Det handler ikke om penger. Det handler om tid. Og det finnes ingen støtteordning som bevilger minutter, timer og døgn, skriver en anonym skribent - som ikke får svar på epost. 

Penger er bare viktig fordi tiden krever det. Regninger forfaller. Lønningsutbetaling nærmer seg. Barna trenger nye klær fordi årstidene skifter. Bilen må på service, ellers så stopper den sikkert snart. Jævla bil. Faen.

Og de som sitter i posisjon i større selskap - kunder, partnere, investorer, gutter i dress - virker alltid på ha bedre tid enn deg. Nei, de HAR bedre tid en deg. De eier så mye av den. Og kaster den rundt seg i luften som nyrike rapartister på MTV.

Fordi de har råd til å vente. Stor konto og høy cashflow kjøper dem tid til å utsette møter, telefoner og epost. Utsette beslutninger. Tid til å være kresne når de rangerer alle alternativene på lunsjmenyen.

Quino-salat, terte, veggisburger, oksetartar. Nei, vent. Terte, ostetallerken …

Beskjeden cashflow, vel, gir deg ingen fordeler i det hele tatt. Du eier ikke tid. Eller lunsj.

Du må vente. Du ser på klokken. Snart er den 15:40 igjen og du må hente på skolen. Faen. Kanskje du får svar i morgen.

Bare et spill

Du løper og svømmer og hopper så fjærlett du bare kan. Det er bare et spill tenker du. Husk for guds skyld at det bare er et spill. Uendelig oppside. Marginal nedside. Rull terningen nå for faen. Hold deg på beina og rull den jævla terningen.

Faen. Faen. Faen.

Du skrur opp tempoet igjen. Skriker til klokken. Problemer løses, posti-lappene rives ned én etter én, punktene på listen krysses ut, mens du kjenner kaffekvalmen feste taket.

Du vet hvordan dette gjøres. Du holder roret støtt, mens båten tar i vann i baug og hekk. Rolig nå. You´ve got this. You´ve got this. Være skipperaktig, som bestefaren din. Bite tennene sammen som Jan Baalsrud eller Are fuckings Traasdal.

Bare tenk på noe fint. Tenk beach house i Florida, «Hi there, Mr Traasdal». Tenk komplett servicehefte på Møller Bil.

Der. Endelig. Bekymringer ute av verden. Frisk luft. Angsten slipper taket.

Skjelven i beina

Alt er på plass, kontrakter, avtaler og fandens oldemor. Epostene du ventet så uendelig lenge på tikker inn i epost-boksen, mentalt tonesatt av øredøvende stillhet.

Du har tatt igjen tiden.

Du reiser deg og kjenner at du er i skjelven i beina. Som om du akkurat har unngått å bli påkjørt av en buss. Ikke glad eller lettet. Bare tom og perpleks. Men trygg likefullt.

Så får du en telefon. «Vi beklager virkelig, men klokken din må stilles frem fire uker». Du var på overtid da du trodde du gikk inn garderoben til pause. Hvordan skjedde det? Hvem tukla med stadionuret? Hvem faen?

Styret må informeres. Du må hente mer penger for å fylle hullet i tiden du har etterlatt deg mens du nådde de forrige målene dine. Informere ansatte om at det ikke blir lønn denne måneden heller.

Sjekke egen konto. Ny faktura fra lånekassen. Inkasso på restbeløp fra Norske Bokklubber? Hva faen?

Ess i ermet

Men du har noen kort å spille. Noen ess i ermet. Noen verdier som kan likvideres, en gammel gitarforsterker kan legges ut på Finn.no, selge noen flere av aksjene dine og emittere inn noen ekstra midler. Bare litt til nå, så er du ajour med tiden. For real denne gangen.

Nye krefter skytes inn i blodet som skitten heroin. Nye runde med guttene i dress. You’ve got this. Du ringer, sender epost og booker møter. Du er Samual L. Jackson i Pulp Fiction. Løftet hode. Stødig i blikket. Tydelig tale. Du siterer forretningsplanen med andakt i det du løfter laserpekeren mot lerretet.

– And you will know my name as the lord.. Bang bang! Haha. You’ve got this, motherfucker. You’ve got this.

Og i det øyeblikket du er tilbake ved pulten din og venter på svarene deres, innser du brått at er tilbake på nøyaktig samme sted du startet. Tiden er ute.

Burger og Sprite

Purringer har blitt til inkassovarsel. Sinte epost fra kreditorer. Bilen har fått motorstopp. Verkstedet sier det blir dyrt. Satans dyrt. Helvetes Møller Bil!

Tiden hånler av deg nå. Den danser demonstrativt rundt deg og skriker i øret ditt. Fordi du trodde et øyeblikk at dere var side om side. Skulder mot skulder. Likemenn. Begge med sigar og sløyfe i antikke Chesterfield-møbler.

– Haha. Faen så dum du er.

Du var aldri Samuel L. Jackson. Du var hele tiden Brett som lå i sofaen med en Big Kahuna Burger og et beger Sprite og ventet på smellet.

Bang!