Kommentar av Knut Fægri, viserektor for innovasjon UiO og Ole Kristian Hjelstuen, adm.dir. Inven2

Shifter har tatt inn en tabloidisert del av en DN-artikkel, som kan skape et feil inntrykk av hvordan forskningen fra Universitetet i Oslo (UiO) tas ut i markedet. Det er spesielt eierfordelingen i selskaper opprettet på bakgrunn av forskning som er kritisert. Vi ønsker å gi et klarere bilde av dette.

UiO/ OUS og Inven2 ønsker mest mulig vekst og verdiskapning for selskapene som kommer fra forskningen, ikke størst mulig eierandeler. Dette er et viktig arbeid for at vi skal lykkes med omstillingen av norsk økonomi, og ha et fremtidig forskningsbasert næringsliv i Norge.

Svært sjelden er en superforsker også en supergründer. Oppfinner og gründer er derfor som oftest ikke samme person når teknologien kommer fra universitetet. Dersom forskeren likevel blir gründer, får vedkommende i tillegg til sin 1/3-del av fremtidige inntekter, også nye eierandeler i selskapet.  Ofte er «gründeren» i selskapet en dyktig og erfaren seriegründer. Han/hun får rollen som CEO og en attraktiv pakke av lønn, eierandeler og opsjoner av styret i selskapet.

Når det skal opprettes et selskap gjennomføres det, sammen med interessentene, en analyse om hvordan eierskapet bør fordeles. Denne analysen tar utgangspunkt i at et selskap ved oppstart har et fundament, men trenger ressurser til videre utvikling. Basert på hvem som har bidratt med fundamentet og hvem som vil bidra fremover, setter Inven2 opp fordelingen i samarbeid med de involverte. Eierandelene tilpasses det enkelte case, den enkelte gründer og den enkelte investor.

I gjennomsnitt eier oppfinner og gründer på starttidspunktet til sammen 48% av selskapet, mens Inven2/UiO/OUS eier til sammen 32%. De siste 20 prosentene eies av andre som bidrar til selskapsopprettelsen. Gjennomsnittene er ganske like for alle universitets-TTOene i Norge, som er universitetenes egne teknologioverføringsselskap som kommersialiserer forskning.

Modellen som ligger til grunn for fordeling av fremtidige inntekter, kalles tredelings-modellen.

Referansen til Stanford University ble gjort av Kunnskapsdepartementet allerede i 2002 som begrunnelse for tredeling av «avkastningen av arbeidsrelaterte oppfinnelser» gjort av universitetsansatte (Ot.prp. nr. 67). Departementet anbefalte at oppfinneren får 1/3 og arbeidsgiveren beholder 2/3 av avkastningen, men ville ikke lovfeste dette. Tredelingsmodellen er derfor av mange senere blitt kalt «Stanford-modellen», uten å ta høyde for at den praktiseres ulikt innad i USA og i mange land i Europa.

Inven2 har i noen sammenhenger referert til «Stanford-modellen» for å forklare hvor idéen om tredeling kommer fra, men vil kun bruke tredelingsmodellen i fremtiden for å unngå misforståelser.

UiO og OUS etablerte sin TTO, Inven2, i 2010 for å ha en profesjonell enhet for å bistå forskerne med kommersialisering. Det ble da bestemt at halvparten av arbeidsgiverens 2/3 avkastning fra en oppfinnelse skal tilfalle enheten. Inven2 får dermed ingen annen kompensasjon for arbeidet, men må investere arbeidsinnsatsen med vurdering av idéer, hele prosessen med patentering og videre kommersialisering for en mulig fremtidig inntekt gjennom denne avkastningen.

Det er naturlig nok høy risiko knyttet til dette. Innovasjonsaktivitetene i Inven2 har ingen subsidier. Arbeidsgiverne har bestemt at «avkastning av oppfinnelsen» kan bety både lisensinntekter dersom en industripartner kobles inn - eller avkastning fra et selskap dersom det opprettes et selskap.

Inven2 er i dag Nordens største innovasjonsselskap med stadig bedre resultater. Samtidig er UiO eneste norske universitet blant de 100 mest innovative universitetene i Europa. Likevel mener vi at vi har et enda større innovasjonspotensial. Vi lytter gjerne til investorer og andre for å skape et enda bedre økosystem for innovasjon og entreprenørskap rundt kunnskapsmiljøene ved UiO.