Suksessgründerens svar på Innovasjon Norges kvinnerapport: "Vi er ikke en stakkarslig gjeng"

Jenter trenger rollemodeller i nabolaget, for å starte vekstselskaper, sier ny rapport, og foreslår et statstøttet fond for kvinnebedrifter. Marianne Bratt Ricketts mener analysen bidrar til å stakkarsliggjøre damer.

Kvinner er overrepresentert blant gründere av såkalte “levebrødsforetak”, men starter sjelden selskaper med høy vekst. Dette kan gjenspeile at kvinner ikke er like risikovillige som menn, ifølge en ny rapport fra Innovasjon Norge, skrevet av et team i Menon Economics. Rapporten "Kvinnelig entreprenørskap i Norge: Utviklingstrekk, hindre og muligheter" peker spesielt på én årsak.

-- Sannsynligheten for å bli entreprenør vokser dramatisk hvis kvinnene har hatt kontakt med andre kvinnelige gründere, sier rapportforfatter Leo Grünfeld.

Effekten er aller størst dersom jentene vokser opp i et nabolag eller i en familie der det er flere kvinnelige teknologi-innovatører, hevdes det. Du får en sosial interaksjon du ikke får gjennom mediene, ifølge Grünfeld. Dersom jenter hadde vært like eksponert for kvinnelige innovatører som gutter er for mannlige innovatører i nabolaget, ville den kvinnelige «innovasjonsraten» økt med 164 prosent.

Kvinnemyter

Video-tech-gründeren Marianne Bratt Ricketts i fremgangsrike Vibbio reagerer på at jenter skulle trenge «innovative kvinner» i sin umiddelbare nærhet for å kunne starte opp noe eget.

– Dette kjøper jeg ikke. Jo, det er nyttig med rollemodeller, men det er på ingen måte avgjørende for om en kvinne tør å gründe. Og at vi skal måtte inspireres i nabolaget, underbygger en tanke om at kvinner kun tar avgjørelser i fellesskap, basert på behov for trygghet og «syklubb», mener Bratt Ricketts.

Hun tror alle, uavhengig av kjønn, har en egen reise frem mot å starte et selskap.

-- For svært mange, meg inkludert, har det ingenting å gjøre med hva noen andre sier eller gjør. Ja, det er så klart spennende å se og høre om folk som får til fantastiske ting, men enhver gründerreise er unik, naturlig nok, gitt at man oftest bygger en unik og ny type satsning, påpeker Vibbio-gründeren.

Mysterium

Entreprenører kommer typisk fra nabolag med høyere gjennomsnittsinntekt og færre enslige foreldre. Rapporten viser at høyere personlig inntekt og formue øker sannsynligheten for at kvinner blir gründere. I forholdet mellom kvinne og mann finner ekspertene det de beskriver som et lite «mysterium». Studien viser nemlig at menn med velstående koner ser ut til å benytte den økonomiske friheten til å bli entreprenører, noe som ikke er tilfellet for kvinner med velstående menn. Partnerens inntekt og formue har ingen stor betydning for kvinnelig «entreprenørskapsrater».

-- Jeg hadde faktisk trodd at kvinner som starter for seg selv, hviler på menns formue, men slik er det ikke. Jeg synes det er snålt, sier Leo Grünfeld.

Marianne Bratt Ricketts tror funnet uansett er tvilsomt:

– Det er jo i så fall litt til forkleinelse for de mennene som trenger økonomisk stabilitet for å «gidde» å tørre. Jeg synes nå egentlig at det høres merkelig ut, og speiler i liten grad de gründerne jeg kjenner til. Men jeg tror det er helt korrekt at kvinner ikke trekker egenøkonomi inn i bakgrunnen for et valg om å satse på å bygge et eget selskap. Det har aldri hatt noen egentlig innvirkning på mine egne valg - med mindre risikoen er helt hinsides og setter hele familien på spill, så klart.

"Ingen stakkarslig gjeng"

Rapporten har en forholdsvis lang beskrivelse av årsaksforholdene bak at kvinner ikke bygger vekstselskaper. I tillegg til mangelen på rollemodeller peker den på mannsdominansen blant investorene, og at menn kan ha en tendens til å investere i andre menn.

I så måte foreslår Menon Economics et statsstøttet fond for investeringer i kvinnedrevne bedrifter. Også dette er Bratt Ricketts kritisk til.

– Jeg er tilhenger av at vi dropper det å sette ordet «kvinne» foran noe som helst i denne sammenhengen, og gjerne ellers også. Jo mer vi tviholder på en slik merkelapp på kvinner, jo mer differensierer vi og problematiserer vi kvinner som gruppe. Vi er ikke en stakkarslig gjeng, som kun ved masse hjelp og spesialstøtte kan tenkes å få til store ting.

-- De gründerne jeg møter har det til felles at de ikke har behov for støttehjul eller oppgåtte stier, de trigges av spennende utfordringer de ønsker å løse, og har en stålvilje til å gi alt -- kvinner som menn.

En god miks

Bratt Ricketts vil heller fokusere på at alle, uansett kjønn, har individuelle styrker og egenskaper, som på ulike sett vil gjøre dem kapable til å bygge selskaper med suksess.

-- Vi må sette fokus på livslang læring, fjerne stereotypiske holdninger og misforståelser - og velge å være nysgjerrige på våre forskjeller, og i bunn og grunn enige om at det er MIKSEN av mange ulike personer som nok er den beste formelen for suksess.

Hun advarer mot å sette kvinner i bås, og at dette igjen kan forsterke stereotypiene.

-- Det stemmer sikkert at kvinner er naturlige omsorgspersoner, og at menn og kvinner sikkert i endel tilfeller trigges av ulike typer problemer vi ønsker å løse. Men det betyr ikke at det skal definere oss. Ikke alle jenter leker med dukker, og ikke alle gutter leker med biler.

Flere forslag

I rapporten peker Grünfeld på hvordan kvinnelige entreprenører er overrepresentert i sektorer med mye offentlig regulering, som helse, omsorg, kultur og utdanning. I mange av disse næringene møter private små foretak tung konkurranse fra det offentlige, ikke minst på det kommunale markedet. Særvilkår som gjør det økonomisk gunstigere å drive slik virksomhet i kommunal regi, gjør det vanskeligere for kvinner å lykkes som entreprenører, ifølge rapporten.

-- Vi anbefaler å fjerne alle unødvendige forskjellsbehandlinger. Det er god grunn til å tro at dette er et sentralt hinder for kvinnelig entreprenørskap, og det er skapt av staten og kommunene, sier Grünfeld.

Forfatterne foreslår videre at Innovasjon Norges mentor-ordning bør styrkes for kvinner, og at flere kvinner også skal bli mentorer i ordningen. Til sist foreslår rapportforfatterne at vitenskapelige ansatte ved universiteter og høgskoler skal tilbys en "kommersialiseringspermisjon", der de kan være borte fra sine ordinære stillinger i for eksempel tre år, og tre inn i stillingen igjen når de er ferdig med permisjonen. Dette skal bidra til at kvinners forskning i større grad når ut til samfunnet, og dermed også treffer de markedene og selskapene som kan trenge det forskningen viser.