Kommentar av Fredrik Winther, leder i Oslo Business Region
Vi har lite å frykte fra gammel teknologi, det er den nye som er virkelig skremmende. Den griper inn i alt vi gjør, og samtidig er den en del av løsningen på de fleste av verdens store problemer. Vi er ikke i en «fjerde industriell revolusjon», vi opplever en ny «renessanse», skriver Fredrik Winther i sin oppsummering av South by Southwest.
Like før jeg dro til årets South by Southwest (SXSW) i Austin var jeg invitert til et møte hos Noridc Impact hvor kunstig intelligens-eksperten Rummann Chowdhury gjennomgikk etiske og samfunnsmessige konsekvenser av AI. Nærmest i en bisetning nevnte hun at ”Renessansen” er en mye bedre historisk fortolkningsramme for å forstå tiden vi lever i, enn å se dagens teknologiske endringer som en ”4. industrielle revolusjon.
Jeg tror hun har rett. Poenget brant seg uansett fast, og preget min erfaring med programmet på SXSW. Et program som med tiden har blitt like mye samfunn, politikk, kunst, musikk og vitenskap – som det siste innen ny teknologi.
Mitt første møte med SXSW i år var å sitte på første rad og se Elon Musk sammen med skuespillere og regissører fra HBO serien Westworld. Temaene var kunstig intelligens, rakettoppskytninger, reisen til Mars, romfart og humanismens framtid.
Elon Musk er ikke renesansemannen Michelangelo, men han er enda lenger unna den industrielle revolusjonens- og samlebåndets arketype, Henry Ford. Han er heller på ingen måte bærer av den teknologioptimismen som preget SXSW for et par år siden, og som nå er vanskeligere å finne. Han formulerte også det mange nok tenker for tiden: Når digital superintelligens kommer i hendene på og forsterker ikke-demokratiske krefter, slik vi ser i USA, Russland og Kina, så er ikke fremtiden like lys som lovet.
I år var mitt fjerde besøk på SXSW siden 2014. Bare på disse årene er endringen i tema og tilnærming fundamental. Den litt endimensjonale og naive teknologioptimismen er svekket, og alvoret har sunket inn. Valget av USAs siste president, påvirket av Russland, "fake news", og kunstig intelligens, er en av mange hendelser som har fått flere til å våkne. Også beundringen for de store plattformselskapene svinner hen. Facebook har gått fra å være selve idealet for hva ny teknologi skaper, til å få massiv bank. Den demokratiserende ledestjernen som gir alle en stemme i den teknologiske utviklingen oppleves nå som ugjennomtrengelig, og utfordres fra alle kanter. Det kommer stadig nye lekkasjer og rykter fra ansatte om hvordan de bevisst manipulerer den politiske nyhetsstrømmen.
Temaene som dekkes på konferansens over 2000 events gir alltid noe for alle. Uansett hvilken sær tech-fetish du har med deg, så kan du gå i dybden og bli tilfredsstilt. Ønsker du oversikt kan du høre de skarpeste analysene av tech-trender, slik som Amy Webb bidro med i år, og etterpå få med deg 500 sider analyse av hvorfor 2018 markerer starten på smarttelefonens død. Kort sagt, du skal være ekstremt lei av livet for ikke å finne noe teknologisk interessant. Samtidig har noe skjedd.
Interactive delen av SXSW har vært teknologinerdenes høyborg, og en underliggende fortelling og retorikk har vært preget av Moores lov og eksponentiell utviklingshastighet, at teknologi er den instrumentelle driveren, og at alt like raskt blir bedre. Sånn er det fortsatt. Men noe har endret seg. Den rene teknologioptimismen båret fram av massive globale suksesser og idoliserte investorer har fått seg en knekk.
De digitale algoritmenes frelse har også skapt Trump, og Putin har trolig rett når han sier at det imperiet som ligger foran i utviklingen av kunstig intelligens vil dominere verden. Det er også derfor Elon Musk står på scenen på SXSW og sier vi er på vei inn i ”dark ages” – mens han forbereder reisen til Mars.
