Gro Eirin Dyrnes skriver fra et USA i krise.
Gro Eirin Dyrnes skriver fra et USA i krise.

"Drømmen om Amerika slår sprekker: Men til dere entreprenører - drømmen er fortsatt nødvendig"

Det er ingen tvil om at virkeligheten er annerledes enn drømmen, men det er flere gode grunner til at norske oppstartsselskaper ikke bør gi opp et USA i krise, skriver Gro Eirin Dyrnes.

Jeg sitter her på USAs vestkyst og lytter til Odd Børretzens «Vi drømte om Amerika». Det er følelsesladet fordi man kan nærmest føle drømmen som så mange har hatt siden våre forfedre utvandret fra slutten av 1800-tallet. Når jeg leser norske nyheter undrer jeg meg likevel, er det virkeligheten eller drømmen som er i ferd med briste, og hva er konsekvensene av at vi slutter å drømme om Amerika?

«Jeg vet ikke når folk begynte å drømme om Amerika,

lenge før Columbus - drømte folk om Amerika, tror jeg.

Et sted med evige blomster

hvor alle var frie og lykkelige

og ingen behøvde å ta av seg hatten

for noen, hvis de ikke ville det selv.

Et smilende paradis

hvor kjærligheten varer evig,

hvor alderdommen er vakker,

et sted uten lukt."

Odd Børretzen beskriver en tankegang som er essensiell for innovasjon. En drøm eller ambisjon som er så paradis-lignende at den er verdt en enorm innsats og risiko. Det handler ikke om hvem du er, men hva du kan bringe til bordet. Og selv om det ofte sies “It’s all about how you spin your story», så er du også herre over din egen historie.

Samtidig som du må få andre til å tro på hva du kan utrette, må du ha uendelig tro på hva du selv kan klare. Jeg tror drømmen om Amerika er viktig inspirasjon til store ambisjoner om å påvirke, utrette og skape verdi.

«Vi drømte om Amerika

hvor vestavinden bor.

Vi drømte om Amerika

hvor honningblomster gror,

hvor himmelen er stor og blå

med stjerner og med striper på,

vi drømte om Amerika,

men ikke lenger nå,

nei, ikke lenger nå»

«Vi drømte om Amerika

hvor håpet er så grønt.

Vi drømte om Amerika

hvor alt er stort og skjønt.

Hvor forumer og damers bryst

er store til å hvile på,

vi drømte om Amerika,

men ikke lenger nå,

nei, ikke lenger nå»

I refrenget aner vi de første signaler om at drømmen er i ferd med å briste. Og ja, det er ingen tvil om at det er sprekker i fasaden, eller at virkeligheten er annerledes enn drømmen. Den er gjerne det, enten den heter Amerika eller noe annet.

Vi har akkurat feiret 4. juli, og få feirer nasjonaldag som amerikanerne - kanskje bare nordmenn. Når stripene og stjernene vaier i vinden mot en blå himmel rammes mange av oss av en storhetsfølelse - for det er imponerende hva USA har bygget på uendelig kort tid. Landet er nærmest som en disruptiv techstartup i måten det har vokst og tatt nyheter til markedet på. Og dette kommer med klare og alvorlige voksesmerter.

Referansene skurrer. Blå himmel, vakker alderdom, nestekjærlighet. Diskusjonene knyttet til årets 4. juli handlet like mye om det burde kalles en feiring eller en markering, som om hva man faktisk markerer. Det er en betimelig diskusjon sett i lys av tingenes tilstand.

«Jeg vet ikke akkurat når det sluttet

men en dag var det slutt

en dag uti 60-årene sluttet vi ikke bare å elske Amerika som en Gud,

da begynte vi å hate Amerika

som en fallen Gud

og det er ingenting som faller

så tungt, så hardt og så dypt

som for eksempel en Gud

som viser seg ikke å være en Gud, men bare Amerika

Da fikk Amerika skylda,

ikke bare for Vietnamkrigen og miljøkatastrofen,

men også for eksempel for privatbilismen

og største skylda fikk jo han som oppdaget Amerika.

