Nicolai Strøm-Olsen og Maria Amelie i Startup Migrants
Nicolai Strøm-Olsen og Maria Amelie i Startup Migrants

Gründerdugnaden: La oss komme styrket ut på den andre siden av pandemien

Når Coronakrisen er ferdig, vil vi trolig se en sterk økning i bedriftsetableringer. Næringsliv, offentlig- og frivillig sektor bør brukte tiden på å forberede seg slik at flest mulig av de nye selskapene blir vekstselskaper, skriver Maria Ameli og Nicoali Strøm-Olsen i Startup Migrants.

Det er ingen tvil om at Coronakrisen vil føre til høyere arbeidsledighet. Hvor ille det blir avhenger av hvor lenge lockdown varer. Mange av de som er permittert i dag, står i fare for å miste jobben i morgen. Noen vil gå arbeidsledige, mens mange vil starte bedrifter av ren nødvendighet.

Innvandrere kommer trolig til å bli hardt rammet av nedturen fordi de ofte har kort ansiennitet. Det kan føre til at flere innvandre starter levebrødsbedrifter. Kunsten er å sørge for at så mange som mulig av bedriftene som startes, blir så bærekraftige som mulig. Det krever forberedelse – og den jobben bør gjøres nå.

Utgangspunktet er ikke så ille. Over hele Europa er innvandrere mer foretaksomme enn ikke-innvandrere. Ofte bidrar de til å åpne nye markeder. I Nederland har blant annet inkubatoren Forward sett en økning i selskaper som selger landbruksprodukter til Midtøsten. I Hamburg har innvandrergründere sørget for import og eksport til nye land – blant annet gjennom Maria Shipping. Dette er ikke noe å forakte for norsk økonomi – hvis målet er at vår økonomi skal få flere ben å stå på.

Men, selv om innvandrere er foretaksomme, er den store forskjellen mellom i hvor stor grad land lykkes – og det er her Norge bør ta seg sammen.

Norge bør skaffe bedre tall!

Innvandrere utgjør 17 prosent av den norske befolkningen. Hvor mange av dem som starter AS? Ukjent. Hvor mange arbeidsplasser de skaper og hvor mye bidrar de til innovasjon? Ukjent. Det eneste vi vet er at de starter ENK. Hele 37 prosent av alle ENK startet I Oslo i 2016 ble startet av en person som ikke er født i Norge, men innvandrere utgjør bare 24 prosent av Oslos befolkning. I Hordaland var tallet 19 prosent – ut i fra en befolkning på 11 prosent.

Det går fint an å være freelancer med et ENK, men hvis du vil være en gründer, eller vekstgründer, så sliter du. Med ENK tar gründeren all risiko personlig, og blir mer sårbar ved nedturer. Hver ansettelse er en kjemperisiko. Hvis vi ønsker et mer mangfoldig næringsliv er det en utfordring at innvandrere er overrepresentert blant ENK.

Vi ser de samme tallene også i Tyskland. Innvandrere er overrepresentert blant de som starter enkeltmannsforetak. I Tyskland er noe av årsaken til det er byråkrati og høye kostnader. For å starte et tysk AS (GMBH) må du betale 2.500 euro og ha et egenkapitalkrav på 25.000 euro. I Norge er det imidlertid ikke dyrt å starte et AS. Det kan ikke være hele problemet. Og det kommer tydelig frem hvis vi sammenligner oss med Sverige. Frem til i år var egenkapitalkravet for et AB i Sverige 50.000 kr. Samtidig har svenskene samlet tall og jobber systematisk for at flere skal lykkes som gründere. Det vil si at andelen AB blant nyetableringer er høyere enn i Norge – og også innvandrere som starter foretak, har en høyere sannsynlighet for å starte aksjeselskap (AB) enn nordmenn i Norge eller tyskere I Tyskland. Et eksempel ser vi i Malmö der innvandrere står bak 47 prosent av alle etableringer, og 42 prosent av alle AB. Det er oppmuntrende tall fra mindre svenske byer også.

Det at svenske innvandrere foretrekker å starte AS i stedet for ENK sier nye om ambisjonsnivået og forutsetninger for videre vekst.

