Kjartan Slette i Unacast: Derfor ga jeg Jonas Gahr Støre (AP) og Anniken Hauglie (H) rødt kort
Publisert
Sist oppdatert
Kjartan Slette, medgründer av Unacast og styremedlem i IKT-Norge, sto ansikt til ansikt med Jonas Gahr Støre og Anniken Hauglie på Aftenposten sin konferanse om teknologi og fremtidenes arbeidsmarked på Folketeateret den 20. September. Det endte med rødt kort til både Gahr Støre og Hauglie.
Selv Donald Trump hadde forstått at innovasjon og teknologi måtte bli et sentralt tema mot Stortingsvalget i 2017 i Norge. Verden rundt oss krever det. Vi krever det.
Følgelig må man kunne forvente at Gahr Støre og Hauglie begge snakker varmt og langt om hvordan de skal sørge for at Norge skal ta posisjoner globalt i en verden hvor teknologi blir fundamentet for nær all nyskapning.
Det fikk de ikke til.
Istedenfor ble vi avspist med anekdoter om besøk til Silicon Valley og hvor flinke akkurat de var til å forstå hva som akkurat nå skjedde i verden: Delingsøkonomi. Roboter. Kunstig intelligens. Ord.
Det som ikke kom frem var hvor vi var på vei, hvordan vi skulle komme dit, hva som allerede var gjort, og hva vi måtte gjøre akkurat nå. Det var ingen visjoner. Ingen vyer for et forestående skifte som potensielt er større enn skiftet mellom post og pre olje.
Og det verste? Begge mente at det var helt rett å ikke ha visjoner.
Jeg hadde ikke noe annet valg enn å gi rødt kort. Hvis Gahr Støre og Hauglie hadde pitchet om investorpenger, og ikke om stemmer, hadde de fått et klart ”Nei takk. Kom tilbake når dere har bevist at dere kan klare dette”. For hvordan kan man tro på noen som mangler visjoner, som mangler det rette teamet for å lykkes og som mangler den nødvendige erfaringen?
Vi trenger ikke anekdoter. Vi trenger fortellinger med en begynnelse, et midtparti og en slutt. Fortellinger om fremtiden.
La oss ta det enkle først
Ja, det er politiske grep man skal og bør ta for å bedre katalysere innovasjon, og mine helt konkrete fire forslag er:
- Vi må utdanne flere teknologer. Jeg er styremedlem i IKT-Norge og der har vi sagt at vi må ha minst tusen nye studieplasser innenfor IKT. Det er selvfølgelig ikke nok, mitt selskap vil alene vil trenge alle de tusen fremtidige ansatte, men det er en start.
- Vi må la medarbeidere i større grad eie sine egne bedrifter gjennom opsjoner. Medeierskap er viktig for å motivere alle ansatte i perioder med ingen eller lav lønn, og i dag skattlegges man av opsjoner når de innløses. Dette kan være lenge før man kan omsette de – hvis man ikke hele tatt får omsatt de. Skatt på opsjoner må komme ved realiseringstidspunktet.
- Vi må kunne skape verdier og arbeidsplasser i nye selskaper uten å bli skadelidende av formueskatt på arbeidende kapital. Her må vi holde hodet kaldt og ikke tenke for mye på en fårete flirende Bjørn Kos på Skavlan. Selvfølgelig skal man skatte av formuer, men ikke av papirpenger som kun er en teoretisk verdisetting av et selskap – og som ofte ikke har omsettelige aksjer.
- Vi må hjelpe store og små investorer til å i økende grad investere i selskaper, og ikke bare i eiendom. Det mangler kapital som tar et selskap ut av startgropen og over til sunn drift, og vi bør derfor se på å balansere insentivene for aktivaklassene slik at det blir mer lukrativt å investere i selskaper. I tillegg blir vi en kjedelig nasjon av alt dette boligsnakket. Dette skrev jeg om i Dagens Næringsliv her om dagen.
Disse forslagene vil de fleste si seg enige i og enkelte av disse vil vi også se implementert i neste stortingsperiode, uansett om det blir Arbeiderpartiet eller Høyre som vinner valget.
Fortellinger om fremtiden
Mer komplisert blir det når blikket skal heves. Fremgang handler om å sette seg et fremtidig mål, slik at alle forstår hvor man er på vei og forstår hvordan man kommer seg dit. Dette mente både Gahr Støre og Hauglie at ikke var deres rolle. De skal skape rammene slik at bedrifter og individer kan fylle ut de hvite feltene.
Det er feil. Det er farlig. Og det er rødt kort. Nå mer enn kanskje noensinne trenger vi visjoner og fortellinger. Noe å drømme om og å strekke oss mot.
La meg ta tre konkrete eksempler fra det som ble sagt på scenen av Gahr Støre og Hauglie, og som nettopp krever politiske (tverrpolitiske) vyer utover å kunne ord som delingsøkonomi, roboter, og kunstig intelligens.
- Vi har pengene, kunnskapen og den politiske kraften vi trenger for å komme oss gjennom dette. Vi har gjort det før (med oljen) og vi vil klare det igjen. Jeg skal si meg enig i at måten vi som nasjon samlet oss om oljen som et prosjekt er den sammen kraften vi nå trenger rundt innovasjon. Dette mente dessverre både Gahr Støre og Hauglie at ikke var deres rolle denne gangen. Men kanskje aller viktigst, er dette noe man kan løse innenfor én stortingsperiode? Snakker vi om enkelt-tiltak eller grunnleggende (og tverrpolitiske) samfunns- og holdningsendringer? Jeg tror det siste.
- Robotene og automatisering kommer, men vil skape nye arbeidsplasser som kompenserer. Er det nødvendigvis slik, eller er vi på vei inn i et samfunn hvor vi har mer verdiskapning enn jobber tilgjengelig? Hvis så, hva gjør vi da? Borgerlønn?
- IKT-bransjen synes utviklingen går for sakte. Nei, det er verden rundt oss som synes vi går for sakte. I en verden hvor landegrenser blir mindre viktige må vi i større grad kjempe om de beste talentene. Enten er man med i den konkurransen, eller ikke. Hvordan sørger vi for at vi er med?
Dette er kun få eksempler på fundamentale diskusjoner vi må ha som nasjon fremover og som krever sterkt lederskap og sterke fortellinger.
Kampen om fremtiden har akkurat begynt. To spillere har allerede fått rødt kort, og jeg er ikke overbevist om at vi har rett lederskap og rett spillere til å lede oss seirende ut av kampen som kommer.
For vi er ikke i en økonomisk krise. Vi er i en ideologisk krise.
Følg Shifter på Facebook og Twitter, og få sakene våre rett i feeden din.
