I Finland har selv presidenten investert i startups, men nordmenn snakker helst ikke så høyt om sine investeringer

Claes Mikko Nilsen

Investeringsdirektør i NordicNinja VC

Som finsknorsk entreprenør og investor følger jeg norske teknologiselskaper forholdsvis tett, iallfall til utlending å være. Det slår meg både hvor like og ulike de nordiske landene er.

I fjor kom jeg over en artikkel i Dagens Næringsliv med Fanny Ødegård (24) i Moodie. Saken beskrev gründerens kamp for å bygge en vellykket startup, og hvordan hun nå var på vei mot videre vekst med nye investeringer og en god verdivurdering. Men historien handlet også om noe annet. Nemlig at det kunne tatt en helt annen retning da en gruppe engleinvestorer forventet halvparten av selskapet, og da med en mindre investering enn det hun til slutt klarte å skaffe. I artikkelen mente hun at slike investorer heller burde kalles «haier» enn «engler».

Historier som dette opprører også meg. I snart ti år har jeg jobbet med slike englenettverk og har møtt hundrevis av dyktige investorer. Etter min mening er det ingen som har noe å vinne på at halvparten av selskapet havner utenfor hendene til gründeren i en så tidlig fase. Det betyr nærmest at investoren blir gründeren, når gründeren står i fare for å miste både incentivene og den nødvendige lidenskapen når eierskapet krympes. For ikke å snakke om at selskapet blir ganske lite attraktivt for potensielle fremtidige investorer i neste runde.

Nordmenn gjør mindre ut av seg

Historien gjorde det ikke bare vanskelig for Moodie, men slik oppførsel bidrar også til et dårlig omdømme for investorer generelt.

I min verden er «business angels» erfarne folk som har litt ekstra tid, godt nettverk og noen penger til overs for å hjelpe en startup med å nå sine vekstmål. For de fleste engleinvestorer i Norden er oppstartsinvesteringer en måte å gi tilbake til økosystemet på. Ifølge en studie av de største nordiske englenettverkene har 80 prosent av investorene dette som en hobby eller noe de gjør på deltid. Dette betyr at de som oftest ikke aktivt leter etter investeringsmuligheter. De gjør heller ikke så mye ut av sine investeringer, for eksempel ved å fortelle om det i sosiale medier. Det er synd at disse "good guys" ikke er mer synlig.

Denne tilbakeholdenheten er spesielt til stede i Norge: Det er sjelden du ser noen som kaller seg "engleinvestor". Dette er riktignok min subjektive oppfatning, men det er basert på en god del besøk på forskjellige startup-arrangementer i Norge, og innblikk i diverse startup-investor-lister.

Norge henger bak

Bildet av Norge er likevel at det er mye penger i omløp og en positiv holdning til entreprenører, særlig siden størstedelen av økonomien er knyttet til olje som forventes å ta slutt en dag. Det norske startup-økosystemet vokser veldig raskt, og skaper en økt etterspørsel etter flere investorer i tidlig fase.

Det norske engle-økosystemet har også utviklet seg i en positiv retning i de siste årene, med flere investorprofiler som er mer synlig i offentligheten, slik som Trond Riiber Knudsen, Anne Worsøe, Birger Magnus og Johan Brand. «Investorskolen» til Angel Challenge har også bidratt til flere hundre nye startup-investorer, og det er nå flere slike grupper rundt i landet. Håpet er at disse rollemodellene vil inspirere nye investorer til å delta på moroa.

Det er liten tvil om at det trengs. I den anerkjente tech-databasen Chrunchbase finner man bare 46 norske navn, sammenlignet med Sveriges 277, Finlands 80, og Danmarks 108. Selv om startup-økosystemet i Norge fortsatt er mindre enn nabolandene, ser det fremdeles ut til å være færre investorer enn det som er potensialet.

Et mer synlig økosystem av slike engleinvestorer er avgjørende for å effektivt kunne støtte gründere, ikke minst for å sammenligne aktuelle investorer opp mot hverandre. Et synlig marked gjør det også mer forståelig og attraktivt for større målgrupper å bidra, og skaper også mer internasjonal interesse. Vi trenger flere erfarne investorer, som er modige nok til å ta en mer offentlig rolle og aktivt dele sine erfaringer.

Frykten for å vise at noe går galt

Hva er det som egentlig gjør at aktiviteten ikke er like høy i Norge, og hvorfor trår ikke flere investorer frem i offentligheten? Hva er problemet?

