Det er noe grunnleggende unorsk med venture-investeringer

Det er et stort og voksende gap mellom kompetansen i norsk investeringskapital og utviklingen i resten av verden. Vi mangler smart kapital og "venture is coming", advarer Managing Partner i 2M2D, Fredrik Winther.

Skrevet av Fredrik Winther, Managing Partner i 2M2D

I Norge har vi et stort problem. Det blir stadig større. Vi mangler tilgang på vekstkapital for selskaper på nye teknologiområder, innen nye forretningsmodeller - og som løser de nye globale samfunnsutfordringene. Der vi finner de største fremvoksende markedene. Der jobbene og fremtiden skapes. Ikke om noen år, men akkurat nå.

Felles for slike selskaper er at de drives fram med smart og kompetent venturekapital. Sånn drives verden fremover i høyt tempo. Det mangler Norge. Med altfor få unntak.

Det er noe grunnleggende unorsk med ventureinvesteringer. Slike investeringer er i hovedsak et spill om unntakene. Det vanlige er at fond investerer i veldig mange selskaper, og kalkulerer med at de fleste feiler eller går akkurat passe, mens noen få, ofte bare et par stykker, gjør hele forskjellen.

Silicon Valleys suksess er arketypen på slik eksperimentell investeringsstrategi. Nå følger verden etter, og den globale veksten i venture representerer en historisk dreining i bygging av ny industri. I 2018 ble det globalt investert over 250 milliarder dollar i venture, og første halvår 2019 ble 62 milliarder dollar plassert i tech-oppstartsselskaper bare i USA, ifølge tall fra TechCrunch.

I Norge ser vi ikke denne trenden. Vi mangler selvsagt ikke kapital, men den er bundet opp i feil kunnskap. Investeringer i Norge har tradisjonelt vært bundet opp i stål, betong, råvarer, eiendom eller organisk Rema 1000-vekst. En butikk blir til 2, som blir til 4, 8, og etter hvert 500. Der er også investeringskompetansen bundet opp. Det er vi ganske gode på. Men holder det?

Global software-æra

I USA, som er ventures fødeland, og som foreløpig ligger først i løypa, rett foran Kina, kommer over 60 prosent av all markedsverdi i private selskaper fra venture. De samme selskapene ansetter rundt 40 prosent av den samlede arbeidsstyrken. Og enda viktigere, som dokumentert i boken Secrets of Sand Hill Road - Venture Capital and How to Get It, står de for over 85 prosent (!) av all forskning og utvikling. Det er ganske mye når perspektivet er at samlede ventureinvesteringer er under en halv prosent av BNP.

For ti år siden var det bare ett softwareselskap blant de ti største bedriftene i verden. I dag driver så og si alle med programvare. For tyve år siden var gjennomsnittlig levealder for et S&P 500-selskap rundt 25 år. Nå nærmer det seg 10. Felles for de nye selskapene er at de er drevet fram av kompetent kapital gjennom venture. Og det er en utvikling som akselerer.

Akkurat nå spiser software verden til frokost, og vi har flere titalls disruptive “Gutenberg moments” samtidig. Ikke bare innenfor næringsliv, men for alle organisasjoner og samfunnsinstitusjoner. Det er en disruptiv endring vi har sett starten på, som ingen kan forutsi konsekvensene av, og som med fremveksten av blant annet kunstig intelligens, akselerer hver dag.

Endringen påvirker også investeringer. Spesielt investeringer i nye selskaper, institusjoner og organisasjoner. Da er ventureinvesteringer, som tillater et bredt spekter av eksperimenter, et naturlig svar på usikkerheten.

Økende norsk kompetansegap

I Norge er det på mange måter motsatt. Av de 20 største selskapene på Oslo Børs, er det yngste 20 år, og snittalderen mye høyere. Kun 3 prosent av verdiene på Oslo Børs er fra virkelig kunnskapsintensive tech- og software-selskaper, og blant de 20 største har det vært et jevnt tap av antall arbeidsplasser de seneste 20 årene. Ikke fordi det går dårlig, men på grunn av teknologi. Så og si ingen av disse ble i sin tid drevet fram av venture.

I dag kommer over 70 prosent av nye arbeidsplasser i næringslivet fra oppstartsbedrifter, ifølge Torger Reves MIT REAP-rapport. Snart er det 80, og så blir det alle. Ifølge EU-rapporten “Scale Up Norway” økte investeringen i oppstartselskaper bare i første halvår 2018 med nesten 80 prosent fra året før. Der ble det registrert rundt 30 såkalte “scaleups”, selskaper som er forbi de første investeringene og på vei inn i venture. Og rapporten viser at det er felles for de norske vekstselskapene - og selskapene som bygger nye næringer verden trenger - at de drives fram av ventureinvesteringer utenfor Norge. De som ser lovende ut og kan lykkes i Norge, går uten unntak til utenlandsk venture. Der henter de kapital, kompetanse, globale nettverk, og ikke minst legitimitet. Da mister også Norge potensiell kompetanse, globale nettverk og legitimitet.

