Konkursens lidelse: En ode til de som reiser seg og prøver igjen
Daglig leder, 6AM Accelerator og tidligere gründer av Instapoll
Å gå konkurs med en startup er som å planlegge et fjellmaraton i lang tid og bryte i første motbakke. Leggene begynner plutselig å verke og før du vet ordet av det ligger du i en steinur og spyr melkesyre.
Å fortelle investorene at styret besluttet å melde oppbud er som å være enebarn og fortelle foreldrene dine at du har latt deg sterilisere og at prosedyren er irreversibel. Alle drømmene de måtte ha om barnebarn som leker i eplehagen er kirurgisk fjernet. Med en sylskarp skalpell.
Å selv levere oppbudsbegjæringen til tingretten er som å selv be tannlegen om å rotfylle en betent jeksel etter å ha brukt alle ukepengene dine på godteri. Han spør hvor det gjør vondt hen og du viser en en sammenstilling av fordringer og gjeld mens du intenst unngår blikkontakt.
Å snakke med bostyrer om gjelden til selskapet er som å stå skolerett for læreren din og fortelle at hunden faktisk spiste leksene dine, og så forsøke etter beste evne å beskrive det nøyaktige øyeblikket papirene var så langt nede svelgen at de ikke kunne reddes.
Akkurat sånn føles det.
Noen vil kanskje si at å gå konkurs er en teknisk og juridisk øvelse, der et slikt utfall er en predikert risiko i en ligning med en rekke kjente og ukjente faktorer og et mulig vinnerscenario. En simpel logistisk regresjon med to mulige utfall.
I call bullshit.
Noen andre vil vel si at hvis man bare repeterer prosessen fire ganger til så vil nyvunnet erfaring og enkel statistisk prognose levere en gullkantet exit. Kanskje til og med en IPO. Med rød leasing-Porsche og hytte på Tjøme med brygge og plassbygd utekjøkken.
Kanskje.
Men når du sitter der med telefonen i hånden og snakker med investorer eller ansatte kunne jeg ikke brydd meg mindre.
Jeg synes ikke man skal bagatellisere dramatikken i dette. Den er ekte, rå og kvalmende.
Ekte mennesker har ekte drømmer som brytes ned og forvitrer taktfast, regning for regning.
Ekte mennesker har ansvar for andre mennesker og vet at kostnaden ikke bare er sin egen, men at den deles av alle de du har rundt deg.
Ekte mennesker trekker seg tilbake på sofaen med ullpledd og en boks iskrem og ser repriser av “Pawn Stars” og “Storage Hunters” til episodene begynner å gå i loop.
I et tapt øyeblikk lengter de kanskje tilbake til de små sekundene de følte seg overmenneskelig, når prototypen fungerte, kundene begynte å ringe tilbake eller investorene signerte termsheet.
Et lite gløtt av sol før all den vonde gørra slår nådeløst tilbake igjen, gir dem en skikkelig mental nesestyver og flasher bilder av betente jeksler, kastrering og melkesyre.
A Clockwork Orange-style.
- Faen heller. Få det bort!
Responsen var er så sterk at den nærmest føltes biologisk. Gastrofysiologisk.
Men til tross for alt dette,
til tross for all gørra og ørefikene,
tannpinen og skyldfølelse,
stigmaet og falliterklæringen,
nykastert pung og brutte slektslinjer,
er det faktisk noen som tenker “Faen heller” og beslutter å starte et nytt selskap i tredje reklamepause.
Til de av dere som dette gjelder - jeg tar av meg hatten for dere.
#
Thor Richard Isaksen er tidligere gründer av Instapoll, som ville ta pulsen på twitter under fotballkamper. I fjor høst måtte Isaksen slå selskapet konkurs. Les historien: Teknologigründeren følte seg som supermann og trodde på Premier League, men det endte i konkurs
