Kim Haagensen: Vi har et startup-miljø som løper hodeløst rundt etter investorer for å skape en "unicorn"-bedrift, og investorer som løper hodeløst rundt og ser etter "unicorn"-bedrifter.

Kommentar av Kim Haagensen, gründer og daglig leder i WeClean.

I kjølvannet av et gründerliv drevet av jaget mot suksess, selvrealisering og et ønske om verdensherredømme, måtte jeg for 3 år siden stoppe opp å ta en ekstra god titt på meg selv, skriver gründer Kim Haagensen i WeClean.

En refleksjon om tingenes tilstand og en kommentar til Fredrik Syversens tekst, “Bromance og jungelov er i ferd med å ødelegge rykte for startups - og med god grunn”, publisert hos shifter.no 19.april.

Vi lever i et samfunn som hyller de som tjener mest penger med minst mulig innsats, og vår startup-verden er ingen unntak. Vi kaller dem ofte de geniale, de smarte og de innovative. I Norge er oppbyggingen av et økosystem rundt denne “startup”-verden i et infantilt stadium, og dette er min bønn om retningen jeg håper den skal ta. 

Hver eneste dag ser jeg nye ansikter ankomme MESH, en “laid back” sosial høyborg i det norske økosystemet. Her kommer unge naive, voksne naive, fortapte opportunister og fortapte kapitalister. De fleste på søken. Noen vet hva de søker, mens andre er like hodeløse som jeg var da jeg jaget på mitt verste. Ut i fra denne åpningen kan det fremstå som om jeg selv har søkt og funnet, men det eneste sikre jeg har lært er at det ikke er mulig å vinne i dette spillet av verdiskaping og selvrealisering.

“The only true wisdom is knowing you know nothing,” sa Sokrates for over 2400 år siden. Du innser etterhvert at veien er målet og at det eneste som gjelder er å jobbe i riktig retning, akseptere at reisen aldri stanser, og at visdom er den eneste frukten du virkelig høster.

Den riktige veien er DIN vei, ikke min vei, ikke Petter Stordalens vei, ikke Steve Jobs vei, ikke Innovasjon Norges vei, ikke en «venture capitalist» vei, og i alle fall ikke veien til 26 investorer som deltar i en «pitchekonkuranse».

På veien har jeg søkt etter mine profeter, mine guruer og mine ledestjerner, bare for å oppleve mine illusjoner knust. “Du må huske det, Kim, at voksenverden er en illusjon”, sa en god venn av meg for mange år siden. Det var kanskje det viktigste rådet jeg hadde fått i mitt unge gründerliv. Jeg har rådgitt mange gründere de siste årene og prøvd å videreformidle det rådet med mine egne ord; det handler om å dra kunder, investorer og ansatte inn i ditt univers. Tro på deg selv og det som driver deg, ikke la noen ta det fra deg.

Når du finner din egen vei, så vil du oppleve at du plutselig begynner å tiltrekke deg likesinnede. De med den samme lidenskapen. Personer jeg kaller “sannhetssøkere”. Din vei er dine verdier, det du virkelig tror på, det du vet du vil aldri gi fra deg eller gi opp. For meg har disse verdiene blitt kjærlighet, frihet, solidaritet og i denne sammenhengen verdiskaping. For weClean, vår renholdsbedrift, har de blitt peace, love & good times. Dette er våre kjerneverdier og det som driver oss til å bekjempe det svarte renholdsmarkedet, og den etablerte bransjen som utnytter arbeiderne. Til å bygge en teknologi som er av arbeiderne og for arbeiderne.

Vårt mission statement: “If you’re too cool to clean, you’re too cool for us”.

Du vil møte motstand når du går din vei. Jo mer tydelig og åpent du følger din vei, jo mer vil du møte personer som forteller deg hva du ikke bør gjøre. Dette er ofte dine nærmeste, og noen ganger de du trodde var dine nærmeste. Denne motstanden er en klar indikasjon på at du er på riktig vei! Husk at andres motstand kun er rotet i frykt. Frykt i form av omsorg for ditt ve og vell, eller frykt for at du skal lykkes i å finne en originalitet de ikke klarer å finne selv. I business-sammenheng kan dette kalles strategi eller posisjonering. Michael Porter underviser i dette hos Harvard Business School. Han sier at når du gjør det samme som noen andre, er det en klar indikasjon på at du gjør noe feil. Du kan ikke bli best, du kan ikke blidgjøre alle, og det ønsker du heller ikke. 

