Frykter for de norske engleinvestorene

Avtroppende Schibsted Ventures-investor Mats Staugaard er bekymret for engleinvestormiljøet og de potensielle konsekvensene for økosystemet for startups.

– Man får moment i et økosystem når noen tjener mye og begynner å investere selv. I Norge har vi nok en del investorer som har fått seg en knekk og som kanskje vegrer seg for å begynne å investere igjen, sier han til Shifter. 

– Og det tar tid å komme tilbake, legger han til. 

Staugaard har sett det meste i det norske startupmiljøet etter at han startet som gründer i Kickback, ble kjøpt av Schibsted og senere investere i startups på vegne av Schibsted Ventures. 

I oppgangstidene var det etter hvert mange investorer som kastet seg på og ville ta del i de stadig stigende verdsettelsene. Mange var selv gründere og ville støtte opp om andre gründere med spennende idéer og løsninger. 

Problemet er at litt for mange kjøpte seg inn i markedet da verdsettelsene var rødglødende, og nå sitter de uten midler å følge opp med. En del engleinvestorer har selvsagt gjort det svært godt, men avkastningen er ofte bundet opp i påvente av en exit, noe det har vært svært lite av de siste årene.

Venter på exit

Staugaard er ikke alene om å tenne et lys for denne gruppen investorer. 

Engleinvestor Bjarne Melbye sitter på en portefølje med selskaper som han sier gjør det svært godt for tiden.

– Men vi trenger å få løst ut noen av dem for å komme oss videre, sier han. – Det tror jeg gjelder de fleste engleinvestorer nå. 

Han har først og fremst to store bekymringer for startupmiljøet. Det ene er at Norge kom relativt sent til festen. 

– Kapitalmiljøet for tidlig fase hadde ikke nådd kritisk masse før den store nedturen kom, sier han og knytter det til renteoppgangen, men også til de siste årenes endringer i rammevilkår. Vi ligger alt for langt bak i forhold til utviklngen av kompetente venturemiljøer, og exitskatten hjelper ikke akkurat. 

Slik han ser det er exit-skattens effekt på utenlandsk talent et betydelig problem. Han frykter at flinke utlendinger nesten utelukkende skal velge seg andre nordiske byer fremfor Oslo.

– Så lenge rammevilkårene er innrettet på en slik måte at de kan risikere å måtte betale skatt på et selskap, utenfor deres kontroll, mange år senere, som har gått konkurs når de flytter hjem igjen, er dette problematisk. Dette er folk vi trenger i Norge. Alle startups vi har vært involvert i, henter talenter ute. Så dette er en større krise enn folk får med seg. 

Nå er han redd det kan ta 10 år før formuende familier («family offices») og større engleinvestorer igjen ønsker å involvere seg i det norske markedet. 

– Vi mister posisjon i forhold til resten av verden. Da har vi et kjempeproblem. 

Liten og sårbar gruppe

Under Shifter Sessions i februar tok engleinvestor Trond Riiber Knudsen mikrofonen for å tale for det han omtalte som en liten og sårbar gruppe i startupmiljøet. 

– Det er de crazy folkene som kommer først inn med kapitalen, men som ikke har så mye kapital, uttalte han og ville vite fra panelet hvordan styremedlemmer reflekterer rundt det å ivareta interessene til den type minoritetseiere. 

For som investorer har englene de senere årene ikke bare måtte se verdier kollapse, ifølge ham, men de stiller også svakt i aksjonærfellesskapet når de større investorene tidvis har stilt uvanlig tøffe krav i det som ofte har vært nedrunder. 

Preferanse og pay-to-play

En ting som har dukket opp oftere i kapitalrundene de senere årene er VCer som krever preferanse ved likviditetshendelser. I klartekst innebærer det at enkelte investorer får pengene sine tilbake før de andre ved oppkjøp eller konkurs. 

En annen trend er såkalt pay-to-play-klausuler som også gjerne dukker opp i nedrunder. I disse avtalene tvinges eksisterende investorer til å delta i fremtidige finansieringsrunder for å beholde visse rettigheter. Og dersom en investor ikke deltar pro-rata i en ny emisjon, kan hun miste fordeler som likvidasjonspreferanse, beskyttelse mot utvanning eller stemmerettigheter.

– Engleinvestorer er ikke gründerteamet, og de er ikke store institusjonelle investorer som har kapital til å følge opp i alle rundene. Så jeg opplever at i Norge er det mindre miljø for å ivareta tidligfaseinvestorenes interesser. Man er veldig happy med å skvise dem fullstendig ut. Mens det jeg opplever i andre land med mer modne økosystemer, er at man faktisk ivaretar deres interesser. For gjør man ikke det, så er ikke de med neste år og året etter og året etter. Og da ødelegges miljøet, var budskapet fra Knudsen. 

Førstemann inn tar større risiko

Bjarne Melby har stor forståelse for at mange engler finner det vanskelig. 

– Samtidig er vi første investor inn. Vi tar større risiko enn de som kommer senere, men vi får også potensielt større avkastning. 

Han har ikke selv opplevd å bli totalt vannet ut, til det har porteføljen vært for robust. Men at det forekommer relativt ofte, kan han bekrefte. 

– Det er komplisert, det der. Selvsagt må man sørge for at gründerne har nok «skin in the game», og selvsagt må man ikke gjøre selskapet ikke-investerbart for senere investorer. Gjør investorene feil eller er for grådige her, har de ødelagt selskapet for alltid, og det går konk. Det er en av hovedutfordringene i et umodent venturemiljø, og viser igjen hvor skadelig det er med rammevilkår som bygger ned komptente miljøer, sier han.