Gjennoppdagelsen av mørket
De nye teknologidrevne forretningsmodellene veves inn i politikk og offentlighet på nye måter, grensene viskes ut og reguleringer strekker ikke til. Det som tidligere ble hyllet som idealet for innovasjon, blir nå stilisert - og feilaktig - fremstilt som koding på gutterommet, selskapsbygging i garasjer og på monokulturelle ”co-working spaces” for nerder mellom 25-30. Fram til nå har Sillicon Valley blitt hyllet som det unike økosystem alle land bør kopiere og bygge. Denne myten utfordres stadig, og ble grundig avkledd av Emily Chang med boken ”Brotopia – breaking up the boys club of Sillicon Valley”. Mytologien om ”Silicon Valley” har fått seg en knekk, og det har endret debattklimaet. Teknologiutviklingen raser fortsatt av gårde, men samfunnsmodellene har store problemer med å holde følge.
Stadig flere debatter handler om hva som gikk galt i Silicon Valley, og hvordan den snevre gutte-kulturen ikke lenger er fremtiden. At gründer og Uber-CEO Travis Kalanick måtte gå fra moderskipet på grunn av ukultur, var et tydelig symptom. Like tydelig blir det når de ansetter Bozoma Saint Johns fra Ghana som den nye historiefortelleren. Hun var noe av det råeste jeg så på scenen under SXSW i år, og med sin teft for samtiden kan hun også endre holdninger for målgrupper som vanligvis befinner seg langt inne i Wendy Williams-show.
Kort sagt, debatten har gått fra å se ut som en optimistisk tenåring i stemmeskfitet, til en voksen politisk aktiv samfunnsviter som er like opplest på FNs bærekraftsmål og humanismens framtid, som det siste innen ICOs. Denne trenden ligner i så fall mer på en ny renessanse, enn en 4. industriell revolusjon.
På den andre siden, verden blir rent faktisk bedre. Den samme teknologien er samtidig i ferd med å bidra til å løse mange av verdens største problemer, og verdens befolkning har aldri levd så lenge, hatt mer utdanning, tilgang på kunnskap, opplevd færre kriger og konflikter, eller hatt høyere materiell levestandard. Samtidig er bio- og genteknologi i ferd med å endre helsevesenet fundamentalt, blockchain kommer til å spille en stor rolle i re-distribusjon av ressurser, og en milliard nye mennesker skal på nett i løpet av kort tid. Når for eksempel prisen på ren energi synker raskere enn noen andre enn Silicon Valleys ”eksponentielle modeller” har klart å forutse, og allerede selges billigere enn olje og gass i store deler av verden, så har avansert miljøteknologi og nye forretningsmodeller positive konsekvenser som får Nordsjøolje fra Lofoten og Vesterålen til å høre ut som en utdatert ide fra steinalderen.
I tillegg til den store udefinerte algoritmeskyen ”kunstig intelligens” dominerte også ”blockchain” i år. 2018 ser ut som året det endelig kommer i bred bruk. Blockchain som teknologi representerer også den viktigste motkulturelle driveren akkurat nå, og presenteres som svaret på alt for stor konsentrasjon av makt i noen få selskaper, noen få stater, og noen få monokulturelle imperier. Teknologien har potensial til å distribuere makt og eierskap helt utenfor den kontrollen vi er vant med. Utenfor rammene av selskapers regler og nasjoners lover. Det trigger ryggmarkrefleksen i alle typer opposisjon og kommer til å bli en solid del av løsningen på utfordringene vi har sett med plattformselskaper. Samtidig er det en stor skremmende og ukjent X.
Er det noe historien har vist, så er det at vi aldri vet hva som skjer når man rykker fundamentet i kjente maktstrukturer. Selv når de styres av tyranner. Det åpner seg nesten alltid et grenseløst sett med nye utfordringer. Akkurat nå preges debatten av at den nye samfunnskontrakten skal kodes i blockchain. På global basis. Utenfor sentralisert makt og staten som mellommann. Hva skjer da? Det er det ingen som vet.