Den svenske nyskapningsdugnaden

Hvorfor er det så stor forskjell mellom Norge og Sverige. Vi tror grunnen er at når svenskene starter selskap er de bedre forberedt. En viktig grunn er at svenskene har er et bra økosystem for nyskaping. Det minner vel så mye om det økosystemet som bidrar til norsk idrett. Det er et anliggende for hele samfunnet. Sivilsamfunnet bidrar, spesielt gjennom å støtte opp om migrantentreprenørskap, med organisasjoner som Järvaveckan, Bling Startup, og Hans Majestets Carl XVI Gustavs pris for Årets Nybyggare som løfter opp flerkulturelle gründere. Næringslivet og svenske kommuner samarbeider om entreprenørskapstrening og mentorskap i Nyföretagarsentrum, som har avdelinger i alle store byer. De som driver med opplæring på ulike språk har god kontakt med privat sektor. Rådgivning fører derfor til en multiplikasjon av nettverk. Den offentlige banken ALMI tilbyr finansiering ikke så ulikt Innovasjon Norge. .Resultatet er at toppen av gründerskapspiramiden, inkubatorer, accelleratorer og investestorer har tilgang til flere talenter, men også at det er lettere å klatre opp selv om man kommer fra Rynkeby.

Når sivilsamfunnet er opptatt av entreprenørskap blir nettet som fanger opp talenter bredere. Er du dyktig i organisasjonslivet kan du også gjøre en god jobb i en startup. I tillegg vet frivillig sektor mer om resten av virkemiddelapparatet.

Det er ikke bare i Sverige vi ser dette. På tross av, eller kanskje på grunn av, at føderal lovgivning i Tyskland gjør det unødvendig vanskelig å starte GMBH tar lokale aktører som kommuner og enkelte Bundesländer ansvar. Flere har utviklet tydelige strategier for avdekking av gründertalenter både blant innvandrere og befolkningen ellers. Talentene får trening i det å starte og drive selskap og blir koblet på det øvrige økosystemet. Det skjer i tett samarbeid med velferdsaktører som det tyske NAV kalt JobCenter, eksisterende bedrifter og handelskamre.

Hva Norge kan gjøre?

I Norge er den nasjonale politikken for bedriftsetableringer ganske god. Selvsagt bør regjeringen bedre opsjonsbeskatningen og formueskatten for å hjelpe de vekstbedrifter som allerede finnes. Men sammenlignet med andre europeiske land dynges du ikke ned av reguleringer hvis du starter et AS

Problemet er at få norske kommuner har en systematisk satsing på gründerskap. Det finnes mange fragmentere tiltak, og ikke bare mellom kommunene, men innad I dem. Denne fragmenteringen taper alle på, fordi det er vanskelig å få oversikt, særlig hvis man kommer fra et annet land. De har også problemer med å skaffe seg nettverk, vet lite om virkemiddelapparatet eller næringslivet, og har ikke fått inn norsk historie, og økonomisk historie, med morsmelken.

Resultatet er at selv om økosystemet i Oslo, Bergen og Trondheim er bedre enn det var, så er det ikke så lett å finne veien dit for en talentfull fyr fra Groruddalen eller fra Hamar. Faktisk, hvis du er en talentfull utenlandsk masterstudent ved UiO kan være vanskelig å orientere seg. Det gjør vi ikke er dyktige nok til å fange opp talenter.

Når blåmandag post-corona kommer må målet være at de som velger å starte selskaper får systematisk hjelp, lokalt og nasjonalt. Det må være et felles ønske om at disse selskapene skal ikke bare være ENK, men AS som skaper mange nye arbeidsplasser og blir lønnsomme som mulig.

Hvordan dugnaden kan se ut:

NHO og Virke kan i samarbeid med næringsforeninger bli inspirert av Nyföretagercentrum i Sverige, eller hente inspirasjon fra Ungt Entreprenørskap i Norge, og sette i gang en dugnad for å hjelpe flere levebrødsgründere (og andre gründere) å starte vekstvirskomheter. Forhåpentligvis blir de medlemmer i arbeidsgiverforeninger og næringsforeninger etterpå – og slik skaper de raskt et bedre nettverk.

-Norske kommuner bør begynne å jobbe med en helhetlig forankring av gründerskapspolitik med en gang. De finnes suksesshistorier å lære av som i Malmö og Mannheim. Det vil si at kommunene kommuniserer til skole, nav, frivillig sektor og at de kan avdekke gründertalenter. Samtidig er det viktig at NAV og frivillig sektor vet hvor gründere kan få hjelp.

- Og tilslutt – klarer vi å mobilisere frivillig sektor til å ta et tak for et mangfoldig næringsliv. Et samfunn med mange gründere er ofte mer inkluderende enn et samfunn med får gründere. Og livskvaliteten stiger kraftig hvis de som prøver seg lykkes.