Espen Askvik

Styreleder i investeringsselskapet Victrix AS

Nylig kunne vi lese i Shifter at «flesteparten av de norske oppstartsbedriftene faller foreløpig utenfor regjeringens bankgarantiordning».

Samme dag skrev Victor Norman en kronikk i DN («Gal medisin mot Korona») om myndighetenes tiltakspakke med lån og garantier på 100 milliarder kroner til næringslivet etter at Covid-19 har ført Norge og nesten alle andre land inn i en økonomisk krise.

Normans poeng er at siden bedriftenes inntektsbortfall oppstår som følge av et (fornuftig) pålegg fra myndighetenes side, virker det urimelig at medisinen som tilbys er lån, som det også skal betales renter på.

I den sammenheng kan det også være på sin plass å sitere en annen NHH professor, Tore Johnsen, som i finans-forelesningene på NHH pleide å si det slik; «Gjeld er billig, helt til du er blakk. Da er det dyrt. Jævlig dyrt.»

Vi i Victrix, og de fleste investormiljøer vi kjenner til, har lenge vært skeptiske til at gjeld har blitt et så tilgjengelig og «normalt» instrument for oppstartsselskaper. Ikke misforstå - det selvsagt fornuftig at oppstartsselskaper får risikoavlastning grunnet manglende evne til sikkerhetsstillelse, og således får tilgang til forskjellige former for låneordninger for å finansiere lønnsom vekst og lønnsomme kontrakter. Problemet i dagens situasjon er at gjeld egner seg dårlig som finansieringskilde i ulønnsomme oppstartsselskaper, og kan utgjøre et stort problem når neste emisjon skal gjennomføres.

Tre avgjørende grep

Victrix er et privat investeringsselskap som investerer egne penger, og som har presåkorn-mandat der vi forvalter penger for staten. Vi er selv gründere, med et erfarent team som har vært gjennom dot.com-krasj, 9/11 og finanskrise. Sistnevnte husker vi altfor godt. Høsten 2008 var Mobiletech et ambisiøst vekstselskap med ferske penger, store ambisjoner og en klar vekst og internasjonaliseringsstrategi. Vi hadde endelig lyktes å rekruttere resten av teamet som skulle være med oss ut i verden - og 15. august 2008 møtte 12 nyansatte og motiverte medarbeidere på jobb, nesten en dobling av staben. 15. september gikk Lehman Brothers konkurs, og finanskrisen var et faktum. Alle de nyansatte og motiverte medarbeiderne mistet dessverre jobben før de fikk en reell mulighet til å ta fatt på oppgavene sine, og altfor mye av emisjonen fra 2007 gikk med til nedbemanning og restrukturering. Vi var ikke det eneste vekstselskapet med problemer i denne tiden, men vi var et av de som «overlevde». Det som for oss gjorde forskjellen var tre ting:

1. Vi hadde eiere som sammen med gründerne ble enig om å «løfte i flokk», som gjorde det mulig å foreta en kriseemisjon på 3 MKR i januar 2009.
2. Vi tilpasset oss ved å gjennomføre nødvendige kostnads- og bemanningsreduksjoner
3. Vi fikk et risikolån på 2,7 MKR av Innovasjon Norge i september 2009, etter at vi hadde vist at vi hadde gjennomført nødvendige grep for å nå lønnsomhet.

Verre enn finanskrisen

Mye av det vi ser nå er like ille som under finanskrisen høsten 2008. Krisen oppsto brått, og fikk stor innvirkning for budsjetter og adferd i lang tid etterpå. Alle innkjøpsbeslutninger i bedriftsmarkedet ble i praksis frosset over natten, og salget stanset øyeblikkelig. For startups var imidlertid 2009 et enda vanskeligere år å klare seg gjennom, fordi bedrifter endret måten de handlet på. Budsjettene skrumpet inn ved at ikke-kritiske prosjekter ble kansellert eller utsatt, mens kritiske prosjekter ble faseinndelt, slik at risikoeksponering ikke ble for høy. Resultatet var at etterspørselssiden sviktet i lang tid etter at krisen inntraff. Først i 2010 begynte ting å normalisere seg.

Men mye av det vi ser nå er også verre enn under finanskrisen. Å måtte stenge dørene og bli fratatt all omsetning, er mye mer dramatisk, og bringer også større tap enn stans i nysalg, utsatte beslutninger på nye prosjekter og reduksjon i stab når man egentlig er i vekstmodus. For Norges del, som på mange måter kom gjennom finanskrisen mer skånsomt enn mange land vi gjerne sammenligner oss med, rammer dagens krise oss med full tyngde. Tapene blir trolig større enn i finanskrisen, og det kan ta lengre tid før ting blir “normalt” igjen. Det blir store og gjennomgripende endringer på reisevaner og -muligheter på grunn av smittefare. Den største forskjellen er imidlertid at mange flere privatpersoner blir rammet i denne krisen, både gjennom permitteringer (skjer umiddelbart) og oppsigelser (skjer når bedriftene får tatt konsekvensen av hvor hardt krisen rammer på lang sikt), for ikke å snakke om konkurser (skjer med de som ikke tar konsekvensen av hvor hardt krisen rammer på lang sikt). Legg til at den norske kronen har svekket seg til “uopplevde” nivåer, slik at importerte varer (mesteparten av det vi kjøper) blir dyrere, og “consumer confidence”, måltallet på forbrukeres tilbøyelighet til å kjøpe varer, stuper.

