Kommentar av Lucas H. Weldeghebriel, journalist i Shifter.

Det er ekstra forlokkende når en investor med både verdensomspennende distribusjon og dyp lommebok tilbyr forutsigbarhet. Ti millioner kroner, samt ytterligere ti millioner, som i tillegg utløser åtte millioner kroner fra Innovasjon Norge. Investoren vil også bidra til både videreutvikling og markedsføring av selskapet. Alt dette mot en eierandel på 38,4 prosent som blant annet gir vetorett.

Vel, hva ville du gjort?

Trist historie for begge parter

Historien om Snapsale som vi kunne lese i Dagens Næringsliv på lørdag er trist for både Schibsted og gründerne.

Saken, med tittelen "Fikk gründerdrømmen knust av Schibsted" og med et bilde av gründer Geir Engdahl, legger ikke skjul på hva historien vil handle om. Schibsted fremstilles som den «utnyttende» og mektige mediegiganten på den ene siden mot de sårbare gründerne på den andre siden.

Det antydes at Schibsted skal ha utnyttet Snapsale for deres teknologi som de kunne benytte i sine egne produkter. Schibsted på sin side hevder teknologien har «begrenset verdi».

I et motinnlegg i DN sier selskapet at de i Snapsale-saken «kan stå med rak rygg og god samvittighet» for den jobben de har gjort med å få startupen til å lykkes. «Dette handler om et selskap og et samarbeid som dessverre ikke lyktes, og om en teknologi som tross alle gode intensjoner, store forhåpninger og stor arbeidsinnsats fra alle parter dessverre ikke var god nok til å skape en attraktiv og effektiv markedsplass for brukerne,» skriver konsernsjef Didrik Munch i Schibsted Norge. Han hevder sågar at det var gründernes advokat som førte avtalen i pennen.

Dersom det skulle være tilfelle at gründernes advokat skrev avtalen, er det neppe slik at Schibsted ikke har stilt krav. Schibsted har i utgangspunktet mest sannsynlig ikke hatt andre intensjoner enn at Snapsale skulle lykkes, men idet Snapsale solgte sin andel til Schibsted, ble det i realiteten Schibsted som dikterte videre fremdrift. Og intensjoner kan endres.

Man kan på den annen side hevde at gründerne burde visst bedre.

Ble advart mot Schibsted

Det fremkommer av teksten at gründer Geir Engdahl valgte å ikke tillegge Schibsteds kontroll nok vekt i det han signerte papirene.

«..da Engdahl leste aksjonæravtalen litt nøyere, reagerte han på omfanget. Hvorfor var det så mye å legge til, så detaljerte bestemmelser om kapitaltilførsel og vetorett?»

«Nå eide Schibsted 38,4 prosent av aksjene i Snapsale. Men det Engdahl ikke helt hadde tatt innover seg, var at Schibsted også hadde overtatt kontrollen over selskapets fremtid».

Også Rolf Assev ved StartupLab bekrefter at de skal ha advart gründerne mot Schibsted.

«De sa at avtalene deres kom til å drepe oss. De sa det nærmest var som å gi opp før vi hadde kommet i gang med selskapet,» sa Olav Djupvik, en av gründerne i Snapsale, til Dagens Næringsliv.

Så hvorfor gjorde de det? Og hvorfor stiller ikke DN dette spørsmålet til Engdahl?

Kunne vært ekstra rause

En kan bare spekulere i årsaken. Hvilke andre alternativer gründerne hadde for å drive selskapet videre? Det er mange om beinet i utviklingen av stadig mer avansert teknologi for bildegjenkjenning til diverse formål.

Kanskje kunne et samarbeid, og også en investering fra Schibsted, være det riktige, for raskt å prøve ut teknologien i et reelt marked?

Kanskje var dette alternativet bedre enn å forsøke å gå solo med en uavhengig investor på laget?

Men det krever et kritisk blikk og vurdering av de ulike scenariene, samt at man tør å stille krav til storselskaper som Schibsted, som ikke er kjent for å leke butikk.

Gründerne og Schibsted har forskjellige versjoner av historien om hva som skjedde da de skulle gå hver til sitt. Schibsted hevder de var klar for å akseptere et konkret bud på deres del av Snapsale, mens gründerne selv mener de aldri fikk en reell mulighet til å få inn andre investorer.

Dersom Schibsted virkelig hadde mistet troa på Snapsale og at teknologien etter deres syn hadde «begrenset verdi», kunne de uansett vært rause nok til å la gründerne gå fri, uten noen som helst nøling eller eventuelle hinder i løypa. Ja, nærmest hjulpet dem ut døra. Spesielt hvis de ønsket å ha et godt forhold til norske startups.

For uansett om Schibsted vil det eller ikke, det som står igjen er et bilde av en gigant på slagmarken, som «knuser» en startup «sånn for sikkerhets skyld». En omvendt «David mot Goliat»-historie der Goliat tråkker den tykke foten sin en ekstra gang på David og vrir rundt. Et slikt bilde er mildt sagt uheldig for et selskap som liker å fremstå som innovativt og gründervennlig. Og det kunne trolig vært unngått dersom Schibsted hadde vært litt ekstra rause, «sånn for sikkerhets skyld».

Minst én lærepenge

Hvem som har gjort hva, hvem som er skurk og hvem som er offer, viser seg for tidlig å si. Det er vanskelig å se at denne saken er oppstått i et vakuum, men det er heller ikke overbevisende dokumentert at Schibsted bevisst har opptrådt som et selskap som "knuser gründerdrømmer".

Uansett er det minst én viktig lærepenge i denne historien. Gründere MÅ styrke sin kompetanse om selskapsbygging og sørge for god juridisk hjelp fra noen de stoler på.

For gründere som vurderer å hente penger, er det også avgjørende å sette seg inn i investorens strategi og incentiver før de tar imot penger.

Karl Munthe-Kaas i Kolonial.no har i hvert fall rett i dette: «Å være gründer, handler ikke om å bygge et produkt. Det handler om å bygge et selskap.»