Gründeren fisket og jaktet for å overleve, men nå begynner pengene å renne inn 

– Jeg spiste vanvittig mye torsk og potet, det var det som bar meg gjennom den perioden, sier Hermann Schips. Gründeren som har bosatt seg i havgapet utenfor Bodø for å bygge et startupeventyr for innovativ dyrking, høsting og prosessering av tang, mimrer tilbake til året der selskapet slet med å få inn kapital for å overleve.

– Det var bare å fiske, fiske, fiske og fiske, forteller Kelpinor-gründeren, nå inne i et litt tryggere farvann etter at investorpenger endelig kom på bok, og i de siste månedene har Kelpinor sendt flere leveranser med tangbasert jordforbedringsmasse til kunder i Tyskland.

De lokale hemmelighetene

Schips har plukket oss opp i utkanten av Bodø by, og vi kjører sammen ut mot Sandhornøya der gründerbedriften har skapt et unikt hovedkvarter. Underveis veksler den unge sunnmøringen mellom å snakke entusiastisk om selskapet og hvorfor han har slått seg ned her, avbrutt av små historier om hvilke bratte hellinger han har kjørt på ski i, og hvor han har jaktet gås eller elg – og ikke minst hvorfor han får fisk nesten hver gang han prøver.

– Etter hvert så skjønte de andre i lokalbefolkningen at vi hadde kommet for å bli. Så da kunne de jo like godt vise oss en god fiskeplass. Så da trengte jeg ikke lenger å reise ut på sjøen helt blindt. For meg er naturen et spiskammers, sier 26-åringen om det som ble en livbøye da det buttet imot som gründer, og inntektene uteble.

Det var også en fordel for overlevelsesevnen at Schips er fridykker, og i den forbindelse hjalp noen lokale fiskere med å forankre en brygge.

– De spurte hva jeg skulle ha for jobben. Jeg ville ikke ha noe penger for det. Da spurte de meg om jeg likte å fiske, og sa at de ville ta meg med ut å fiske skrei til vinteren. Det ble uendelig mye mer verdt for meg enn penger, forteller gründeren.

– Det er den valutaen jeg handler i her.

Lavkost-livet

Den lokale Joker-butikken er ganske dyr, og han klarer seg ikke uten bil, men sånn ellers lever Hermann Schips utrolig billig. Særlig i det året Kelpinor slet med å hente kapital, var det praktisk for gründeren at han ikke bodde i Oslo.

Gründeren snakker i vei om en av de store fordelene som Shifter-spaltist Erik Jensen Liland nylig dro frem i en kronikk – de svært lave levekostnadene i Nord-Norge, og hvordan det kan være et konkurransefortrinn for «fattige» gründere som vil forlenge «runway», få pengene til å vare.

Selv fikk Hermann Schips et lån på 250.000 kroner av fadderene sine, Hilde og Terje Gjøvad. I tillegg hadde han studielån det første halvåret her oppe i nord. Det holdt ham flytende i halvannet år. 

– For pengene prutet jeg meg bil til 32.000 kroner og kjøpte meg inn med 70.000 kroner til i Kelpinor da den ene medgründeren vår sluttet. Resten har gått til annen mat og bo-kostnader, forteller han.

Det har riktignok gått opp og frem for tangselskapet siden gründeren levde på selvfisket fisk og potet for et par år siden. I august i fjor hentet Kelpinor fire millioner kroner, etter at de hadde shippet det første tonnet med tarebasert gjødsel til Tyskland. Før jul landet de en bestilling på fem nye tonn, som ble sendt ut første uken i januar. Til sammen har åtte tonn blitt eksportert, bare ett år etter at produktutviklingen begynte.

Snuoperasjonen

Det er jo ikke alle unge menn i 20-årene som er forunt med en brennende interesse for tang og tare. Schips har det i blodet. Hans grandonkel Nils Kristoffer Fjørtoft eier to taretrålere utenfor Fjørtofta, og holdt selv på med dette fra 1970 og 2005.

– Jeg vokste opp med at det hele tiden var snakk om at tare kunne brukes til ALT. Jeg skjønte det ikke helt før jeg kom på NTNU og ble reintrodusert til det, sier Schips, som der skrev bacheloroppgave om tang og tare til matproduksjon, og naturlig nok gikk videre til dette som sitt prosjekt på mastergraden i entreprenørskap.

Så lett skulle det imidlertid ikke bli, for tang var ikke like populært å bruke til ALT, slik han hadde blitt fortalt. Det buttet ikke bare imot på kapitalen, men til å begynne med slet de med å finne «product market fit». Hermann Schips har tidligere fortalt om snuoperasjonen de måtte gjennom da det holdt på å gå helt galt.

Selskapet fikk aldri sving på “tang til mat”-konseptet..

– Etter å ha holdt på ett år innså vi at dette bare var bullshit. Det er jo nesten ikke en eneste aktør i Norge som selger dyrket tare som mat. Det var rett og slett ikke et modent nok marked for det volumet vi skulle lage. Det var helt stusselig.

