Ikke så bråhast: Hva er det nigerianske banker har skjønt som ikke norske banker har skjønt?

Norske banker liker å si at de er verdensmestere i digitalisering, men på ett område henger de årevis bak land som Mexico, Nigeria og Brasil.

Siden det alltid har vært slik, er det ikke så mange som bryr seg. Vi privatkunder plages stort sett de gangene vi står med handleposene fulle i butikken og trenger penger i en fei fra ektefellen eller samboeren når bankkontoen er tom. Vi er vant til at det går sakte, og at norske banker bruker timer og noen ganger dager på å få pengene over på konto. Men er du fra noen av de nevnte landene, synes du sannsynligvis at det er rart at det tar så lang tid. Brasil innførte såkalt realtidsbetaling i 2001, Mexico i 2004 og Nigeria i 2011.

Listen over de mange landene som har innført "straksbetaling" er hentet fra rapporten "Finansiell infrastruktur 2019" fra Norges Bank som kom denne uken. Her varsler banken at realtidsbetaling ikke lenger skal være unntaket, men at det blir utgangspunktet for alle betalinger. Banken skal godskrive kontoen få sekunder etter at betalingen er igangsatt, uansett når på døgnet eller året det er.

Det er på tide. Norske banker har siden 2013 prøvd seg med en felles infrastruktur for realtidsbetalinger. Systemet har imidlertid flere svakheter, ifølge rapporten fra Norges Bank. Utfordringen er at mottageren får pengene før bankene har gjort opp seg imellom. Noe som gjør at bankene får en kredittrisiko, og i verste fall ikke får overført pengene dersom avsenderbanken skulle ha likviditetsproblemer. Det er også begrenset opp til 500.000 kroner.

Det er vanskelig å forestille seg at de forholdsvis digitalt frampå norske bankene ikke kunne ordnet opp i dette ganske raskt, hvis de virkelig hadde ønsket. For oss utenfor kan det se ut som bankene ikke har hatt de helt store insentivene for å jobbe for en velfungerende realtidsbetaling. Vi kundene har ganske velvillig gått med på at det skal koste oss et saftig gebyr å overføre penger på rappen. Det er likevel vanskelig å se at prisen på "straksbetalingene" rettferdiggjøres av kostnadene til banken. I 2019 er det ikke lenger behov for at det sitter noen og kontrollerer betalingene og likviditeten manuelt. I så måte er det drøyt å betale høye gebyrer, når du gjør jobben selv. Det er også måte på hvor mye kredittrisikoen skal koste oss kunder når vi skal overføre noen hundrelapper eller tusenlapper.

Det kan jo også nevnes at en visst annen tjeneste har fått drahjelp av at "straksbetaling" ikke har fungert, nemlig DNB-startede Vipps. En av de fine tingene med Vipps har jo vært at du vet at pengene er på vei til deg, noe som har gjort at tjenesten har spredt seg raskt i forbindelse med for eksempel bruktkjøpt. Hadde "straksbetaling" fra konto til konto vært billig og velfungerende i 2013, kan det altså tenkes at denne effekten ikke hadde vært like stor.

Men nå skjer det altså. Bankene erkjenner mer enn noen gang at det haster å bli "up to date" med hvordan det er i andre land. I den pågående teknologiske revolusjonen i finanssektoren vil flere og flere tilby slike overføringer gratis eller for en billig penge. Da kan ikke norske banker sitte med et gammelt system der de tar seg grovt betalt for noe så naturlig som at pengene skal overføres når de faktisk betales.

I den nye modellen setter hver bank av likviditet på en egen konto i Norges Bank. Slik hindrer man kredittrisiko. Beløpene som settes av på denne kontoen, sikrer at bankene kan dekke forpliktelsene de pådrar seg, skriver Norges Bank i omtalen av den nye ordningen.

Videre skriver sentralbanken at de "legger til grunn at bankene vil tilby forbedrede tjenester som er tilpasset kundenes behov og som
utnytter mulighetene i den nye infrastrukturen".

Neste steg må være at de norske bankene også tilbyr "straksbetaling" på tvers av landegrensene, for eksempel gjennom det såkalte P27-prosjektet om en felles nordisk betalingsinfrastruktur -- forøvrig oppkalt etter de 27 millioner innbyggerne i regionen. Men her satte DNB en stopper for det videre samarbeidet da de trakk seg ut nå tidligere i år. Forklaringen var at den norske betalingsinfrastrukturen var effektiv nok som den var,  og at prosjektet ville koste mer enn det smakte for norske kunder.

Det spørs om nigerianere, meksikanere og brasilianere, og etterhvert også vi nordmenn vil være enig.