Antler-Marie solgte prosjektet hun elsket da konflikten nærmet seg hjembyen: Nå er det jul, og gaven er å få investere 120 millioner i gründere som vil endre Afrika

I kveld skulle hun egentlig vært hjemme i Oslo, for første gang på ganske lenge. I stedet blir Marie Nielsen en laptop på det julepyntede bordet hos familien i Norge. Akkurat som i fjor.

Planen var å komme til Norge, i liten ferieuke hun hadde satt av i det som har vært et travelt år. Helt til pandemien bestemte seg for å legge inn et ekstra gir igjen, og sendte gamlelandet tilbake til strenge karantebestemmelser og nedstenging.

– Det snudde juleferien litt opp ned for meg og familien. Med krav om en uke i karantene, blir det litt meningsløst å reise hjem til Norge nå. Så da blir jeg heller med på video via en PC på bordet. De andre spiser god julemat, men jeg ordner noe her nede, forteller Marie Nielsen fra Nairobi, der hun er partner i gründerfabrikken Antlers østafrikanske satsing.

Tragedien

En litt annerledes julefeiring blir uansett smått i forhold til noen av utfordringene hun har vært gjennom de siste månedene. Marie har gjennom flere år bygget opp Penda sammen med den kjente engleinvestoren Trond Riiber Knudsen og et par andre medinvestorer. Der har hun vært med på å revolusjonere papirgjenvinningen i hovedstaden Addis Abeba i Etiopia.

Penda har hatt en fantastisk vekst siden oppstarten, og eventyret så ut til å bli bare større og større. Da statsminister Abiy Ahmed at på til fikk fredsprisen i 2019, ble Etiopia beskrevet som et fyrtårn for både fred og økonomisk utvikling på det afrikanske kontinentet. Det fantes neppe noe bedre sted i regionen å bygge et hurtigvoksende teknologiselskap, tenkte mange.

Så sa det altså bråstopp på tampen av fjoråret. Fremtiden som hadde sett så lovende ut, var med ett mer usikker, inkludert for Penda og Marie. Konflikten mellom regjeringen og opprørsbevegelsen i Tigray nord i landet hadde kastet et av Afrikas viktigste økonomiske lokomotiver ut i uvisshet og menneskelig tragedie.

En tøff beslutning

Planen var opprinnelig å ekspandere videre med Penda, i en felles investering og storsatsing med det lokale konsernet Burayu. Men da det tidligere i vinter var en økende risiko for at konflikten også kunne nå selve Addis Abeba, måtte Marie ta en tung beslutning. Hun bestemte seg for å selge papirgjenvinningen som Penda har bygget opp, til det etiopiske selskapet – til det beste for både ansatte og prosjektet.

– Selv om det var en tøff beslutning, er Burayu absolutt rett eier til å ta Penda videre. De har en fantastisk visjon for selskapet, og er villige til å investere videre. Vi er stolte over at en så solid aktør har tatt over ledelsen av Penda, og som garantert kommer til å stå i det uansett hvor tøff eller langvarig konflikten skulle bli, sier Marie.

– Hvordan har det vært for deg personlig i denne situasjonen?

– Det har selvfølgelig vært krevende. Da situasjonen var på sitt aller verste, valgte jeg å være en periode i Nairobi. Det å dra med to hunder - når alle ansatte og de jeg bryr meg om, ikke bare kunne hoppe på samme fly - det føltes ikke godt. Det fikk meg til å tenke på hvor utrolig privilegert man er.

Sikkerhetssituasjonen i Addis Abeba har nå bedret seg. Selv om Penda har hatt en exit på deler av selskapet, papirhåndteringen, har investorgruppen ikke trukket seg ut av Etiopia. I det siste har Marie vært tilbake hver fjerde uke, for å følge opp Pendas andre satsingsområde, et prosjekt under utvikling der avfall gjøres om til brensel som kan erstatte kull i sementindustrien.

I samarbeid med Dangote Cement kan prosjektet spare miljøet for 500.000 tonn CO2 per år, og håndtere cirka halvparten av avfallet som genereres i millionbyen. Hun og Trond Riiber Knudsen har forpliktet seg i det lange løp.

– Det har ikke endret seg. Alle vet at vi har en langsiktig ambisjon om å bidra til økonomisk vekst og bedre avfallshåndtering i Etiopia, sier Marie.

Det forventes at dårlig håndtering av avfall kan stå for opptil ti prosent av globale menneskeskapte klimagasser i 2025, og situasjonen er særlig prekær i utviklingsland med dårlig infrastruktur. Det har blitt en kampsak for Marie.

