Når investeringer i kull og olje kan bidra til gigantiske skogbranner eller smeltende isbreer, er det gode nyheter for kapitalhungrige og klimavennlige teknologigründere, skriver redaktør Per-Ivar Nikolaisen i Shifter.
I skyggen av oljekrisen blomstrer det frem nye teknologiselskaper. To norske småbedrifter illustrerer bredden i den stadig lengre rekken av norske såkalte startups.
Oppstartsselskapet No Isolation er til å få tårer i øynene av. Deres idé bidrar til at langtidssyke barn ikke mister kontakten med omverden når de blir lenge borte fra venner og bekjente. Gründer Karen Dolva og teamet hennes har laget en avatar som barnet kan sende ut til klasseturer, bursdager og andre eventer. Gjennom den lille roboten kan barnet lytte, se og selv prate med kompisene. Foreldre er villig til å leie den for 2900 kroner i måneden (omtrent det samme som en barnehageplass), for å gjøre det lettere for kreftsyke barn å vende tilbake til hverdagen når de blir friske.
Annonse
På todagers-happeningen Technology Excursion nylig pitchet Karen Dolva businessen sin foran en gruppe investorer fra London. Hun ble etterfulgt av Kjartan Slette i Unacast.
– Jeg ber dere om å nullstille dere. Alle kan ikke redde barn med leukemi, sa han til forsamlingen i lokalene til Bloomberg i Oslo.
Han forklarte hvordan Unacast skal indeksere den virkelige verden, slik Google og Facebook indekserer din verden når du er på nett. Ved hjelp av sensorer i produkter og smarttelefoner vil man kunne spore hva du gjør i den virkelige verden, og deretter finjustere markedsføringen på nett opp mot akkurat deg. Hvis du har en tendens til å gå innom en viss motekjede og se på olajakker, vil du kunne få opp reklame for nettopp olajakker når du er på nett.
Annonse
Du kan si hva du vil om Unacast sin forretningsidé. Det er opp til kundene deres å bestemme hvordan den brukes. Selve konseptet med overvåking er lett for mange å mislike, og en investor spurte om ikke myndighetene vil forsøke å stoppe teknologien fordi den er problematisk med tanke på personvernet.
Mens Google og Facebook indekserte den virtuelle verden, indekserer Kjartan Slette og Unacast den virkelige verden.
Annonse
No Isolation og Unacast har imidlertid én ting felles, selv om de sett utenfra kan være litt «The Good and The Bad». De bidrar ikke til direkte klimagassutslipp av noe betydning, slik mange av selskapene i «den gamle økonomien» gjør. Roboten til Karen Dolva er som sagt rørende fin. Når det gjelder Unacast, vil noen hevde at teknologien fører til mer shopping. Men jeg mener at den også kan føre til det motsatte, at du faktisk i større grad kjøper det du trenger og gjør færre impulskjøp når nettet kjenner ditt virkelige jeg bedre. Det er heller ingenting som sier at dette må være varer sendt på kryss og tvers av kloden. De kan likegodt være kortreist, hvis det legges til rette for det. Det er politikerne i verdens land som må sørge for at frakt av varer på tvers av landegrensene er avgiftsbelagt på samme måte som innenrikstransporten. Det er det ikke i dag. Det er dette smutthullet som må tettes, ikke Unacast sin idé.
Både Unacast og No Isolation er blant investorenes kjæledegger. Men for mange norske teknologistartups er det en lang og tung oppoverbakke å skaffe penger til å videreutvikle og skalere opp konseptene etter at perioden med innledende støtte fra Innovasjon Norge er over. Vi i Shifter har skrevet om startupen Eventum, som tilbyr privatpersoner og bedrifter å booke event- og selskapslokaler gjennom sin nettside. De har opplevd stor vekst de siste to årene, men investorene har uteblitt. Et annet selskap som slet med å lokke til seg de store profesjonelle investorene, var nLink. De lager en robot som revolusjoner boringen av festehull i nye bygg, til "jubel" fra byggebransjen.
Annonse
Den viktigste grunnen til at investorene sitter på gjerdet, er at risikoen er for høy. Som Sean Percival i investeringsfondet 500 Startups Nordic sa det i en artikkel i Shifter nylig:
«De fleste oppstartsselskaper feiler. 9 av 10 faktisk. Derfor bør man satse på flest mulige selskaper. Ikke satse alt på ett kort.»
