Lånebasert folkefinansiering: Er det behov for særnorske regler?

Innlegg skrevet av Klaus Henrik Wiese-Hansen og Bjarne Rogdaberg, partnere i advokatfirmaet Schjødt.

Til tross for regjeringens programerklæring fra Jeløya om å gjøre det enklere å ta i bruk folkefinansiering i Norge, foreslår Finanstilsynet nå en innskjerping av reglene for denne bransjen. Spørsmålet er om Finansdepartementet vil være med på notene.

For oss som rådgivere er det spennende å arbeide i skjæringsfeltet mellom juss, teknologi og kommersiell utforming av helt nye forretningsområder. Schjødt har i løpet av kort tid tatt en ledende posisjon innenfor fintech, og vi har et bredt miljø hos oss som bruker mye tid og ressurser på rådgivning til denne bransjen.

Etter vår oppfatning er det positivt at det foreslås å avklare enkelte uavklarte spørsmål knyttet til en liten, men potensielt viktig næring. Folkefinansieringsbransjen i Norge er foreløpig i en tidlig fase, men kan på sikt få stor betydning særlig for finansiering av gründervirksomheter og småbedrifter.

Selv om Finanstilsynet så sent som i januar 2017 mente at det ikke var behov for særskilte regler for denne bransjen i Norge, har tilsynet nå likevel funnet det nødvendig å foreslå både lovendringer og en ny forskrift om låneformidlingsvirksomhet. Det er flere gode forslag, og grunntanken om økt investorbeskyttelse er god, men i sum mener vi at de foreslåtte innskjerpingene går lenger enn det foreliggende reguleringsbehovet tilsier, og er i strid med signalene fra politiske myndigheter. Noen av forslagene kan også fremstå som mangelfullt utredet.

Finanstilsynet sendte sitt høringsbrev med tilhørende høringsnotat til Finansdepartementet 12. desember 2018. Samtidig avga Finanstilsynet høringsuttalelse til Finansdepartementets forslag om å gjøre unntak fra konsesjonsplikt for finansieringsvirksomhet ved kredittgivning til bedrifter når dette skjer gjennom lånebaserte folkefinansieringsplattformer og maksimalt utlån per långiver ikke overstiger 1 million kroner per år.

Finanstilsynet foreslår på sin side at grensen for unntaket fra konsesjonsplikt for finansieringsvirksomhet for lån som ytes til næringsvirksomhet gjennom en låneformidlingsplattform skal settes til 500.000 kroner per långiver, ikke 1 million kroner, som var Finansdepartementets forslag. Finanstilsynets foreslåtte grense for når mer tilfeldig utlånsvirksomhet skal anses som konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet fremstår fra vårt perspektiv som svært lav.

En långiver/småsparer som låner ut for eksempel et samlet beløp på 500.000 kroner til 8 prosent rente kan regne med å motta 40.000 kroner i renteinntekter i år én (før skatt), forutsatt at det ikke skjer mislighold i porteføljen og videre forutsatt ingen nedbetaling av hovedstolen i år én. Långivning fra en privatperson til en eller flere bedrifter som genererer en samlet renteinntekt på 40.000 kroner per år, kan etter vårt syn ikke rimeligvis anses å utgjøre konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet.

Finanstilsynets forslag medfører ellers ikke endringer med hensyn til de krav som ble lagt til grunn i Finanstilsynets rundskriv 10/2017, og som dermed blir stående.

Gitt at den begrensede folkefinansieringsbransjen vi har i Norge i praksis allerede er regulert, og videre gitt at det er ventet en forordning med felleseuropeisk regulering av folkefinansiering innen få år, stiller vi spørsmål ved behovet for ytterligere særnorske regler i mellomtiden.

Finansdepartementet har allerede stor arbeidsbelastning som følge av at lovgivningsapparatet i EU arbeider på høygir, og folkefinansiering er ønsket velkommen fra en samlet finanskomité på Stortinget. Vi tviler derfor på at Finanstilsynets forslag vil få høy prioritet hos Finansdepartementet. Kanskje vil departementet vente med ytterligere regulering inntil EUs varslede forordning om regulering av folkefinansiering skal gjennomføres i Norge. Det skal bli interessant å følge forslagenes videre skjebne.