Vipicash-gründeren vil koble flyktninger med startups: Mye ubrukt kompetanse

Olivier Mukuta vil koble flyktninger med startuper for å øke intergrering og innovasjon, og mener flyktninger fortjener mer fokus på hva de kan. 

-- Med én gang man hører ordet ”flyktning”, tenker man på negative ting. ”Stakkars, uff, tenk hvordan du har hatt det, du har vel bodd i telt, du”. Bare ordet ”flyktning” får folk til å tro at du ikke har gjort noen ting -- du har liksom bare vært flyktning, hele tiden, sier Olivier Mukuta, gründer av Vipicash, en tjeneste som sikrer at pengene som migranter sender til hjemlandet, blir brukt til formålene de er ment til.

Han viser til hvordan folk gjerne glemmer at "flyktninger" har flyktet fra et annet sted og et annet liv. Og at de færreste spør seg hva de gjorde før de ble drevet på flukt, hva de holdt på med da.

"Tech-gründing" i flyktningleiren

Fra han var seks år til han ble 17 bodde Mukuta -- opprinnelig fra Kongo -- i en flyktningleir i Malawi. Allerede da var han "gründer". Sammen med en kompis drev han en "epost-tjeneste" som bestod i å hjelpe andre i flyktningeleiren med å opprette epostkontoer -- sende og lese epost. Senere kom han til Norge som kvoteflyktning, og utdannet seg til å bli ingeniør. I tillegg har han blitt skuespiller, og var blant annet å se i den norske Amandaprisvinnende filmen "Welcome to Norway". Han reagerer på at mange flyktninger blir stilt til ansvar for ting som er utenfor deres kontroll, i møte med både NAV, arbeidsgivere og startupinvestorer.

-- Man kan ikke basere seg på at noen er fra Kongo, og si sånn ”jaha ja, er det ikke der det er så mye korrupsjon da?” når jeg eller noen andre med samme bakgrunn som meg pitcher, sier Muktua.

Han har opplevd hvordan investorer stiller spørsmål ved om de kan stole på ham, på grunn av bakgrunnen.

-- Jeg har møtt mange fordommer underveis, men det er dette som har pushet meg til å bevise at jeg ikke er sånn som de tror. Har du et mål, så kjører du inn mot målet ditt uansett hva folk sier.

Startups som integreringstiltak

Mange flyktninger opplever at NAV tar kontroll over fremtiden deres og bestemmer at de først skal på norskkurs og så ut i jobb. Mukuta, som blant annet har erfaring som foredragsholder og veileder på jobbsøkerkurs i regi av JobbX, har en annen idé:

-- Det er et konsept som jeg kaller for Refubridge, som går ut på at man skal kunne nå ut til alle organisasjoner, voksenopplæringen, norskkurs og lignende. De kan gi oss opplysninger om hvilken kompetanse som finnes blant flyktningene, for at vi skal kunne matche det med kompetanse som trengs i startupmiljøet. Det blir som et internship, der den som er intern blir bedre og lærer mer, sier Mukuta.

Hans teori er at startups som virkelig trenger noen med høy kompetanse, ikke nødvendigvis vil kreve at norskkunnskapene er på plass før de rekrutterer noen. Blant flyktningene i Norge er det mange med universitetsgrader, men de møter sjelden ordninger som er lagt til rette for at de skal bruke kompetansen sin. I en startup vil dermed flyktningene få vist hva de kan, og samtidig bli integrert via språk og sosialt liv.

Lærer mye av å jobbe i startup

Syriske Mohamed Kenas er av dem som mener at norskkunnskaper fortsatt en viktig vei inn til jobb for mange flyktninger i Norge. Shifter møter ham på StartupLab i Forskningsparken, ved den oransje sofagruppen som nærmest har blitt et kjennemerke for folk som studerer og jobber her. Bare fire år etter at han kom fra Syria, snakker han flytende norsk.

-- Jeg kan tenke meg å jobbe i et stort konsern, men å starte for meg selv virker også veldig spennende. Å jobbe for et stort konsern kan være mer stabilt, men på den andre siden kan det virke litt ensidig fordi man har én bestemt arbeidsoppgave eller ting man skal gjøre. I en startup må man gjøre litt av alt, og en del ting på egenhånd. Det lærer man veldig mye av, sier Kenas.