Det er et stort og voksende gap mellom kompetansen i norsk investeringskapital og utviklingen i resten av verden. Noen få miljøer er på gli, men det er relativt sett veldig få “family offices”, pensjonsfond, eller selskaper som satser skikkelig eller har kompetanse på venture her til lands. Og fordi andre land, som våre naboer, vokser raskt på dette, blir gapet stadig større. Denne effekten forsterkes av at globale nettverk, erfaring fra suksesser, bygging av nye teknologi- og forretningsmodeller, ikke bygges over natta, men over tiår - og aller mest når vellykkede gründere selv blir investorer.

De seneste par årene har Norge, med Oslo i spissen, fått et relativt velfungerende økosystem for fremvekst av teknologidrevne oppstartselskaper. Antallet selskaper, kompetansemiljøer, akseleratorer, co-working spaces og inkubatorer, mediesaker og debatter, politikere som ønsker å bidra, og antallet studenter og ansatte i etablerte selskaper som ønsker å gå inn oppstartselskaper, har alle vokst tilnærmet eksponentielt. Spesielt de seneste 5 årene. Det som mangler er vekstkapital.

Parallelt har det på innovasjonsfeltet vært en fundamental dreining mot bærekraft, sosialt engasjement, og generelt ønske om å løse reelle samfunnsproblemer. Løser man ikke reelle problemer sliter man raskt både med rekruttering av talenter, tilgang på kapital, samarbeidspartnere og lojale kunder. Stadig ser flere unge også etter muligheter for å løse problemene mange av Norges tradisjonelle næringer har skapt.

Når denne veksten skal komme gjennom venture, hvor selskapet skal bli stort gjennom investeringer og rask skalering - som er regelen i de fleste fremvoksende markeder, og som i praksis gjelder alle de største fremvoksende teknologiselskapene i verden - kan ikke kapitalen være sikret i stål, betong, eller eiendom - men i høykompetente og solide gründerteam. Smarte folk, teknologikunnskap, evne til gjennomføring, og investeringskapital med erfaring fra venture.

Heller ikke de etablerte næringslivsmediene ser ut til å bidra til denne kompetansen. Fortsatt er det slik at venturedrevet vekst sees på som litt suspekt, og omtrent hver uke kan man lese overskrifter med fokus på underskuddet til vekstselskaper som Otovo, Kolonial.no, Kahoot, Xeneta og No Isolation. Selv når det er selve kjernen i selskapenes planlagte vekst- og investeringsstrategi. Og samtidig kåres det “gaseller” over en lav sko, hvor kravet er det motsatte av venture: positive driftsresultater og doblet årlig omsetning fra dag én. Da ser man ikke hvordan de beste teknologi-oppstartsselskapene i Norge bygges, men får en toppliste bestående av konsulenter, bygg og anlegg, oljeservice, sportstøy, postordre og engroshandel.

Hva skal til?

Fordi opsjonsbeskatning ser vanskelig ut å få gjort noe med, og fordi andre drivere som offentlige innkjøp, kommersialisering av forskning, og innovasjon i etablerte selskaper har begrenset effekt - og staten - politikere og byråkrater - ikke skal plukke vinnere, så er det andre virkemidler som må til.

Når Torbjørn Røe Isaksen nå skal gå gjennom hele virkemiddelapparatet, som også er en av de “bransjene” i Norge som har vært mest skjermet for de endringene vi står i, må denne utviklingen og kunnskapen ligge til grunn.

Utvikling av den kompetente kapitalen og den nødvendige kompetansen bør derfor stimuleres og bygges på to måter: Gjennom bidrag til reell risikoavlastning for privat kapital, hvor statlige investeringsfond gires opp til milliardfond og gjennom det kan matche privat kapital som går mot venture. Slik kan de bli reelle bidragsytere for norske vekstselskaper i Norge; noe ala Investinors mandat, bare større. I tillegg må det åpnes for og settes krav til samarbeid med de flinkeste internasjonale ventureselskapene. De som har gjort det før, mange ganger. De som kan det og som sitter på kompetansen, nettverkene og legitimiteten selskapene og investorene trenger.

Det motsatte av smart kapital

Det motsatte av smart kapital er kapital som ikke følger med og ser at “venture is coming”. Den som ikke “hedger” stadig større deler av porteføljen den veien, som ikke aktivt samarbeider med ledende globale og raskt voksende VC-miljøer, og som ikke forstår at verdens aller største utfordringer også er de største fremvoksende markedene. Det gjelder ikke bare bærekraftmål, men også de mest grunnleggende endringene som er på vei i samfunnsinstitusjonene.

Det vil si kapital som ikke bruker veldig mye investert tid på å forstå de teknologiske og samfunnsmessige endringene vi er på vei inn i, og lar være å legger føringer for investeringer i nye industrier og utviklingsområder.

Sånn sett er det motsatte av smart kapital egentlig ganske dust 😬

Les også: Skal du analysere et oppstartsselskap? Her er 7 spørsmål du bør stille