Hentet 120 millioner kroner

For hennes del har exiten fra operasjonell drift i Penda også ført til at hun kan jobbe fulltid med Antler i Nairobi, der målet er å bygge nye afrikanske teknologiselskaper for fremtiden. Ifølge Marie har erfaringen som gründer av Penda vært helt essensiell for å kunne forstå hva som skal til for å støtte andre entreprenører i Øst-Afrika, samt for å gjøre gode tidligfase-investeringer.

Nylig lukket hun og teamet et fond på nærmere 120 millioner kroner, som vil investeres i minst 40 afrikanske oppstartsselskaper.

– Det er så mange muligheter, og startups kan revolusjonere samfunn og drive økonomien fremover. Det er jo egentlig ingen grunn til at Afrika skal ligge bak når det gjelder ny teknologi, sier Marie om engasjementet for å være en “kick-starter” for afrikanske oppstartsbedrifter via Antler.

9000 søkere

Da hun første gang hørte om prosjektet til hennes tidligere McKinsey-kollega Magnus Grimeland, funderte hun allerede da på om Antler også kunne fungere i Øst-Afrika. Modellen hjalp talenter og unge mennesker å bygge egne selskaper, ved hjelp av kapital, rådgivning og nettverk – akkurat det afrikanske startups trengte. Tankene om å skape noe større enn henne selv og Penda – mer enn bare i avfallssektoren – ville ikke gi slipp.

Med støtte fra Norad og backing fra blant andre nevnte Trond Riiber Knudsen satte hun opp Antlers kontor i Nairobi, og startet jakten på kapital til tidligfasefondet.

Nå har hun fått over 9000 søknader til programmet siden oppstarten i 2019. Ut av dette har 150 kommet gjennom nåløyet. I løpet av to år har fondet allerede investert i 13 oppstartsselskaper, og porteføljeselskapene har så langt levert svært gode resultater. I 2021 alene hentet Antler-startupene i Nairobi litt over 60 millioner kroner ny kapital fra ytterligere investorer.

Stor investor-interesse

Da hun skulle hente kapital til fondet, ble hun dessuten positivt overrasket. Riktignok har internasjonale tech-giganter og kjente VC-fond som Sequioa og SoftBank fått øynene opp for Afrika det siste året, men Marie forteller om en enorm interesse fra svært mange investorer:

– Fundraising kan være krevende, men det har vært utrolig moro å reise kapital til Antlers Øst-Afrika-fond. Vi har fått en fantastisk respons. Afrika blir sett på som en spennende mulighet, og Antler-fondet kan være en interessant vei inn for mange.

Det statlige bistandsfondet Norfund og IFC er blant investorene, men hoveddelen av pengene kommer fra private aktører, mange av dem norske. Hagen-familiens Canica og familiebedriften Lærdal er bare noen av flere. Trond Riiber Knudsen er selvfølgelig selv inne.

Afrikas renessanse

Rundt 80 prosent av gründerne i Antler-programmet i Nairobi kommer fra ulike land i Afrika, og mangfold har vært en viktig del av å bygge gode team. Marie har opplevd at veldig mange som har studert eller jobbet utenfor kontinentet, ønsker å komme hjem for å starte noe eget. Alt fra corporate-ansatte og seriegründere til selvlærte kodere.

– Vi tror på å bygge team som komplementerer hverandre, men felles er at de består av mennesker som vil bygge noe stort som kan vokse og skape positiv endring i Afrika, fastslår Marie.

De siste årene har det vokst frem flere svært fremgangsrike afrikanske teknologiselskaper, også unicorns. Smarttelefoner er svært utbredt, og noen av de mest lovende oppstartsselskapene finnes for eksempel innenfor finansteknologi.

– På noen områder henger vi etter i Øst-Afrika, for eksempel innen utdanning, landbruk og helse, mens på andre er områder ligger Afrika i tet. Mpesa revolusjonerte Kenya med betaling over mobil mange år tilbake, og i dag ser vi startups i vår egen Antler portefølje som HoneyCoin, som via blockchain lar deg sende penger på tvers av Afrika billigere og kjappere enn bankvesenet. Mulighetene er enorme!

Utfordringer og løsninger

Marie erkjenner likevel at utfordringene står i kø for den jevne afrikanske gründer. Også i Norge er det mye som skal til for å lykkes som gründer - både dyktighet, timing og pågangsmot. I Øst-Afrika har veien vært enda lenger, og kan virke uoppnåelig for mange.

