Reisebrev fra en gründer i hardt vær: "Det var virkelig ikke noen vei av båten, og skipet hadde for lengst passert Gøteborg"

Entreprenør Maria Amelie rapporterer fra en tech-seilas fra København til Oslo, der hun lærte at gründere bør vite hvem de står i stormen med.

De sunkne skuldrene til den suksessfulle seriegründeren var dekket av to fleecetepper, han så likblek ut og bekymret, som en båtflyktning plukket opp i stormbølgene mellom Danmark og Norge. Det var bare ni timer siden han og flere kjente danske investorer og gründere hadde gått ombord seilskuta Christian Radich i regi av EntrepreneurShipOne. Målet med xVoyage var å komme tettere på hverandre og bygge et sterkere økosystem.

Seriegründeren holdt seg i rekkverket for ikke å bli feid bort av bølgene. Han snakket med kapteinen, og hadde et viktig spørsmål: "Kan vi avbryte turen og dra til Gøteborg i stedet? Det er rett i nærheten. Det er så mange som er sjøsyke her.” Kapteinen humret. Nei, de skulle fortsette kursen mot Oslo. Bølgene ville etter hvert gi seg. “Det er forresten første gang i min historie som kaptein at noen har ønsket å avbryte turen," svarte kapteinen.

Historien hørte vi noen timer senere. Enn så lenge var jeg for opptatt med å stå imot begynnende sjøsyke. Det gjaldt en tredjedel av delegasjonen, ja til og med noen i mannskapet på skipet. De som følte seg verst, satte seg nærmere ripa for å kaste opp raskt og effektivt og søke ly under taket igjen. Vinden herjet, det regnet, og bølgene slo inn i skipet fra siden. Mens jeg prøvde å bygge relasjoner for tettere økosystem, tenkte jeg på det praktiske - hvor gynget det minst?

Vi ble også utfordret til å klatre i riggen. Jeg kom til den første plattformen, kjente at hendene mine skalv, og ble i stedet stående og se på andre som klatret så høyt opp som 40 meter. Theis Søndergaard, den suksessfulle gründeren av Vivino-appen, var blant dem. En av investorene løp entusiastisk rundt og tok bilder og kartla hvem som var der oppe. Om det skulle brukes i vurderingen av fremtidige investeringscase, var usikkert.

Slik ble jeg kjent med flere av de yngre gründere, Mingl, Moodie, Young Sustainable Impact og traff danske Esben Poulsen som ledet den norske Arkwright-akseleratoren. Eller "the missing link" mellom det norske og danske oppstartsmiljøet, fordi ærlig talt, hvor mye visste vi egentlig om hverandre? Med mål om å lære mer gikk jeg bort til klikker av dansker spredd utover båten. I den ene klikken, med tre menn i 40-50-årene, ble jeg stående midt i en samtale som handlet om taxiholdeplasser i København. Det gikk et par minutter uten at de danske mennene virket til å ense meg. Jeg strakk ut hånda for å hilse på, men bare en av dem reagerte, mens to andre fortsatte prate. I den neste klikken da vi skulle ta en runde og fortelle hva vi jobbet med, hoppet den eldre investoren glatt over meg og fortsatte samtalen med den yngre mannlige gründeren.

Hvem var egentlig de menneskene jeg var på skipet med? Vi reiste så fort fra havnen at vi ikke rakk å ta en introduksjonsrunde eller noe teambuilding før det ble store bølger, og jeg visste bare at mange av danskene var viktige fordi de hadde fått til så mye før. Flere av dem reiste i par, hvor den andre halvdelen også jobbet med investeringer og entreprenørskap. Men selv om vi hadde samme skift, spiste og skulle sove i samme sovesal kunne jeg ikke nå gjennom.

Det var virkelig ikke noen vei av båten, og skipet hadde for lengst passert Gøteborg. Sjøsyk i horisontal stilling på dekk tenkte jeg over det som skjedde. Jeg spurte nesten alle investorer om de investerte i norske startups. Nei, sa alle. Det slo meg at utenfor båten kjente jeg til svært få dansker eller svensker som har investert i norske startups, mens amerikanere og kinesere har i flere år gått i skytteltrafikk til Norge for å kikke på de høyteknologiske selskapene.