Det er også i dette feltet det store nye feltet og litt uklare begrepet ”Impact” vokser fram. Teknologi med hensikt. Selskaper med doble bunnlinjer som vil være med å løse de store globale utfordringene. Enten de er rammet inn av FNs bærekraftsmål eller «Grand Global Challenges». I økosystemer for oppstartsselskaper verden over ønsker majoriteten av nye initiativ å gjøre verden bedre. Det er historisk sett ganske nytt. De ser ingen motsetninger mellom de store utfordringene og de store nye markedene som skapes. Derfor får vi hjelpearbeidere og flyktningeorganisasjoner som samarbeider med blockchain-eksperter. Oppstartselskaper som norske Diwalla er et eksempel som fikk mye oppmerksomhet på SXSW.
Få ville for noen år siden tenkt at miljøet rundt Oslo Freedom Forum blir stedet hvor det vokser fram et av de beste kompetansemiljøene for samme teknologi. Teknologien som for to år siden nesten var synonym med bitcoin, er nå selve symbolet på kampen mot maktmisbruk fra anti-demokratiske regimer. Samtidig lages det blockchainløsninger for alt fra å gi kunstnere makt over sin digitale produksjon, forskeres eierskap til forskningsresultater, til å utfordre sentralbankenes monetære monopol.
Den industrielle revolusjonen var en instrumentell økonomisk revolusjon med gjennomgripende økonomiske konsekvenser. Renessansen var en historisk gjenoppdagelse av humanismen, med konsekvenser for kunst, vitenskap, politikk og samfunn. Sånn sett er Renessansen en bedre modell for å forstå utviklingen akkurat nå og ingen områder er uberørte. Teknologien spilte også den gang en stor rolle, med utbredelse av trykkekunsten og fremveksten av eksperimentell vitenskapelig metode, men det gjorde også kunst, politikk og idealet om «renessansemennesket» - og ikke minst fremveksten av bystater og sterk urbanisering.
Ikke vær redd for gammel teknologi, men ny
Det har blitt populært for teknologioptimister å sitere den svenske statsministere Stefan Lövfen som skal ha uttalt «jeg er ikke redd for ny teknologi, men for gammel”. Det kan høres ut som en riktig respons på utfordringer med industriell automatisering og arbeidsplasser som blir borte. Det er en uttalelse som virker rimelig hvis man ser skiftet vi er inne i som en ny industriell revolusjon. Noe vi kjenner godt fra før. Noe teknologer og økonomer kan definere effekten av. Noe vi kan svare på med investeringer i nye arbeidsplasser. Noe vi har gode mentale og politiske modeller for å håndtere. Jeg tror det er feil modell. Jeg tror som sagt Putin har rett når han uttaler at det imperiet med de beste AI-ressursene vil være de som sitter med den globale makten. Slik kan Kina akkurat nå ved hjelp av kunstig intelligens og sosiale poengsystemer innføre mer omfattende kontroll over innbyggerne enn selv George Orwell klarte å drømme om, og formuer i Saudi Arabia kan direkte påvirke Italienske valg.
Relativt sett har vi lite å frykte fra gammel teknologi, det er den nye som potensielt sett er virkelig skremmende. Den griper inn i alt vi gjør, og den er en del av løsningen på de fleste av verdens store problemer.
Prøv å tenk på et område som ikke kan forbedres av AI. Det er ikke mange, hvis noen. Derfor har det også en tilsvarende mørk slagside. Dette alvoret preget også temaene på SXSW. Debatten om teknologiutviklingen er i ferd med å bli voksen og politisk, og flere melder seg på.
Årets SXSW forsterket sånn sett et bilde av at vi bør forstå tiden vi lever i som en renessanse, og lage modeller vi kan tro på ut fra det. Da kan vi håpe på en ny dreining hvor ”mennesket blir alle tings målestokk”. Produktet av arbeid er jo uansett mennesket. Sånn har det alltid vært. Denne gangen gudbenådet med kunstig intelligens.