Usikkerheten knyttet til fremtiden føles enda større nå enn etter finanskrisen. Mye kan også tyde på at den tøffe perioden blir enda tøffere og mer langvarig enn finanskrisen, både for forbrukere og bedrifter. Dette er viktig fordi det har stor betydning for hvordan de langsiktige krisepakkene og tiltakene innrettes, og det har mye å si for hvordan startups og vekstselskaper bør tilpasse seg fremtiden.

Den kollektive «psykosen»

Poenget for startups - og alle andre bedrifter som tar opp lån enten tidene er vanskelige eller ikke - er at gjeld bare kan betjenes ved å generere positiv kontantstrøm over tid. Investorer som normalt sett er villig til å ta risiko for å finansiere eierne i et selskap, er svært lite villig til å finansiere kreditorene i et selskap - bare se på Norwegian.

Den store utfordringen nå - som vi så etter både dot.com-krakket og finanskrisen - er at den private risikovillige kapitalen som har vært tilgjengelig for startups de siste 10 årene, har «tørket inn», noe Startuplab-sjef Alexander Woxen har poengtert i Shifter. Det er mange grunner til det, herunder tilgjengelig likviditet hos investorer, andel likvide investeringer versus illikvide (startups) og konkurranse om kapitalen (børsen er «billig»). I tillegg slår investorers kollektive hukommelse inn med hensyn til hvor «stuck» de er i startups. For de fleste startups gjelder selvfølgelig også det at «ting blir litt dyrere og tar litt lengre tid». Så også i etterkant av kriser. Historien har vist at denne kollektive «psykosen» tar et par år å komme ut av, selv om ettertiden kanskje vil vise at 2020 vintage tidligfase investeringsfond blir tidenes beste, fordi verdsettelser blir mer edruelige, og de beste selskapene jobber enda hardere for å få det til («løvetannbarna»).

Egenkapital så det monner

Så hva bør politikerne gjøre nå, hvis tilgang til lån uten sikkerhet ikke er den rette medisinen for å hjelpe startups gjennom koronakrisen?

I sin kronikk sier Victor Norman at «myndighetenes referansepunktet for økonomiske støttetiltak til næringslivet burde være status quo ante», at fellesskapet bør bidra til at bedriftene har omtrent samme balanse som da elendigheten begynte når nedstengingen en gang er slutt.

Noen vil kanskje mene at Norman går for langt når han antyder at myndighetene har et økonomisk ansvar ovenfor bedrifter (utover å tilby lån uten sikkerhet) når de velger å innføre tiltak som fjerner næringsgrunnlaget. For startups tror vi uansett det vil være en bedre medisin å innrette tiltakspakken på egenkapitalsiden, og gjøre det så det monner. Siden mesteparten av privat kapital vil være utilgjengelig for startups de neste par årene, innebærer dette i praksis en betydelig økning av rammene til Investinor, både for direkteinvesteringer og for fond i fond-investeringer, og samtidig redusere kravet til privat matchingkapital.

10 år senere

Presåkornfondet er et eksempel på en vellykket satsing på egenkapitalsiden som har vært bygget opp over de siste 5 årene. Ordningen er en matching-ordning som har produsert svært gode resultater når det gjelder å utløse privat kapital. Frem til desember 2019 er det foretatt 199 investeringer, fordelt på 163 ulike selskap til en samlet verdi på 180 millioner kroner. Presåkorninvesteringene er matchet med 627 millioner kroner fra private investorer, som er langt over dagens matchingkrav på 50%, ifølge en Menon-rapport. Ordningen har vært forvaltet av et 30-talls tidligfase investormiljøer som har kvalifisert seg gjennom offentlige anbud. Miljøene spiller en sentral rolle i tidligfase økosystemet gjennom å være aktive i inkubatorer, akseleratorer, TTO-er og englenettverk.

Ironisk nok kan vi nevne at siste avdrag på vårt eget «krisepakke-lån» på 2,7 MKR fra 2009 ble betalt 20. februar 2020, omtrent 10 år etter at første rate ble utbetalt. Staten har fått sine renter i hele perioden, men uten egenkapitalen som ble tilført og kostnadskuttene som ble gjennomført i forkant av at lånet ble innvilget, ville trolig både investorene, staten og gründerne tapt alt