«Det er begrenset hvor mange vekst-loft Innovasjon Norge kan gi såkorn, vekststøtte, og inkubere før det hele blir et intellektuelt NAV for ressurssterke mennesker»

Ressurssterke, oppegående mennesker brenner av både talent, penger og tid på å skape noe vi allerede har, skriver Kristian Ruud.

Hvorfor er det slik at så mange oppstartsselskaper aldri blir noe mer enn en oppstart? 9 av 10 overlever jo ikke. Dette er inkludert alt fra småbutikker til barer, og også diverse teknologiske frem- eller tilbakeskritt.

Min første tanke er at alle må være elendige på salg og markedsføring. At de sitter der som tente lys og venter på at verden skal oppdage deres egen fortreffelighet. Det stemmer nok, iallfall av og til.

Likevel ser det ut til at det vanligste problemet er det utrettelige nærsyntheten som gjør at vi lager stadig nye bedrifter som skal tilby oss produkter og tjenester som ikke løser noen verdens ting.

Som en ung og fremadstormende mann jeg møtte på en fest sa:

«Jeg skal revolusjonere fast-food markedet.»

« Spennende,» sier jeg, «hvordan da?»

«Jeg skal lage comforting-food.»

«Ja,» sier jeg, «hva skiller det fra comfort-food?»

«Nei, nei, du misforstår, det er comforting-food.»

«Ja,» sier jeg,« det er jo det comfort-food er, den er i sin natur comforting.»

«Nei, dette blir håpløst, du forstår ikke.»

«Det er mulig det,» sier jeg, «men du blir ikke entreprenør av å gjøre om et substantiv til verb.»

«Problemet eller mangelen på det.»

Problemet er nettopp det, problemet. I nesten 50 prosent av tilfellene når et oppstartsselskap går på trynet, så er det fordi man har laget et produkt eller tjeneste som løser et problem som allerede blir løst.

Her er man ikke alene. Dette er også den største utfordringen for etablerte bedrifter som stadig taper markedsandeler. Overvurdering av markedet, betalingsvillighet, reelt behov for produktet eller tjenesten, ikke minst grove feilvurderinger av selskapets evne til å levere dette (selvforherliget SWOT)

Kuren har i etablerte selskaper vært å bruke mer penger på markedsundersøkelser (feilslått kundeorientering) og mindre på reel nyskapning. I tillegg har de kanskje opprettet en liten inkubator eller et «growth team», slik at man kan føle seg innovativ og nyskapende, i stedet for å løse bedriftens reelle utfordringer.

For oppstartsbedrifter blir det konkurser, tapte penger, knuste drømmer og på´n igjen. Inn i inkubatoren for finne opp «Netflix for alt mellom himmel og jord» og «Tinder for ensomme katter på Hankø».

Det hele så iterativt og så agilt at i hastverket med å komme seg til markedet så glemmer du å ta med noe til markedet. Tusen Post-it lapper i sju forskjellige farger skaper ingen større verdi for noen andre enn 3M.

Det jeg sitter igjen med er hvordan vi kan løse problemet med å finne reelle problemer? For i mitt hode oppstår det to hovedutfordringer for samfunnet i dette evige hjulet av å prøve og feile.

Det ene er at ressurssterke, oppegående mennesker som vil noe, brenner av både talent, penger og tid på å skape noe vi allerede har. Det i seg selv er ikke noe stort problem, såfremt vi ikke tenker på alternativverdien. De samme menneskene jobber målrettet for å løse reelle problemer som allerede eksisterer. Og her kommer vi inn på det andre problemet. Hvorfor ønsker ikke de samme menneskene å jobbe i allerede etablerte bedrifter?

For det er begrenset hvor mange vekst-loft Innovasjon Norge kan gi såkorn, vekststøtte, og inkubere før det hele blir et intellektuelt NAV for ressurssterke mennesker med en drøm som ikke går hånd i hånd med økonomisk utvikling.

«Tenk, tenk mer og tenk igjen.»

Tid er penger. Spørsmålet er hvilken tid som er penger? Når hamsterhjulet spinner oss inn i kortsiktighetens rus, så vi blir blinde for alt av innsikt og langsiktighet. Så vi starter prosjekter, bedrifter og tiltak i et tempo som til sist knekker både de nye og de etablerte. Der eneste fellesnevner er at vi gjør de samme feilene på nytt, ikke evner å se nye muligheter og ikke løser reelle problemer.

For når vi er kommet til det punktet i brytningen mellom teknologisk utvikling og kapitalisme som gjør at vi kan skape velstand uten å ødelegge verden, så trenger vi alle mann på dekk. Spesielt de som er villige til å satse selv og som våger å utfordre etablerte vaner til å redde verden. Så er det lov å håpe at tiden har kommet for å gi tiden en sjanse, tørre å tenke en tanke helt ut, dyrke problemet og redde verden. Så vanskelig kan det vel ikke være?

Kristian Ruud er utdannet pedagog og har jobbet mange år ved innovasjon og utvikling, salg og markedsføring og er nå kommersiell rådgiver i PLAY Reklamebyrå.

Powered by Labrador CMS