Tang som tillegg

Etter ørkenvandringen og den påfølgende helomvendingen gikk også deler av teamet i oppløsning – da to i gründerteamet forsvant ut.

– Da jeg å innse dette, hadde vi gått uten lønn i halvannet år. Det var på tide å bli seriøse, prøve å hente penger. All ære til Johan og Ole Jørgen for innsatsen, og jeg ønsker begge to lykke til i nye prosjekter.

Nå hevder han hardnakket å finne oppskriften på å tjene store penger på tang.

– Hvis du har hørt om at folk bruker tang og tare i potetåkeren for å få det til å gro, er det litt det samme vi gjør her nå, sier Schips.

Han forteller om etterspørsel fra bønder som har ønsket å bruke mindre kjemikalier. Kunstgjødselprisene har også steget mye de siste årene.

– Alt som kan komme inn å dempe disse smertepunktene, er hjertelig velkommen.

Han påpeker at det det kommer i tillegg til kunstgjødsel, men at det reduserer behovet.

– Tangen har veldig komplementære effekter, sier Schips.

Det skjer noe

Etter å ha vært en tur innom produksjonslokalene for «tang-gjødselen» drar vi utover mot hovedkvarteret ved fergeleiet på Sandhornøya. På et tettsted med en aldrende befolkning og lite tilflytting har det unge teamet i Kelpinor blitt tatt særs godt imot.

Alle legger seg i selen for at de skal trives. Det sies at Jokeren har flerdoblet utvalget av typer frossenpizza etter at Hermann Schips og gjengen etablerte seg her. Keplinor har også arrangert quizer og andre sosiale lag på forsamlingshuset og puben i bygda. Ryktene om at «det skjer noe» på Sandhornøya har ført til både besøk fra fastlandet og at utflyttere kommer hjem om oftere.

Selve hovedkvarteret til Kelpinor må sies å være unikt i startup-sammenheng. Selskapet har kjøpt opp en tidligere forskningsstasjon, fra påtroppende pensjonist og øyboer Asbjørn Karlsen som drev salg av biostimulanter. Prisen for selskapet var et sted mellom 250.000 og 500.000, røper Schips.

– Gjennom syretestingen på NTNUs entreprenørskole kom jeg i kontakt med en eldre herre som hadde konsesjon til å dyrke tang.

The Beach

I fraværet av tilgjengelige boliger har Kelpinor bygget en egen boligmodul, bestående av fellesarealer, en overnattingsfløy for korttidsbesøk, samt et påbygg med kjedede brakker for de som bor der over lengre tid.

Det var også en slags skjebne i at Hermann Schips falt for stedet ute på Sandhornøya. Han hadde vært på seiltur i havområdene utenfor Bodø i 2020 sammen med noen venner. De hadde fridykket ved en strand som gikk inn i en bukt med fjell på begge sider. Det var det beste minnet Schips hadde fra hele turen.

Noen år senere var han tilbake i nord for å besøke forskningsstasjonen han og de andre gründerne vurderte å kjøpe.

– Da vi kom frem på parkeringsplassen og så utover fjorden, var jo den stranden der, helt tilfeldig. Det var på en måte ankeret mitt. Det var her vi skulle være, det skjønte jeg med en gang.

– The Beach, eller?

– Ja, The Beach rett og slett. Og da vi fikk en befaring på lokalene, synes vi det så kjempebra ut.

Gründerne begynte å regne på det, og konkluderte med at «dette må vi gjøre».

– Jeg tenker at vi var litt sånn som Gustav Witzøe, da han kjøpte det gamle slakteriet som førte til alt det andre. Det var den vibben.

Heia-gjengen

Effekten i lokalmiljøet har ikke latt vente på seg.

– De heier på oss, vi heier på dem. Det er ikke en eneste person som ønsker oss vekk. Og om det er noe som helst vi trenger hjelp med, så får vi det. Om det er å låne en tilhenger, en båt, eller noe annet. Alle hiver seg rundt. Jeg er stolt av å bo på Sandhornøya.

For Schips er det litt som å komme hjem. Riktignok er ikke fjellene like ville som i Sunnmørsalpene hjemme i Volda, men dette er nest best, som han kaller det.

– Jeg følte meg veldig fanget da jeg var i Trondheim. Jeg trengte spisse fjell og fjorder rundt meg. Her er det en hjemmefølelse.

Han viser til at sunnmøringer har lang tradisjon for å tjene gode penger i havområdene i nord. Fortellingen om hvordan fiskere fra Møre kom opp hit med store båter, og fylte opp fiskemottakene og cashet inn, er velkjent.

– Den teften antar folk at jeg har, bare fordi jeg kommer fra Sunnmøre. Det er kanskje litt mytologi i det, men jeg tror de fleste stereotypier er der av en grunn. Så da må du benytte deg av det, spille på det, sier Schips.

Han snakker om det som høres ut som en gjensidig respekt mellom landsdelene.