Nå, 487 år etter sin død, får

Christoffer Columbus ikke bare skylda for slavehandelen fra Vest-Afrika,

men også mordet på Kennedy,

og for all verdens trafikkulykker,

nå sier de at Columbus var en dritt.

for det var han som oppdaget Amerika i 1492»

Ja, en dag var det slutt! Så langt i 2020 har vi vært vitne til at “The Big Apple» ble et episenter for COVID-19. Vi ble alle satt i ‘shelter in place’ i eget hjem. Arbeidsledigheten gikk til værs, og tilsvarende økte også forskjellene mellom folk. At politivold og systematisk rasisme igjen ble tvunget opp på agendaen var kanskje et resultat av at frustrasjonen økte til nye høyder i et allerede sterkt politisk polarisert land. Og nok skal være nok! Uromakere så dessverre dette som en mulighet til å starte en hærverksbølge over hele landet, og plutselig hadde vi portforbud på toppen av ‘shelter in place’.

Når vi leser norske medier og snakker med familie, venner og kolleger i gamlelandet lures det på hvordan det går med oss her borte. De tror ikke lenger på Amerika-brevene. Og det er åpenbart – det er ikke bare formuene og damers bryst som er større her, det er også problemene.

Store problemer som må løses er også entreprenørenes unike muligheter. Løsninger for digitalt samarbeid, HR-tech, transparens, IT-sikkerhet, telemedisin, smittevern og mer bærekraftig mobilitet, energibruk og ernæring er tydelig på agendaen nå. Og i entreprenørenes mekka, USAs gullkyst, California, er det mulighetene som har inspirert entreprenørene til å reise ‘kjerringa’ opptil flere ganger gjennom historien; gullalderen, etter det store jordskjelvet på begynnelsen av 1900-tallet, etter dotcom-boblen, etter finanskrisen, for å nevne noen.

Drømmen om Amerika understreker viktigheten av å smi mest jernet er varmt. Det er ingen tid å miste. Jeg tror drømmen om Amerika opprettholder vår forståelse av ‘sense of urgency”.

I årene etter finanskrisen og frem til pandemien, var det gullalder i Silicon Valley. Det var en bølge, av den sort man kun opplever på kysten av California, av tech-startups fra Norden som så til regionen. De fleste med vilje om hardt arbeid og en ambisjon om stort fotavtrykk i sanden. Akkurat som våre forfedre hadde det. Og da som nå har nordiske selskaper mye å bringe til bordet. De kommer ofte med velutviklede teknologier og visjoner for bærekraftige løsninger og et mer modent forhold til at likestilling har effekt i praksis og ikke utelukkende på papiret. De bringer til bordet et politisk rammeverk og konsumentinnsikt om verdens mest utstrakte bruk av elbiler, av ren energi i industrielle formål, og Norge er nå også rangert på topp ti listen over verdens mest konkurransedyktige land.

Men vi har fortsatt mye å lære også. Jeg tror det er viktig å fortsatt drømme om Amerika fordi det representerer noen unike og gigantiske markeder for norske løsninger, fordi det er fullt av talent om skalering av teknologiselskaper, og fordi det er verdens mest likvide tidligfase marked.

Det er lett å bli binær, å elske eller hate. Spesielt i kriser. Og USA er på mange måter i krise, nå. Men med kriser kommer muligheter, og håpet er grønt, og som mange sier; det siste som forlater et menneske. Vi må ikke glemme all den utvikling og hjelp til verdenssamfunnet USA har bidratt med opp gjennom historien. Vi må ikke slutte å se til Amerika for lærdom. Men kanskje viktigste av alt; Entreprenører - ikke slutt å drømme om Amerika. Jeg tror drømmen om “Amerika» er nødvendig inspirasjon for skaperkraften, også fremover.

(Gro Eirin anm: Gjengivelsen av Odd Børretzens tekst følger ikke original rekkefølge. Redaksjonen anbefaler forøvrig å lytte til sangen mens man leser teksten, for å forsterke stemningen.).