Men i stedet for å satse i det hele tatt, holder flere av de store investorene seg unna. De setter heller pengene sine i investeringer som inntil nå har vært å anse som noenlunde sikre. Foruten eiendom har mange av investeringene vært i oljebransjen. Statoil-aksjen har føltes nesten like sikker som banken.
I Paris i fjor ble verdens land enig om en på papiret ambisiøs klimaavtale. Dersom man skal ta det som står i avtalen på alvor, vil det være fare på ferde for mange av selskapene i den gamle økonomien dersom de fortsetter med «business as usual».
Det er dette som nå begynner å bekymre stadig flere investorer. Norges Bank bestilte for eksempel i fjor en rapport fra University of Oxford som undersøkte risikoen ved Oljefondets kullinvesteringer. Spørsmålet var om kullaksjer kunne betraktes som såkalte «stranded assets», altså penger tapt fordi aksjene av en eller annen grunn har mistet sin opprinnelige verdi, skrev Teknisk Ukeblad.
En del av olje- og gassforekomstene i havbunnen i Arktis kan antagelig bli slike «stranded assets» når den internasjonale klimapolitikken skrur til skruen. I en klimakonkurranse med kull vinner norsk naturgass. Men de vinner ikke i kampen mot fornybar energi og energieffektivisering. Når verden i 2050 skal nærme seg et nullutslippssamfunn, vil det være vanskeligere å få plass til olje og gass.
Poenget er at det ligger en høy grad av skjult risiko i de etablerte selskapene i «den gamle økonomien». I Dagens Næringsliv kunne vi nylig leste at aksjonærene i energiselskapet Exxon vil tvinge selskapet til å rapportere klimarisiko. Det er åpenbart at det innad i selskapene har vært et tema lenge, og at klimaendringene og de politiske grepene som gjøres er å anse som en risiko. Men når katta er ute av sekken, og investorene får framlagt klimarisikoen regnet om til kroner og øre, kan det være en «game changer».
Plutselig er det ikke så mye tryggere å sette pengene i Statoil enn i noen titalls norske startups. Sannsynligvis tryner mange av disse småselskapene, men kanskje en av dem vokser seg til å bli en global vinner. Faren for at noen av de store oljeselskapene som ikke henger med i klimasvingene, også tryner, er i ferd med å bli større. De færreste hadde trodd at giganter som banken Lehman Brothers kunne kollapse. Men det skjedde, og sendte verden ut i en finansiell krise som vi ennå ikke har kommet oss helt etter.
Forskningsstiftelsen Cicero lanserte nylig «en ny møteplass for klimaforskere og ledende globale investorer for å øke forståelsen for framtidens klimarisiko». De skal utvikle et investorverktøy som bidrar til å integrere klimarisiko i fremtidens investeringer, ifølge siste utgave av magasinet Klima.
Klimaendringene vil påvirke verdien av selskapers og investorers eiendeler, skrives det i artikkelen:
«Vi ser det allerede i dag, med skogbrannens herjinger i Alberta i Canada. Forsikringsselskapenes første beregninger sier at kostnadene kan bli større enn etter orkanen Katrina i USA i 2005.»
– Klimarisiko og bærekraftig investeringer er høyere på agendaen nå enn noensinne i de finansielle miljøene, men klimaforskere og finansielle investorer snakker ikke alltid samme språk. Vårt mål er å tette det gapet og finne felles løsninger, sier Kristin Halvorsen, direktør i CICERO og tidligere finansminister.
I styret til Cicero klimafinans sitter store globale investorer som BlackRock og Verdensbanken, samt noen av de største finansaktørene i Skandinavia og ledende eksperter på klimafinans.
– Vi er i en prosess med å ekspandere og evaluere vår risikoportefølje på klimarelaterte områder, og vi ser fram til å fortsette å dra nytte av klimaekspertisen i CICERO, samtidig som vi kan gi innspill på investorenes behov, sier Ashley Schulten, leder av avdelingen for klimaløsninger i BlackRock, verdens største private investor, til magasinet Klima.
Det er farlig for bankkontoen å gi seg i kast med investeringer i «den nye økonomien», og rådet fra alle som kjenner startupbransjen, er at du må kunne tåle å tape pengene. Men det må du jammen meg tåle dersom du investerer i visse deler av «den gamle økonomien» også. Innføring av rapportering på klimarisiko er derfor gode nyheter for tilgangen til kapital for nye norske teknologiselskaper med klimavennlige ideer. Riktignok om ikke alle i stedet stenger pengene inne i skattemessig altfor lukrativ eiendom. Men det er en annen historie.