– Jeg vet mange settinger hvor jeg kan spille meg god med å være typisk sunnmøring, og andre settinger jeg må passe på. Alle vet at jeg ikke sløser med penger. Det er nummer en. Nummer to er at alle er klar over at jeg faen ikke gjør dette på dugnad.

Schips har også en fordel av å være halvt tysk, nå når Kelpinor har sendt sine første leveranser til det sørlige Tyskland.

– Den regionen som familien min kommer fra i Tyskland, er på mange måter Sunnmøre. Det er akkurat den samme mentaliteten der pappa kommer fra. Så jeg har dobbelt opp. Det gjør det jo enkelt, for da kan jeg være 100 prosent meg selv i Tyskland også, sier gründeren, med noen tydelige glimt i øyet.

– Og så prater jeg flytende tysk. Ikke bare det. Men dialekt også. Det blir som om en tysker skulle lande med fly på Sunnmøre, og så prater han kav sunnmøring. Den effekten er stor.

Utenlandske eksperter

Ikke bare er gründerne Christoffer Joys Røang og Hermann Schips fra andre deler av landet, henholdsvis Smestad og Volda, men Kelpinor har også klart å få en imponerende gruppe fageksperter til å slutte seg til teamet her ute i havgapet. For de utenlandske forskerne og spesialistene som har slått seg ned på Sandhornøya for å jobbe med Kelpinor, handler ikke valget kun om jobbmulighetene – det er også livsstilen. De kommer fra store byer i Tyskland, Storbritannia og India, men tiltrekkes av den frie arbeidshverdagen, nærheten til naturen og det lille, men sammensveisede lokalsamfunnet.

– Jeg tror den største forskjellen fra akademia er friheten til å jobbe med det du brenner for, sier Lydia Schmidt, som jobber på sin doktorgrad i marinbiologi.

– Her har vi en god balanse mellom intensivt arbeid og det å kunne gå ut i fjellene eller på ski når været er bra.

Samtidig er livet her ikke uten utfordringer. Med få innbyggere og lange avstander kan det være krevende å være uten bil eller å håndtere de strenge vintrene. Men fellesskapet veier opp for mye.

– Folk er utrolig hjelpsomme. Hvis du trenger noe, stiller naboene opp, forteller en annen ansatt, som også trekker frem det sosiale livet som overraskende rikt, sier celle- og molekylær-biolog Alex Greenan, som nå drar hjem til Storbritannia etter en innholdsrik tid på Sandhornøya.

Språk er også en faktor. Mange snakker engelsk daglig, men flere har begynt å lære norsk, og noen hevder at de har hatt hele samtaler på den lokale puben uten at de norske samtalepartnerne innså at de ikke var innfødte.

– Vi er ikke bare her på grunn av jobben. Det er hele pakken – stedet, naturen, fellesskapet. Det er derfor vi blir, sier Lydia Schmidt.

Fag foran friluft

Arshad Kadevalappil fra det sørlige India er ikke like opptatt av naturen som noen av de andre. Han er ikke en som går på ski eller bruker fritiden på friluftsliv, og han synes det kan være krevende å bo et sted med streng vinter og begrenset tilgang på urbane fasiliteter.

– Jeg er ikke en typisk «outdoor person». Jeg sitter helst inne og jobber, eller spiller dataspill, sier han.

Likevel er han så faglig engasjert at han mener det er verdt det. Rollen hans er å undersøke hvordan produktene deres påvirker planter, og han leverer resultater som brukes videre i markedsføring og utvikling. Han beskriver jobben som ekstremt givende, særlig fordi han kan kombinere forskning med utvikling i et startup-miljø der han ser resultater raskt.

– Forskning i en startup er annerledes enn i akademia. Her ser jeg hvordan arbeidet mitt blir brukt i praksis, og jeg får direkte tilbakemelding på om det jeg gjør fungerer eller ikke. Det er det som gjør at jeg trives, til tross for kulden, sier inderen som opprinnelig er mikrobiolog.

Troen på å lykkes

Flere i teamet trekker frem den økende interessen for bærekraftige marine ressurser som en viktig faktor.

– Tang og tare blir stadig mer etterspurt, både i matindustrien og innen bioteknologi, sier Alex. – Hvis vi klarer å posisjonere oss riktig, kan vi bli en viktig aktør i denne bransjen.

Men selskapet er fortsatt i en tidlig fase, og utfordringene er tydelige.

– Vi er et lite team på en øy med 180 innbyggere. Det krever mye å bygge noe her, sier Lydia Schmidt.. – Men vi har allerede fått til mye, og vi ser at folk begynner å få øynene opp for det vi gjør.

Til syvende og sist handler det om engasjementet til dem som jobber her.

– Vi har ingen garanti for suksess, men vi har noe viktig: en sterk faglig lidenskap og en vilje til å gjøre det som må til, sier Schmidt. – Vi er her fordi vi tror på dette, og fordi vi vil være en del av denne reisen.