En av årsakene er selvfølgelig risiko. Tommelregelen er at halvparten av alle startup-investeringer går på dunken. Den vanlige veien å gå er å bygge en portefølje av investeringer, siden bare én av ti investeringer er en innertier. Ifølge en finsk studie, er medianavkastningen for engler 3,75 ganger innen fem år, med 22 prosent internrente. Det er selvfølgelig slik at du må tåle at noen av investeringene dine går under, og det er ikke alltid like gøy å at omverden ser dette, men den potensielle gevinsten som ligger i andre enden bør tiltrekke seg flere.

Et gammeldags bilde av "investoren"

Av andre årsaker kan man også spørre seg om bildet av «business angels» i Norge rett og slett er mindre positivt enn i nabolandene. Det virker som mange av de ledende investor-profilene ikke kaller seg «business angels» i det hele tatt. I Finland blir engleinvestorer sett på som patrioter som støtter utviklingen av noe nytt for landet. Holdningen er at risikoen er høy, og at all hjelp, spesielt fra de som er «hands on» er gull verdt.

I Norge er det kanskje annerledes, og historier som det Fanny Ødegaard opplevde med Moodie styrker det gammeldagse bildet av investorer som egoistiske og kyniske kapitalister som bare investerer for fortjeneste. Det høres ikke ut som en gjeng man ønsker å bli assosiert med. Kanskje det rett og slett bør gjøres et «image»-studie av engleinvestorer i Norge, for å bedre forstå hvordan vi kan klare å endre på dette bildet.

Tillit, tillit, tillit

Dette bringer meg over til et av hovedproblemene jeg har opplevd som viktige for «business angels»: Tillitt, både til startups og til andre investorer. Uansett hvor god en «due diligence» av en startup gjøres, kommer det alltid an på hvor mye investoren tror på selskapet og i mange tilfeller også om de har tillitt til medinvestorene. Som tidligere nevnt er de fleste startup-investorer hobby- og deltidsinvestorer, noe som betyr at de mest sannsynlig bare vil investere når en annen investor inviterer dem inn.

Et økosystem av synlige og pålitelige investorer har etter min mening vært den viktigste grunnen til at vi har fått et velfungerende økosystem av engleinvestorer i Finland og Estland. Noen konkrete eksempler på dette er EstBAN, som offentliggjør alle sine over 100 medlemmer, eller FiBAN som gjør det samme med de fleste av sine over 700 medlemmer. Jeg vil anta at en slik offentlig liste av pålitelige norske engleinvestorer vil kunne tiltrekke seg nye investorer, slik det har gjort i Finland og Estland.

Rollemodeller i nabolandene

Det vil være interessant å se hvordan synligheten blant startup-investorer vil utvikle seg i Norge. De allerede kjente, dyktige norske englene vil fortsatt ha mye ansvar for å skape positiv oppmerksomhet rundt nye startup-investeringer.

Noen gode eksempler på slik gode rollemodeller i nabolandene er Sophia Bendz fra Sverige, med bakgrunn fra Spotify. Hun jobber for tiden som «managing partner» i Atomico, et av Nordens ledende VC-fond. Hun har startet en engle-gruppe hvor hun inviterer enkeltpersoner til å investere i startups, og hvor hun tilbyr dem finansiering og veiledning. Der finner man blant andre Blueye-gründer Christine Spiten fra Norge.

Et annet eksempel er danske Tommy Ahjlers, som var en av investorene i tv-konseptet «Dragon’s Den». Etter programmet ble han utnevnt til minister, og snakker stadig varmt om startups. Han er ikke den eneste i den politiske toppledelsen i Norden med investorbakgrunn, for også den finske presidenten Sauli Niinistö har gjort engleinvesteringer.

Her kan norske investorer ta lederrollen

Hvis man som nordmann av en eller annen grunn skulle være redd for å fortelle at du er engleinvestor, trenger man altså bare å «look to Finland» for å se at det ikke er noen god grunn til det.

Ettersom Norge allerede har en sterk posisjon innenfor miljø og «social impact», kan kanskje dette være stedet Norge kan få flere virkelig store rollemodeller innen engleinvesteringer, som også kan være såkalte tankeledere internasjonalt. De kan inspirere andre til å bidra en mer bærekraft økonomi gjennom sine banebrytende startup-investeringer.