Petter Solerød

Bank- og fintech-analytiker i Cicero Consulting

Vi har tidligere skrevet om hvordan næringslivet i økende grad består av selskaper i bransjer som anses som mer komplekse, der det kreves mer av bankene for å forstå forretningsidéen og markedsbildet. Samtidig er det liten tvil om at vi trenger en banksektor som bidrar til finansiering av nye og smartere løsninger, og at Vekstgarantiordningen til Innovasjon Norge eller private investorer ikke kan avgjøre om bedrifter med gode idéer får luft under vingene. Med dette som bakteppe blir det spennende å se hvordan norske banker vil tilpasse seg for å fortsette med å levere gode lån med god presisjon i en stadig mer krevende situasjon.

Bildet som tegnes av bankansatte som behandler kredittsaker i dag er et overdrevet fokus på trygge lån med eiendeler det kan tas sikkerhet i. Risiko og tap står høyt på agendaen, og dette gjør at nytenkende bedrifter med uprøvde idéer og få resultater å vise til ofte ses på som risikoengasjement når det kommer til lån. Dette bildet stemmer godt overens med meldingene som kommer fra bedrifter innen SMB-segmentet. Den digitale utviklingen og et samfunn i endring skaper enorme muligheter for selskaper, men tilgangen på finansiering oppleves fremdeles som en hindring.

Bankene må vurdere bedrifter annerledes

Utviklingen i det norske næringslivet vil bare fortsette å akselerere. Innovasjon skjer stadig raskere, teknologi og digitale løsninger vil gjøre markeds- og konkurransesituasjonen eksponentielt mer kompleks. Selskaper vokser raskere enn noensinne og veien til å bli utdatert virker stadig kortere.

Konsekvensielt blir arbeidet til banker som skal finansiere disse bedriftene enda vanskeligere. Omsetning, resultat, balanse og likviditet blir bare noen av komponentene som må hensyntas, og bankene forventes å måtte sette seg inn i bedriftene med samme nøyaktighet som investorer gjør. Kanskje bør bankene i større grad vurdere investeringer fremfor utlån, men det er en annen diskusjon.

Få, om noen, har kompetansen til å vurdere alle aspekter av en bedrift og hvilke potensielle utfordringer som finnes. Råvarepriser, bærekraft, patentlover og logistikk er bare noen få eksempler på kritiske aspekter ved bedrifter som det krever avansert kunnskap for å kunne forstå - og ikke minst bedømme.

Hvilke alternativer finnes?

Og da er vi tilbake ved utfordringen – hvordan kan bankene sikre at de finansierer de rette prosjektene på tross av et komplisert og uoversiktlig bilde? Flere banker markedsfører seg som bidragsytere til innovasjon og utvikling, gjerne i lys av det grønne skiftet. For at dette skal være riktig kreves det et skifte av utlånsrutiner.

Et alternativ er å endre rutinene for behandling av søknader for å sikre at flere øyne med forskjellig kompetanse er innom før man når en avgjørelse. Dette vil redusere antallet gale beslutninger, men er en ressurskrevende og kostbar metode som sannsynligvis vil forbli forbeholdt de større utlånene.

Alternativt må man se til teknologi. Kunstig intelligens og maskinlæring presenteres ofte som de mest lovende løsningene på dette. Dette krever imidlertid bedrifter som er villig til å overgi utfyllende informasjon om selskapet, samt utfyllende datagrunnlag som gir basis for riktige beslutninger. Et tredje alternativ er å godta større tap på utlån og ha troen på at dette går opp i opp med inntekter fra selskapene som lykkes, men denne strategien frister neppe en risikoavers, norsk finansbransje.

Uavhengig av reisen dit, så føler vi oss sikre på at bankene som finner en gjennomtenkt og lønnsom måte å betjene et mer komplekst næringsliv på, vil ha en kjempefordel over bankene som kun tilbyr lån med lav risiko. Det som er sikkert, er at bankene må sette denne utfordringen på dagsorden - og at det er de nytenkende bedriftene som taper hvis ikke dette skjer.