Den største motstanden du noen sinne vil møte er uansett motstanden i deg selv. Din indre kamp. Tvilen som sniker seg inn når realiteten begynner å bli tøff. Dette er stadiet hvor du bygger karakter. Dette er stadiet hvor Marcus Aurelius, Niccolò Machiavelli, Sokrates og vise kvinner og menn fra andre tider kalte dyd (virtuose, etos), som spirituelle kaller Dharma. Dette er stadiet hvor du har sympati for deg selv og gråter dine stakkarslige tårer. Dette er stadiet hvor troende søker lidelse for å komme nærmere sin gud. Her møter du frykt, din egen frykt, og jo mer du klarer å vise frykten fingeren jo mer bygger du din egen karakter. Det finnes eksempler rundt deg hele tiden. Personer som har vært igjennom harde kamper, ofte uønskede, som nå på tross av motstanden står sterkere enn noen sinne.

I Norge, finner vi svært lite karakter blant våre politiske, corporate og statlige ledere og byråkrater. Et eksempel er Uber-farsen. Hverken Uber, deres brukere eller noen andre ønsker å utnytte velferdssystemet. Likevel sitter våre politiske ledere og glemmer hvorfor de sitter i sine posisjoner. Ubersjåførene som bare ønsker å være en del av velferdsamfunnet bærer det nølende samfunnets fremtid på ryggen i form av politiforfølgelse og ruinering av privatøkonomi på grunn av bøter og straffeskatt. Politikere gjemmer seg bak frustrasjonen til eksisterende taxisjåfører, som om noen konsekvent og målbevisst prøver å ødelegge for dem.  

LO roper om teknologinøytral lovgivning, uten jeg tror de helt forstår eller vet hva dette betyr. Denne nølingen er dessverre en naturlig konsekvens av et samfunn i ekstrem luksus. Ingenting haster for de etablerte. Når de godt betalte byråkratene bruker “bare” ett år på å komme med en mangelfull 167 siders lang rapport om delingsøkonomien, feirer de med gruppeonani, high fives og gratulasjoner fra regjeringen. Ubersjåførene feirer med brev fra skatt øst og politianmeldelse. En høyere tanke enn delingsøkonomi, som tilrettelegging for de som ønsker å verdiskape virker ikke populistisk nok. Motstanderne av den såkalte “delingsøkonomien” er de som vet minst om de moderne løsningene. Men slik er det ofte; de som vet minst, vet best. Og likheten til ludittene, teknologiens motstandere under den industrielle revolusjonen, er tydeligvis ikke tydelig nok for våre ledere.

Kombiner dine verdier med hardt arbeid. Og jeg mener ikke lange arbeidsdager og en timeplan som alltid er fullstappet. Jeg mener hardt arbeid. Om du ikke er sikker på hva hardt arbeid er, så prøv å visualisere deg en alenemor med tre barn, som jobber hver dag for å få mat på bordet. Uten noen form for anerkjennelse for sin hengivenhet. Eller en høyt utdannet innvandrer som svelger alt av stolthet og banker på dører hver eneste dag med en CV i hånden og et lite håp om at kanskje en renholdsbedrift vil ansette ham.

Hardt arbeid har en tvillingsøster som heter lidenskap, og lidenskapen forelsker seg og er trofast til gode verdier. Hardt arbeid er en fantastisk aktivitet som fyller de praktiserende med ydmykhet, solidaritet og underkastelse til sine verdier. Sannsynligheten for at du, som har vokst opp i det norske privilegiet aldri har opplevd denne typen hardt arbeid er stor.

Kampen mot min egen komfort har vært hard og brutal. Hele tiden har jeg på mesterlig vis argumentert mot meg selv og rettferdiggjort meg selv bare for å unngå å presse meg inn i hardt arbeid. Jeg er oppdratt av foreldre som representerer en generasjon som har ønsket å gi sine barn ALT. Dette har gjort meg bortskjemt, ekstremt bortskjemt. Den enorme omsorgen har fungert mot sin intensjon, og mine foreldre har måttet oppleve en fullt kapabel sønn som har trengt bistand i form av økonomisk hjelp hele sitt voksne liv. Jeg har levd over evne som en bortskjemt liten drittunge, godt hjulpet av et samfunn som legger opp til det.

