Er du bortskjemt dersom du jobber 70 timers uker uten å ta ut lønn?

Kommentar av Per-Ivar Nikolaisen, redaktør i Shifter

Påstanden om at gründere er bortskjemte kommer fra en bransje der folk er vant til å jobbe to uker på og fire uker av, skriver redaktør Per-Ivar Nikolaisen i Shifter. 

Da jeg jobbet i Teknisk Ukeblad, fantes det ikke noe som skapte mer harmdirrende engasjement enn da energijournalistene våre pirket borti «2-4»-ordningen som et stort antall norske oljeansatte nyter godt av. Hvis du jobber på sokkelen betyr denne at du er på plattformen i to uker, før du kan ta fire uker fri. Da journalistene skrev om hvordan noen brukte friukene til å klatre opp på fjelltopper i eksotiske land, mens andre brukte det til å jobbe inn dobbelt lønn på oppdrag utenfor bransjen, kokte det i kommentarfeltene.

Som bransje har oljesektoren attraktive skatteordninger dersom de skulle feile, ja selv når det ser ut til at det er sterkt selvforskyldt. Jeg sitter ikke på de siste oppdaterte tallene, men forrige gang jeg sjekket hadde partnerne bak skandaleprosjektet Yme brukt minst 14 milliarder kroner på den vaklevorne oljeplattformen som endte med aldri å pumpe en dråpe olje. Prosjektet koster den norske statskassa milliarder i tapte inntekter, som følge av at selskapene bak kan trekke fra det meste av tapet på skatten.

Det er denne bransjen direktør Chul Christian Aamodt i stor grad retter seg mot med nettavisen Enerwe, en bransje som setter stor pris på å få bekreftet sine egne fordommer om landbaserte og «bortskjemte» teknologigründere. I et innlegg i Dagens Næringsliv tegner Aamodt et stereotypisk bilde av en figur som går rundt og klager på at de offentlige støtteordningene ikke er gode nok, mens det egentlig er produktet som ikke er godt nok.  Aamodt hevder at det blir stadig flere av dem, og de blir mer og mer bortskjemte.

Jeg vet ikke hvor Aamodt møter alle disse klagefantene. Men som redaktør for teknologinettstedet Shifter.no er jeg ukentlig på ulike gründerarrangementer og hyppig på steder som StartupLab, Mesh og andre arbeidsfellesskap for startups. Det jeg ser er stort sett hardtarbeidende gründere, noen med rødsprengte øyne etter litt for mange 70-timersuker litt for lenge. Noen som med dårlig skjult sorg ser at hjertebarnet går til helvete og at de ikke fant det markedet de trodde var der. Enkelte som ser ut til å ha truffet blink og er på full fart ut i verden – selskaper som Kahoot, Xeneta, Unacast, No Isolation, Attensi og Gelato. Det er ingeniører, økonomer, markedsførere, helsearbeidere, journalister, tidligere offentlige ansatte og andre som har turt å velge en annen vei. Felles for de aller fleste teknologigründere er at de ikke har så mye tid eller energi til overs til å klage.

En annen grunn til at det ikke klages overvettes mye blant seriøse gründere, er at de offentlige ordningene i den første tiden som selskap er ganske gode. Etablerertilskuddet fra Innovasjon Norge henger ikke spesielt høyt. Og etter hvert har også behandlingstiden gått kraftig ned, og du kan få svar i løpet av et par dager. Nå har regjeringen også innført skatteinsentiver for investeringer i nystartede selskaper, med håp om at privat kapital i noen tilfeller finner veien fra eiendom og olje, over til gründerne.

Utfordringen for norske tech-selskaper ligger et stykke lenger ut i løpet, når de skal finne finansiering til å ta bedriften et steg videre. Uten å gå altfor mye inn på det, så handler det om mangelen på de litt større pengene fra private investorer i den kritiske fasen da man går fra liten til stor. Det er her også Innovasjon Norge blir gjerrigere på pengene. Det er her selv de dyktigste gründerne ikke får støtte, og også noen ganger klager, ja ofte helt rettmessig. Det kalles imidlertid ikke klaging, men å si i fra at man mener noe er urettferdig.

Norge går inn i en fremtid der oljeinntektene er mer usikre enn noen gang, der det antagelig vil bli færre og færre som jobber «2-4» for god lønn. Da er det skummelt å lage feilaktige stereotypier av de som jobber «24/7» for ingenting, de som kan gjøre at økonomien får noen flere ben å stå på.

Innlegget har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv og publisert her på DN.no.