– Jeg har hatt gode investorer med meg hele veien, men jeg har sett hvor krevende det er å reise kapital for startups i Øst-Afrika. Samtidig som jeg ser at mulighetene er så enorme, sier Marie.

– Hvorfor er det krevende å hente kapital for mange afrikanske gründere?

– Det er mye kapital tilgjengelig, men den kreves ofte at du har kommet langt på vei i prosjektet. Det er veldig lite risikokapital til veldig tidligfase, sier Mariee.

Mange norske gründere henter penger basert på et konsept som kanskje bare er testet med venner og familie, uten å ha store inntekter eller en verifisert forretningsmodell. Her nede skal det ofte mye mer til for å få den første investeringen. Marie peker på at det også er vanskeligere å få møter med potensielle engleinvestorer, og selv om økosystemet har vokst raskt de siste årene, er det fortsatt alt for få av dem.

– I motsetning er det mye kapital tilgjengelig på Series A-nivå, når risikoen er redusert. Mange av disse investorene klager paradoksalt nok på at «dealflowen» er for liten, men det er jo ikke så rart når ingen tør å gjøre den aller første investeringen, påpeker Marie.

Hun mener det er her Antler kommer inn.

– Vi bygger dyktige gründerteam, med bakgrunn fra det de skal jobbe med. Vi får inn kapital og mentorer tidlig, og lager et støtteapparat rundt oppstartsselskapene. Slik reduserer vi også risikoen for de som skal investere senere.

Ting går sakte, og veldig raskt

– Hvilke andre utfordringer enn kapital ser du?

– Mye tar ofte litt lenger tid enn man tror. Så det krever tålmodige investorer. Samtidig kan ting endre seg veldig fort, og man må være veldig fleksibel – tilpasse seg et marked som beveger seg raskt.

Da hun startet Penda sammen med Trond Riiber Knudsen, fantes det kun et fåtall papirfabrikker rundt hovedstaden Addis Abeba i Etiopia, der selskapet samlet inn avfall for å gjøre om til nytt papir. Nå er det syv større fabrikker som alle kniver om å få avfall til gjenvinning.

Hun peker også på de makroøkonomiske utfordringene, som høy inflasjon i mange afrikanske land. Når inntektene kommer i lokal valuta, må businesscaset være ganske attraktivt for at utenlandske investorer skal kunne hente ut gevinst.

Jakten på talenter

En annen utfordring er tilgangen på erfaren arbeidskraft og ledere. I Norge, Europa og USA er det langt flere med høyere utdanning og mange flere muligheter til å jobbe i anerkjente selskap og miljø med gode læringsmuligheter. Marie innrømmer at det var krevende å rekruttere til Penda i oppstarten, særlig i konkurranse mot store multinasjonale selskaper og globale organisasjoner som var etablert i landet.

Nøkkelen var å bygge en merkevare som ble kjent for å jobbe for viktig samfunnsendring - en renere hovedstad.

– Vi påvirket avfallsindustrien på en positiv måte, en industri som er en miljøversting i mange utviklingsland. Da klarte vi å tiltrekke oss dyktige folk som ville bygge noe som hadde en betydning, noe som var mer enn bare en jobb.

Hvor er egentlig «hjemme»?

Det aller første møtet med det afrikanske kontinentet hadde Marie da hun var praktikant for Unicef i Eritrea i seks måneder. Nå har det blitt mange år i Afrika.

– Flytter du noen gang hjem til Norge igjen?

– Jeg synes det er litt kjedelig å jobbe i Norge, og jeg har vært så heldig å kunne jobbe i hele verden. Da jeg begynte i McKinsey, var jeg mye i Asia, men følte meg aldri helt hjemme der. Da jeg kom til Lagos i Nigeria og kunne føle pulsen i byen, visste jeg at det var i Afrika jeg ville bruke mer tid.

Akkurat nå er det imidlertid ikke så lett å vite hva «hjemme» er. Lenge var «hjemme» Addis Abeba i Etiopia, der hun bygget opp Penda sammen med Trond Riiber Knudsen over snart sju år.

– Jeg vil jo alltid være norsk, men det blir vanskeligere og vanskeligere å komme hjem til Norge. Jeg passer ikke helt inn, og jeg har blitt vant til å være en verdensborger. Jeg har bodd i land der det skjer mye, og det er mye å lære, og det gir meg energi i hverdagen. Da blir det vanskelig å gå tilbake til et standard liv i Norge. Akkurat nå er det litt vanskelig å si hva som er «hjemme». Etiopia var jo det lenge, og jeg håper Kenya blir det samme.