Hele livet har jeg fått høre at bolig med tilhørende lån er “voksent”. Å kjøpe ting på avbetaling er noe nordmenn gjør, og selvfølgelig fortjener du den helgeturen til New York! Et rotterace som er umulig å komme seg ut av før du ser det store bildet. Solidariske verdier rotet i arbeiderklassen er kvalt av oljens rikdom, og de ekte verdiskaperne, bøndene, er marginalisert til enkle sjeler av moderne profittjegere. Er du smart, blir vi fortalt, lager du en app som fører til at du aldri må jobbe igjen.

Utfordringen med å bygge et økosystem, et samfunn eller en verden basert på gode verdier, er at vårt vestlige samfunn er bygget på kapitalistiske verdier. Et pengedrevet samfunn er en tragedie når det er blottet for dype tanker og refleksjoner rundt systemet. Vi lever i ekstrem luksus som duller oss inn i en komfortsone som bæres på ryggen av resten av verden. Verdifordelingen i verden er så ekstrem at det er ikke bare trist, men også en farse. Vi har alle muligheter til å opplyse oss selv om tingenes tilstand, vi tilhører dessverre den ene prosenten. Hva skiller det norske samfunn og de rike i Frankrike før den franske revolusjonen vet jeg ikke lenger.

Ekstrem luksus er også en dokumentert tragedie for startups. John Mullins, professor hos London Business School viser til den klare negative korrelasjonen mellom serie A/angel funding og suksess. Med andre ord, jo mer kapital hentet, jo mindre er sannsynligheten for suksess. Likevel har vi et startup-miljø som løper hodeløst rundt for å få på plass investorer for å skape en unicorn-bedrift, samtidig som vi på den andre siden har investorer som løper hodeløst rundt og ser etter unicorn-bedrifter. Farsen er et faktum.

Det er fort gjort at dette kan oppfattes som en hyllest til egen visjon og jeg forstår at jeg i denne teksten kan oppfattes av noen som en selverklært profet. Men det er ikke min kamp, min visjon eller vår bedrift jeg prøver å hylle. Dette er først og fremst en anerkjennelse til de som gir meg troen på fremtiden. Dette er en hyllest til de som jobber tett med meg, hver eneste dag, uten lønn og med et svar skyldig til sine nærmeste. Et svar skyldig når det kommer til “hvorfor” – hvorfor gi opp sikker jobb, boliglån og et stabilt liv? Grunnen er ganske enkel og galskapen kan forklares med at vi ikke tror på livet i den eksisterende verden. En verden som hyller høy profitt og lav innsats, en verden som tror naivitet handler om å være “lettroende”, og ikke forstår at det handler om å være “godtroende”. Vår manglende tro på en verden som ikke tar ansvar for sin egen rolle når moder jord har et pusteproblem og flyktningbarn sendes ut av landet fordi byråkrati er viktigere enn empati. Et samfunn som ikke forstår at vi i det rikeste hjørne av verden har et solidarisk ansvar til resten av verden.

Dette er en hyllest til alle naive sjeler som ønsker å verdiskape for en bedre verden. En oppfordring til alle som ønsker å redde verden. Hvis dere ender opp med å bare redde dere selv, da har dere gjort en “fucking amazing job”. En hyllest til andre gründere som melder seg ut av pitchekonkurranser fordi arrangører aksepterer investorer som har tjent sine penger på å selge våpen som skaper død og elendighet. Dette er en hyllest til en marginalisert arbeiderklasse som hele tiden har vært der, men som har lenge vært overdøvet av profittjegerne som jeg selv engang representerte. En hyllest til alle de naive som ønsker fred, rettferdighet og solidaritet i denne verden. En forpliktelse til mine barn om at pappa skal ALDRI inngå kompromiss når det kommer til deres fremtid.

ALDRI!

Gobi-gründer Kristoffer Lande la data-studiene på is for å dra til Silicon Valley, for å bygge sosiale medier-startup.

I denne podcasten forteller han hvordan han jobbet for å bygge nettverk "over there", og hvorfor de likevel flyttet hjem til Oslo.

Han forteller også hvordan det gikk til da Gobi fikk milliardarving Gustav Witzøe og skistjerna Petter Northug inn som investorer.

Vi får også høre hvordan det er å havne midt i en debatt om arbeidsliv og gründere, mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Dessuten om satsingen i Asia. Og selvfølgelig om sprettballstartupen til Lande fra ungdomsskolen, og bompengene ut til hagen da han var enda litt mindre enn det. Og mye mer.