På onsdag inviterte Klima- og miljødepartementet til workshop for å utrede hvordan et samfunnsoppdrag kan bidra til å gjøre økonomien og samfunnet mer sirkulært.

Et samfunnsoppdrag er en ny metodikk som myndighetene bruker for å initiere banebrytende satsinger som skal løse store samfunnsutfordringer. Kort oppsummert handler det om å sette ambisiøse mål, jobbe tverrsektorielt med innovasjon og omstilling, ha en tydelig tidsplan for måloppnåelse og dedikere ressursene som trengs for å lykkes.

Moonshot? Tja, det kommer an på

Sjefen i Forskningsrådet sammenlignet et samfunnsoppdrag for sirkulær økonomi med John F. Kennedys mål om å sette en mann på månen – og bringe ham trygt tilbake igjen. I sin berømte tale formulerte Kennedy seg som følger:«We choose to go to the Moon... We choose to go to the Moon in this decade and do the other things, not because they are easy, but because they are hard; because that goal will serve to organize and measure the best of our energies and skills, because that challenge is one that we are willing to accept, one we are unwilling to postpone, and one we intend to win, and the others, too!»

Uten sammenligning forøvrig, da Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen, innledet sitt sirkulære «moonshot mission» startet han med å stille et spørsmål:

«Trenger vi et samfunnsoppdrag for sirkulær økonomi?» Min påstand er: Tja, det kommer an på. 

Så fortalte han om hvordan overgangen til den sirkulære økonomien kommer til å berøre folk i hverdagen. Vi merker allerede problemene på kroppen, sa statsråden, og viste til hva som skjedde da plastskjeene i yoghurten ble byttet ut med så korte treskjeer at det var umulig å nyte en god yoghurt uten å bli klissete på fingrene. 

Heldigvis, som han, påpekte: Vi mennesker er gode til å finne løsninger, så det tok ikke lang tid før vi fant opp et byggesett som gjorde at treskjeen ble like funksjonell som de som før var laget av plast. 

Systemiske endringer kommer ikke av seg selv 

Skal vi jobbe med «moonshots» her i Norge, har vi litt å lære av amerikanerne. Der Kennedy flagget store visjoner, ambisiøse mål og oppfordret til felles handlekraft, valgte vår egen statsråd å ta det ned, trivialisere problemstillingen og stille spørsmål ved om vi egentlig trenger det. Man mobiliserer ikke endringskraft på den måten.

Å gå fra en lineær bruk og kast-økonomi med sitt produksjonstyngdepunkt i Kina, til en sirkulær økonomi med europeiske verdikjeder rigget for smart ressursutnyttelse, er en av de største utfordringene i vår tid. 

Det krever massiv innsats, modig politikk, store investeringer, omlegging av forretningsmodeller, redesign av produkter og utbygging av kortreiste verdikjeder for ombruk av produkter og resirkulering av materialer. 

Som om ikke det var nok: Eldrebølgen er rett rundt hjørnet og behovet for arbeidskraft er enormt. Derfor må en sirkulær økonomi være tuftet på inkluderende arbeidsprosesser som gjør det mulig for mange av de 650.000 som står utenfor arbeidslivet, å bli en del av den nye sirkulære industrien.

Ergo; hvis ikke overgangen til et sirkulært samfunn trenger et ambisiøst samfunnsoppdrag – er det ingenting som gjør det. 

Derfor blir det også helt feil at statsråden sparker i gang prosessen ved å stille spørsmålstegn ved behovet, i stedet for å gjøre som Kennedy – å legge hodet på blokka, med all den risikoen og fallhøyden det innebærer. 

Fra treskjeer til utrolig innovasjon

I stedet for å snakke om treskjeer og emballasje, må vi snakke om de viktige problemene og de utrolige løsningene som gir inspirasjon, håp og motivasjon til å satse. Et konkret eksempel: 

Fjellandet Norge er i ferd med å gå tom for sand, pukk og grus. Et bedre bevis på at vi ikke kan fortsette som før for å sikre fremtidig tilgang til materialene vi trenger, skal man lete lenge etter. Samtidig åpner alle problemer for innovasjon. For vi trenger egentlig ikke grus, sand og pukk. Det vi må ha er tilgang til materialer som kan brukes til å bygge ting uten at vi ender opp med å ødelegge naturen og slippe ut mengder av CO₂ i foredlingsprosessene. 

Norske Cemonite har funnet opp en slik utrolig løsning. Ved å utvikle en metodikk som gjør det mulig å lage lavutslippsbetong av gruveavfall, lar de ikke bare naturen være i fred, de rydder faktisk opp i naturen, som i dag brukes som lager av enorme mengder gruveavfall. På den måten gir Cemonite oss tilgang til materialene vi trenger i fremtiden, samtidig som de rydder opp i gamle skader og åpner for å reetablere naturen i de områdene som nå er ødelagt.

Det er slike løsninger vi må løfte frem for å mobilisere den risikoviljen og innovasjonskraften som trengs for å drive overgangen til den sirkulære økonomien – ikke historier om treskjeer. 

I tillegg trenger vi modige, politiske ledere. Ikke statsråder som stiller spørsmålstegn ved behovet, når deres eget departement inviterer til omstillingsdugnad.

Solid vekst for bryggeri-startupen til Magnus Valmot