Nordmenn vegrer seg for å be sine nærmeste om kapital til å bygge eget selskap, ifølge svenske Kjell Nordström, og går glipp av verdifull drahjelp.

Kjell Nordström, finsk-svensk førsteamanuensis, økonom, forfatter og foredragsholder, besøkte Arendalsuka for å gi et innblikk i hvorfor norske og nordiske startups noen ganger sliter med å komme seg ut av startgropa.

Investerte selv i studentene

– I Israel er det bare én person du spør om å investere når du skal starte noe nytt. Det er bare én person som er VILLIG til å investere. Og det er bestemor. Hun er den som har tro på deg, som vet hva du kan og ikke kan, og som er villig til å sette sine sparepenger på at du får til noe stort, forteller Nordström.

Han mener norske og nordiske gründere er for dårlige til å spørre de som står oss nærmest om kapital når man skal starte et selskap.

– Mor og bestemor vil alltid ha troen på deg, men de ser også mulighetene dine. Og i Israel er det faktisk ingen andre som er villig til å låne bort penger så tidlig.

Nordström er selv investor, og har investert i flere selskaper hvor gründeren er noen han kjenner godt. Han får høre flere gode ideer av sine studenter ved Institutt for internasjonal virksomhet på Handelshøyskolen i Stockholm.

– Mine studenter kommer til meg med sine ideer. Og når det er noe jeg har tro på, skal jeg selvfølgelig hjelpe dem. Dette er mennesker jeg har tro på, da legger jeg penger på bordet for å vise det.

Nordstrøm mener nordiske gründere, og spesielt norske, er litt feige når det gjelder innhenting av kapital i startfasen. Hans budskap til norske gründere er at hvis vi vil skape enhjørninger som Sverige, kan vi ikke bare vente på flere støtteordninger.

– Ring bestemor!

– Vil ikke at de skal tape penger

Karl Munthe–Kaas, som har vært med å gründe selskapene Kolonial.no og Nabobil, spurte selv venner om å investere både da de skulle starte Kolonial.no og Nabobil.

– Jeg har tidligere vært i McKinsey, og der har vi «alumnier» et veldig tett samhold. Derfor la vi ut en post i Facebook-gruppen vår, for å høre om noen av våre venner der ønsket å investere. Det var mange som var villige til å spytte i litt penger, forteller han.

Selv har ikke Munthe–Kaas spurt mor eller far om å investere i den helt første fasen, selv om de ble med litt etterhvert, og mener det kan være vanskelig å spørre de som står en nær.

– Jeg har ikke noe problem med å satse mine egne penger, men det er noe litt vanskelig med å spørre venner og familie om de vil satse deres. Jeg vil jo ikke at de skal tape penger, men samtidig er det like uheldig om de ikke får være med på moroa når ting går bra. Det gir et ekstra press begge veier.

Tabu å snakke om penger

Gründersjef Pål T. Næss i Innovasjon Norge tror det er flere grunner til at det kanskje ikke er like vanlig å hente oppstartskapital fra familie og venner her. Han viser til hvordan nordmenn ikke har den samme kulturen for å spare.

– Vi legger pengene i bolig, og mangler tilgjengelig kapital på bankkonto til å gå inn i prosjekter med høy risiko, sier Næss.

Han viser til at pengene vil være låst i lang tid, og at investorene må tåle at midlene ikke er likvide med det første.

– Det er kanskje derfor noen vegrer seg for å involvere familie og venner.

Næss er inne i sine siste par uker i Innovasjon Norge, og skal snart tilbake til Gelato, selskapet han gründet sammen med Henrik Müller-Hansen.  De kom begge fra gode jobber i etablerte bedrifter, og kunne stille med egen oppstartskapital, derfor slapp de å gå veien via «friends & family». Han viser til at nordmenn vegrer seg for å involvere andre i egen økonomi.

– Vi nordmenn har jo generelt et ganske privat forhold til penger, og det er litt tabu å snakke om det, sier Næss.

Han viser til at interessen rundt oppstartsselskaper har økt, og at dette har gjort det noe enklere å hente kapital i den første fasen. Samtidig har ikke Norge de store suksesscasene i Spotify-klassen som kan vise den potensielle gevinsten i å komme tidlig inn i et godt case.

Litt feige

Camilla Andersson hjelper gründere å hente kapital gjennom folkefinansieringsplattformene Around og SparkUp. Hun er enig i at nordmenn er litt feige når det skal hentes penger til en startup.

– I Norge sier vi at i starten er det «Family, friends and fools» som investerer. Vi har endret «fools» til å bli «fans», og dette er veldig viktige målgrupper.

Hun mener nordmenn skiller seg litt fra svenskene, både i å spørre om penger, og i å tørre å investere.

– I Sverige er man mye mer vant til å ta en større risiko. Det har med kulturen å gjøre. I Norge har vi ikke hatt et behov for å gå for risiko-aksjer, vi har hatt oljen. Men det har endret seg veldig de siste årene. Den dagen oljeprisen gikk i bunn, våknet nordmenn, sier Andersson.

Blir ikke spurt

Hun får stadig bevis for at det ikke handler om at familie og venner ikke vil investere, men at de aldri blir spurt.

– Vi har bunker med eksempler fra kampanjene på SparkUp. Vi spør gründerne hvem de har snakket med og spurt i forkant, har de spurt venner og familie? Mange har de ikke tenkt på å spørre. Og når vi da starter kampanjen via plattformen, viser det seg at det er mange som både ville, kunne og hadde tillit til gründerne som de selv ikke har tenkt på. De får mange i nær krets de ikke har turt å spørre. Plutselig investerer en onkel, en svoger, venner, forteller hun, og legger til at det beviser at det er det personlige nettverket, og de med høy tillit til gründerne som er de beste investorene.

– Og du må ha en «lead–investor». Noen som rekker opp hånda, sier at «dette tror jeg på, jeg er med». Da kommer ofte «followers» etter det. Og disse lederne er noen som har tro på deg som gründer.

Hun mener, i likhet med Næss, at man ikke har for vane å prate om hverandres penger her til lands.

– Du vet ikke hvem som har penger de ønsker å investere. Det finnes kanskje noen i din nærmeste krets som har 30.000 eller 100 000 som de gjerne vil støtte deg med. Men man spør ikke hvor mye folk har på konto, i alle fall ikke i Norge.