Seram Coatings-sjefen: «Vi bruker milliarder på forskning, men veldig få på å sørge for at vi får noe igjen for det i form av arbeidsplasser og næringsliv»

Seram Coatings-sjef Gisle Østereng mener forskningsmiljøene må bli mer bevisste på sin egen rolle i å løse samfunnsproblemer. 

Forskningsprosjekter har som oftest et mål om å bidra til en endring -- som for eksempel økt kunnskap eller et innovativt produkt. Likevel er det slik at mye forskning sjelden kommer utenfor de vitenskapelige fakultetenes murer, og at det som både kunne bidratt til samfunnet, blir ryddet vekk og glemt.

Dette reagerer Gisle Østereng -- daglig leder for Seram Coatings -- på i et intervju med nettavisen Khrono.

-- Jeg synes det er et paradoks at vi bruker så mange milliarder på forskning, men veldig få på å sørge for at vi får noe igjen for den forskningen i form av arbeidsplasser og næringsliv – samt løste samfunnsproblemer, sier Østereng til Khrono.

Østerengs selskap utvikler en bearbeidet type silisiumkarbid -- som skal gi en hard "coating" til produkter som blir sprayet med det. Silisiumkarbidet kan sprayes termisk, og tåler høy temperatur. Det er dermed egnet for bruk på fly.

Det var nettavisen Khrono som først skrev om Østerengs kritikk av mangelen på incentivordninger. I 15 år har universiteter og høgskoler i Norge mer eller mindre eid de ansattes ideer, og har dermed også vært pliktige til å undersøke de beste og mest lovende ideene videre. Dette med tanke på at forskningen etterhvert kan kommersialiseres, men så er spørsmålet om dette faktisk skjer.

Forkaster ideer

Når man i årene siden 2003 har opprettet TTO-er tilknyttet høyere utdanningsinstitusjoner og sykehus, har målet vært at TTO-ene skulle bli koblingen mellom forskning og næringsliv. De skulle bli møteplasser for forskere og gründere, der forskerne kunne dele ideer som gründerne skulle ta videre.

I 15 år har forskernes ideer blitt vurdert av TTO-ene, men de fleste har blitt forkastet før det ble noen prosjekter av dem. Østereng mener samfunnet som helhet går glipp av mye når forskning ikke kommersialiseres.

— Noe av det mest utfordrende er at det ikke finnes gode insentivordninger for forskere til å ville kommersialisere ideene sine, selv om alle ville tjent på det; Samfunnet, industrien, institusjonene og forskerne selv, både økonomisk og erfaringsmessig, sier Østereng til Khrono.

Han etterlyser også at det blir en større tydeliggjøring av hva som er utfordringene innen den enkelte industri, og at doktorgradsstudenter som skal velge et tema for en avhandling må velge noe innen disse kategoriene. I praksis ville dette betydd at doktorgradsstudenter ikke lenger kunne valgt forskningstemaer helt fritt.

Les også: Slik bygde kvinnen med superpulveret opp det som kan bli et milliardeventyr. Nuria Espallargas i Ceram Coatings snudde skepsis til begeistring

Forskning for samfunnet

Shifter har tidligere skrevet om Science for Society, en konferanse arrangert hos Forskningsparken i november i fjor. Målet med konferansen var at doktorgradsstudenter og andre forskere skulle få anledning til å møte bedrifter som kanskje ville ha nytte av forskningen deres.

Arrangementet fokuserte særlig på å gjøre det attraktivt for utenlandske forskere å etablere bedrifter i Norge, eller selge forskningen sin videre til norske bedrifter. Karl Christian Agerup, daglig leder for Oslotech AS, sa i forbindelse med arrangementet at doktorgradsstudentene bør være særlig aktuelle når man skal etablere nye bedrifter.

-- Når man tar en doktorgrad, drømmer de aller fleste om å bli professor, men veldig, veldig få blir det. Så hvor skal de jobbe? Flertallet av kandidatene til doktorgrad innen matematisk-naturvitenskapelige fag i Norge, er ikke norske. Mange av dem har ikke en arbeidstillatelse som gjør at de kan bli i Norge, men om de for eksempel kan starte eller bli ansatt i en bedrift — og dermed fortsette å bli boende i Norge og utvikle nye bedrifter — er jo dét kjempebra, sa Agerup til Shifter.