesorden er riktig. Nå er det kun små og nyetablerte selskaper som faller under, men vekstselskaper trenger også kapital. Det er noen ting vi bør se på, slår hun fast.

– Men hovedproblemet er at ordningen er for lite kjent. Alle i økosystemet har et ansvar for å snakke om den. Hvis ikke blir den ikke brukt, og da er det fort gjort for politikerne å si at den ikke er nødvendig, advarer hun.