Kenas kom til Norge i 2014. Hadde han blitt værende i Syria, ville han blitt kalt inn til det syriske militæret -- for å kjempe mot IS. I Europa valgte han å sette kursen mot Norge fordi det ble sagt at mulighetene var gode for å skaffe seg jobb. Da han kom frem til Norge, var det imidlertid uten bachelorgraden i IT han var i ferd med å avslutte i Syria før krigen begynte. Det tok ikke lang tid her i landet før han forstod at han uten en bachelorgrad stilte dårligere på det norske jobbmarkedet.

Fikk muligheten i Skiwo

I en periode hadde han 50 prosents stilling hos tolketech-startupen Skiwo, der han i dag er tilkallingsvikar, i tillegg til at han har en deltidsjobb på Eplehuset og er fulltidsstudent på HiOA.

-- Jeg fikk egentlig drømmejobben min i Skiwo. Jeg ble fortalt av rådgivere jeg møtte hos NAV at jeg måtte nedjustere forventningene mine, og at det ville bli vanskelig å få en jobb når jeg ikke hadde noen godkjent og relevant utdannelse å vise til. Jeg var i ferd med å gi opp og ville jobbe med hva som helst for å komme i gang, sier Kenas.

Da Skiwo ringte, var han praktikant i en matbutikk. Etter planen skulle han begynne å jobbe i matbutikken, men ble så glad at han "hoppet i taket" da Skiwo tok kontakt.

-- Jeg visste at de ikke kom til å ansette meg bare på grunn av det jeg kunne, men også fordi jeg var positiv og engasjert. I Skiwo ble jeg kvalitetssikringsansvarlig, i tillegg til at jeg tok noen tolkeoppdrag, sier Kenas.

-- Har tatt en enormt stor risiko

Tech-skribent Maria Amelie, kanskje Norges mest kjente flyktning og nå kommunikasjonsansvarlig i Angel Challenge, skriver for tiden bok om entreprenørskap og migrasjon. Hun mener flyktninger bør være klar over unike egenskapene som ofte følger med livserfaringene de har.

-- Jeg har jo blant annet min egen livserfaring å basere meg på når jeg snakker om flyktningers potensiale som gründere. Da jeg begynte å skrive min forrige bok, "Alt eller Ingenting" om norske gründere, var jeg helt sikker på at jeg ikke hadde noe gründergen i meg. Men i løpet av arbeidet med boken skjønte jeg at jeg har mye til felles med gründere, sier Amelie.

Hun og familien hennes hadde flyktet fra Russland i 2000, men ikke fått oppholdstillatelse i Norge. Etter mange år i "skjul" der hun tok både videregående og høyere utdannelse, valgte Amelie å skrive om livet som papirløs -- og ga ut boka "Ulovlig norsk". Som et resultat av dette ble hun returnert til Russland i 2011, men fikk muligheten til å komme tilbake til Norge da hun fikk arbeidstillatelse som journalist i Teknisk Ukeblad.

Nye perspektiver

Hun trekker frem verdien av å se utenfor Norge når man skal hente kompetanse til startupen, og mener at flyktninger og andre innflyttere til Norge kan bidra med perspektiver helnorske startuper ikke nødvendigvis får.

-- Mange norske startups kommer fra det samme miljøet og har gått den samme "skolen". Hvis man involverer folk fra helt andre deler av verden får man med så utrolig mye ekstra -- som annen språkkompetanse, kulturkompetanse og lignende, sier Amelie.

Hun trekker særlig frem risikovillighet som en egenskap mange flyktninger har utviklet gjennom flere år.

-- Som flyktning måtte jeg ta enorm stor risiko, og det gjør at jeg er mindre redd for risiko i dag. Den første tiden i Norge gikk jeg hele tiden på trynet med det norske språket og kulturen. Det gjorde meg ganske oppmerksom og ydmyk, som er en nyttig egenskap å ha med i et gründerteam, forteller Amelie.