Nytt opsjonsforslag sendt til regjeringen

Regjeringen mottok nylig et utkast til ny opsjonsordning, utarbeidet av en sammensatt gruppe ledet av Abelia, inkludert Alexander Woxen, skatteadvokater fra Selmer og Harboe, Norsk Venturekapitalforening (NVCA) samt en rekke oppstarts- og vekstbedrifter.

Forslaget skroter dagens løsning, og bygger i stor grad på den svenske og den britiske modellen, noe som i lang tid har vært etterspurt i oppstartsmiljøet.

– Nå er det politisk press og en god dialog, og dette er en typisk sak for revidert nasjonalbudsjett, så dette kan løses i inneværende stortingsperiode, sier administrerende direktør Øystein E. Søreide i Abelia til Shifter.

Han mener at ferske suksesshistorier, som Kahoots eventyrlige reise og milliardsalget av Spacemaker, er i ferd med å tvinge debatten rundt problemstillingen, som har vært påpekt i en årrekke - uten nevneverdig politisk handling, over fra nisjegrupperinger i finansmiljøer og over til Stortinget.

– Man ser nå at det er mulig å bygge vekstbedrifter i Norge utenfor olje og gass, også i mer allmenne kretser, mener Søreide.

Det nye forslaget har to hovedmål: å gjøre opsjonsordningen tilgjengelig for langt flere bedrifter, slik at de kan tiltrekke seg nøkkelkompetanse, og å gjøre ordningen attraktiv for ansatte ved å utsette skattebetalingen, som skal sidestilles med kapitalbeskatning, til en eventuell gevinst er realisert.

God dialog

I sammenheng med krisepakkene i vår, beordret Stortinget regjeringen til å legge en ny opsjonsordning på bordet. Svaret kom i det påfølgende statsbudsjettet, i form av en utvidelse av den eksisterende ordningen.

– Vi er ikke enig i at det er en ny ordning. Og det som er helt sikkert, er at flere av opposisjonspartiene er tydelig på at de ønsker en ny og bedre ordning, sier Søreide.

– Vi har en dialog med Finansdepartementet, og vi vet at de tar dette på alvor. De har heller ingen interesse av å sitte med denne floken lenger, skyter næringspolitisk direktør Nils-Ola Widme i Abelia inn.

De viktigste endringene

Abelia foreslår følgende hovedelementer i beskatningen av opsjoner:

• Ingen skattlegging på tidspunktet for arbeidsgivers tildeling av opsjoner til den ansatte, som i gjeldende regelverk. Begrunnelsen for løsningen er at opsjonen ikke har en realiserbar verdi for den ansatte, før opsjonen er innløst i aksjer.
• Opsjonsgevinsten, det vil si aksjenes verdiøkning fra avtaleinngåelse til innløsning av opsjonen i aksjer beskattes som kapitalinntekt, og som nevnt først ved realisasjon av aksjene. På tilsvarende måte må verditap fra innløsning til realisasjon gi fradragsrett.
• Tildelte opsjoner kan ikke innløses før etter 24 måneder og den ansatte må være ansatt ved innløsningen. Ved tidligere innløsning beskattes underpris og verdiutvikling som fordel vunnet ved arbeid, som beskattes på innløsningstidspunktet.

Vil kvalifisere langt flere

Abelia foreslår følgende kvalifiserende kriterier, som må være oppfylt når opsjonsavtalen inngås.

• For å begrense antallet bedrifter som kan nyttiggjøre seg ordningen, og sikre at vekst- og oppstartselskaper fanges opp, mener de en aldersbegrensning et naturlig kriterium. Den konkrete grensen bør imidlertid ikke settes for kort, mener gruppen, da det gjerne kan gå lang tid fra et selskap stiftes, til den kommer i den fasen at behovet for opsjoner oppstår. De forslår en grense på 12 år, som et fornuftig kompromiss.
• Videre kan en begrensning av bedriftenes størrelse være egnet til å hindre at en gunstigere opsjonsskatteordning blir en generell skattelette for alle bedrifter, ifølge forslaget. Det forslås at dette kan skje enten gjennom en begrensning på antall ansatte, eller bedriftens balansesum, på avtaletidspunktet. Grensen kan for eksempel settes ved 100 ansatte, eller ved 200 millioner kroner i balansesum, på avtaletidspunktet.
• Et annet forslått grep for å målrette ordningen mot oppstarts- og vekstselskaper, og for å sette en ramme for bruken av opsjoner som virkemiddel, er å ha en grense for samlet volum på opsjonstildeling i et selskap. En slik ramme kunne setter til 25 millioner kroner per virksomhet, målt ved markedsverdi på avtaletidspunktet.
• For å sikre at ordningen begrenses av hensynet til rekruttering av ansatte, kan det settes et krav om at den ansatte må jobbe minst 75 prosent av tiden i virksomheten.
• For å sikre at opsjonsavtalen får sterkest mulig karakter av å være en kapitalinvestering, mener gruppen det er fornuftig å avgrense skattereglene slik at de fremtvinger en viss varighet for opsjonsavtalene, dvs. tiden fra avtalen inngås, til den ansatte innløser opsjonen og overtar aksjene. Dersom dette settes til minimum 24 måneder, vil opsjonens karakter av fordel vunnet ved arbeid svekkes betydelig, og den ansattes økonomiske stilling vil ligne mer på en kapitalinvestor, mener gruppen, og presiserer at bedriften må kunne sette en lengre varighet, om det ønskes.

– Disse begrensningene utelukker fortsatt en del selskaper, for eksempel har vekstbedrifter som Remarkable og Kolonial passert 100 ansatte?

– Alle avgreninger har noen sidevirkninger. Vi ønsker færrest mulig av de, og er selvsagt åpne for å diskutere grensene. Men dette er kriterier fra andre land, som har fungert godt, tilpasset norske forhold, sier Widme.

– Det samme gjelder en volumrammen for bruken av opsjoner som virkemiddel, som foreslås til 25 millioner kroner?

– Regjeringen er også opptatt av at ordningen ikke skal bli et skattehull for alle bedrifter. Vi er uenig i det premisset, men dette er en måte å avgrense på. For vår del kan det godt settes til 50 eller 100 millioner, men vi prøver å ha en god dialog. Dette er et realistisk uttrykk for hva vi tenker er fornuftig, sier Widme, og legger til at de ikke har gjort noen spesifikk analyse av hva de tror gjennomførbart i dagens politiske landskap.