Innovasjon for de få – hvorfor nettverk avgjør hvem som lykkes som gründer

Per-Ivar Nikolaisen, redaktør i bransjenettstedet Shifter, skrev nylig om hvordan investorer er besatt av seriegründere – de som allerede har bygget selskaper og er en del av «gjengen». Han påpekte at mange av de virkelig store problemene ikke løses av folk som har startet selskaper før, men av fagfolk som står midt i utfordringene hver dag. Likevel er det disse fagfolkene som sjelden får tilgang til kapital. Investorpengene sirkulerer i de samme nettverkene, mens innovative ideer fra nye miljøer dør i skuffen.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Og dette ble ekstra tydelig for meg da jeg satt på Kvitfjell Summit, omgitt av investorer, gründere og næringslivstopper. Temaet for dagen var hvordan Norge skal øke innovasjonsgraden og styrke konkurransekraften i fremtiden. Det snakkes om viktigheten av nye ideer, om verdiskaping, og om hvordan vi må satse på innovasjon for å hevde oss i et stadig mer konkurranseutsatt marked.

Professor Tor W. Andreassen ved Norges Handelshøyskole snakket om hvordan Norge må bevege seg bort fra sin «sardinboks-økonomi» og investere i fremtiden for å ikke bli stående igjen på sidelinjen i det globale innovasjonskappløpet. Høyres nestleder Henrik Asheim pekte på hvordan rask teknologisk utvikling, bærekraftskrav og geopolitiske endringer gjør det viktig å ta strategiske valg for å sikre en konkurransedyktig fremtid.

Dette er viktige tema, og diskusjonene på slike arenaer er nødvendige. Likevel satt jeg med en følelse av at det var et misforhold mellom ordene og virkeligheten. 

Vi snakker høyt om hvor viktig det er å satse på nye ideer, men i praksis er det de samme menneskene som får tilgang til kapital og innpass i de viktige rommene. Innovasjon er i ferd med å bli en lekeplass for de som allerede har råd til å leke.

Jeg opplevde dette på nært hold i en samtale med en investor på konferansen. Da jeg fortalte om Pond, tjenesten vi har bygget for trygg valpehandel, var responsen skarp: «Dere må få bedriften til å tjene mye penger før dere ber om penger.»

På overflaten høres det logisk ut – investorer ønsker avkastning. Men for oss som bygger opp noe fra bunnen av, er dette en selvmotsigelse. I mange bransjer krever det kapital for å kunne vokse i det hele tatt. Å forvente lønnsomhet før man investerer, ekskluderer selskaper med vekstpotensial. Dette er en feilinvestering av kapital – investorer risikerer å overse selskaper som kan skape betydelig verdiskaping bare fordi de ikke allerede er «innenfor».

Og det er akkurat dette som gjør at all praten om innovasjon på konferanser som Kvitfjell Summit kan føles som innovasjonsvasking. Vi snakker høyt om hvor viktig det er å satse på nye ideer, men i praksis er det de samme menneskene som får tilgang til kapital og innpass i de viktige rommene.

Nepotisme i startup-Norge – "Who you know" trumfer hva du bygger

Mange investorer sier rett ut at de kun vurderer startups som kommer via varme introduksjoner. En investor fortalte nylig til Shifter at «svært mange startups ikke har livets rett fordi de ikke får tilgang til de rette folkene og ikke kapitalen til å skaffe seg de rette folkene heller.»

I en fersk sak i Shifter sier Simon Risanger at investorer bør være mer åpne for «cold outreach» og at gründere bør ta kontakt oftere. Det høres flott ut i teorien – men hvor mange investorer svarer egentlig på en kald e-post fra en ukjent gründer? Sannheten er at du må vite hvem du skal kontakte for å få svar, og det er nettopp der problemet ligger.

Dette er ren nepotisme, forkledd som markedslogikk. Startup-investeringer skal i teorien handle om potensial, innovasjon og gjennomføringsevne. I praksis handler det ofte om hvem du gikk på skole med, hvem familien din kjenner, eller hvilke investormiljøer du er en del av. Denne skjeve kapitalfordelingen hindrer reell innovasjon fordi gode ideer ikke alltid kommer fra folk som allerede har rike nettverk.

Og for de som allerede har et smalere nåløye, er utfordringen enda større. Forskning viser at kvinnelige gründere og de med minoritetsbakgrunn møter større hindringer i kapitalmarkedet – ikke fordi idéene deres er dårligere, men fordi nettverk og tillit ofte trumfer alt annet.

Men det stopper ikke der. Hvis vi fortsetter å gi investorpenger til de samme menneskene – de som allerede er «innenfor» – bidrar vi også til å øke de økonomiske forskjellene i samfunnet. Det samme mønsteret vi ser i global økonomi, der forskjellene mellom de rikeste og resten av befolkningen vokser, gjenspeiles i startup-verdenen. Kapital går til de som allerede har tilgang til ressurser, mens de som står utenfor må kjempe ekstremt mye hardere. Dette skaper en selvforsterkende effekt, hvor de med nettverk og kapital får en stadig større fordel, mens resten får stadig vanskeligere vilkår for å lykkes.

Beste idé vinner ikke alltid – men den burde

Mange av de virkelig innovative løsningene kommer fra en reell lidenskap for å løse et problem – ikke fra et primært ønske om å tjene penger. Det er de som ser et behov i markedet fordi de selv har opplevd problemet, som bygger de mest verdifulle løsningene. Likevel er det ofte disse gründerne som må kjempe hardest for å få finansiering.

No Isolation-gründer Karen Dolva har tidligere argumentert for at å gi «utradisjonelle miljøer» tilgang til kapital og erfaring ikke bare er rettferdig, men også vil kunne forandre økonomien til det bedre. Hvis vi virkelig ønsker mer innovasjon, bør vi ikke begrense kapitaltilgangen til de som allerede er innenfor, men aktivt lete etter de gode idéene som trenger hjelp til å vokse.

Hva må endres?

Hvis Norge virkelig mener alvor med å satse på innovasjon, må vi gjøre noe med hvordan kapital fordeles i startupmiljøet. Her er noen forslag:

● Flere investeringsmuligheter for gründere uten nettverk. Det bør opprettes fond og programmer som aktivt investerer i selskaper utenfor de etablerte kretsene.

● Mer åpenhet i investorprosesser. Investorer bør utfordres til å vurdere startups basert på idé og gjennomføringsevne, ikke bare «varme introduksjoner.»

● Endring i hvordan vi verdsetter startups. I dag belønnes startups som viser rask vekst i tall, mens mange viktige løsninger krever tid for å bygge verdi. Vi trenger et mer langsiktig perspektiv.

Per-Ivar Nikolaisen utfordret investorer til å «utvide jaktterrenget» og se utover de samme gamle nettverkene. Men spørsmålet er ikke om de vil – det er om de tør. Tør de satse på gründere som ikke allerede er en del av nettverket? Tør de gi kapital til noen uten «varme introduksjoner»? Eller er det tryggere å holde seg til de samme navnene, de samme idéene, de samme sirklene? Hvis vi ikke endrer dette nå, vil vi ikke bare stagnere - vi vil kvele innovasjon før den i det hele tatt får puste.