Danskene skulle heller ikke ha noe møter i Oslo. De skulle dra med første fly tilbake til København. De to amerikanske investorene fortalte engasjert at de hadde besøkt det norske økosystemet før og skulle rekke et par gründermøter.

Maria Katarina Tyssebotn Michelsen, prosjektlederen for xVoyage, fortalte at turen fra Oslo til København var bare sol og rolige bølger. Der endte de opp med å bli godt kjent, det var dype samtaler når man satt opp i masten og så på stjernehimmelen. Ikke en dråpe alkohol var konsumert, likevel klarte de å komme tett på hverandre som de ellers ikke fikk til på events i Oslo. På slutten av turen dro de fleste deltakere videre på Copenhagen Techfestival like etter at de gikk av skipet, for å fortsette å bygge relasjonene. Maria konstaterte at denne turen var annerledes. “Det er mange som er sjøsyke, så det er kanskje vanskelig å ha de dype samtalene når man holder på å kaste opp. Men det blir nok bedre etter hvert," la hun til.

Jeg skulle dekke seilasen for Shifter. Men da det begynte å bli mørkt ga jeg opp både å være journalist og menneske. Bak meg lå en uke med svært få timer med søvn, og foran meg var det bølger i kanskje en hel dag til. Jeg kjente dypt savn etter sengen min, innså min egen utilstrekkelighet og sov gjennom middag, gjennom kveldsmat, og helt til neste dag. Kjente hvordan bølgene til tider ga seg litt, hvordan vannet traff og skylte over det lille vinduet, hvordan de som var oppe gikk fram og tilbake.

Klokken tre på søndag var havet endelig rolig og det var solskinn i hele rommet, samtalene fløt bedre. Solen begynte etterhvert å gå ned over horisonten, og vi ble bedt om å samle oss på dekk for et gruppebilde, selv om det ikke føltes helt som om vi var en gruppe. Det var som om vi ble strippet for alle våre titler for fort, kom for tett på hverandre. Etter en nydelig konsert med pianisten Maren Selvaag den kvelden, ble lyset slått av, og de fleste gikk og la seg.

Mandag morgen gikk jeg av båten. Selv om det ikke lenger var storm på utsida, var det storm inn i meg. En orkan. En hel helg var borte, og jeg hadde verken jobbet særlig mye eller ladet opp. Og ukene fremover var det mye jobb i vente. Johan Brand snakket noe om mestringsfølelse, men alt jeg følte, var at jeg ikke mestret noe, ikke engang min egen utilstrekkelighet. Kunne man være gründer og ha mestringsfølelse samtidig? Og hvordan finne roen i denne stormen?

EntrepreneurShipOne er et fantastisk og modig initiativ som det er tydelig behov for i et mylder av overfladiske og kostbare konferanser hvor deltakere kommer sjeldent tett på hverandre. Det er også en startup som er på vei til å finne den perfekte oppskriften på hvordan skape sosial magi for et sterkere økosystem. Samtidig kan det aldri bli perfekt hver gang, når det handler om været og bølger og menneskene som blir med på turen. Det er ingen tvil om at jeg ville kost meg mye mer på den idylliske solskinnsturen ned til København, men den stormfulle ferden ga en mye dypere læring for fremtiden.

Du kan ikke bare samle en gjeng med smarte folk, og si “dette skal du gjøre”, og forvente at de på tross av storm skal klare seg og forme sterke bånd. Akkurat som i en startup må du ha kultur der i bunn. Du kan ikke bare dytte inn kultur og gode verdier i selskapet senere, akkurat som med mangfold. God kultur starter med gründerteamet som kjenner godt sine egne styrker og svakheter og setter tonen for mange år fremover. Derfor har du som gründer enormt mye ansvar for å utfordre deg selv på dine egne verdier, “hvem vil du være stuck med på et skip”, og hva er målet ikke bare for deg, men også for samfunnet? Hvis ikke, så avbryter teamet ditt reisen, og hopper av i Gøteborg.

(For ordens skyld: En av inititativtagerne til EntrepreneurShipOne og xVoyage er Johan Brand, som også er investor i Shifter)