"Norge må bruke Googles overvåkningsmaskin i kampen mot coronaviruset"

Leif Hamnes

Konseptutvikler i Cyberforsvaret

Jeg publiserte for noen dager siden min aller første Facebook-statusoppdatering, etter ti år med prinsippfast radiotaushet. Som alle andre, har jeg eldre mennesker jeg er glad i. Vi er i nytt territorium, og det viser seg at også eksentriske og usosiale folk som meg trenger å blåse ut damp, tenke nytt – og tenke høyt.

Nå et par dager viser det seg at selveste Donald Trump er hjertens enig i hovedinnholdet, og har satt hele sitt regjeringsapparat i sving:

Tiden er inne til å kreve at selskapet Alphabet (Google) gjør sin fordømte plikt og bidrar til å spare millioner av menneskeliv verden over - potensielt flere tusen av dem i Norge.

Tanken er ganske enkel.

Hvis jeg er en sannsynlig symptomfri smittebærer fordi jeg i likhet med 40 andre medpassasjerer befant meg på en overfylt 37-buss under et velrettet Corona-host to uker tilbake, og der denne bussturen basert på lokasjonsdata viser seg å være den mest sannsynlige fellesnevneren for 13 bekreftede tilfeller spredt ut over ellers fragmenterte «smitte-hotspots» i Oslo - vil jeg vite om det.

PIP, sier Corona-appen. «Gå i karantene.»

Dersom 200 mennesker som alle var innom Clas Ohlson på Lambertseter Senter lørdag viser seg vesentlig mer tilbøyelig enn gjennomsnittet til å søke på varianter av frasen «symptomer Corona» i løpet av den neste uka, er det relevant informasjon å distribuere til alle de 450 som var innom Clas Ohlson for å hamstre engangshansker lørdag.

PIP, sier Corona-appen. «Gå i karantene.»

Google kan få dette til å skje – i global skala om de vil. Men kun dersom selskapet tar omdømmesmellen ved å innrømme for sin internasjonale kundemasse at datainnsamlings- og analysekapasiteten deres faktisk ligger på dette nivået.

Google kan velge å anvende sine «anonymiserte», masseinnsamlede lokasjonsdata – og ikke minst søkelogger – og tilgjengeliggjøre dette sammen med uovertruffen analysekapasitet for internasjonale smitteverneksperter.

Selskapet kan bruke sine stedlige kontorer – som her i Norge - til et utgangspunkt for dialog med berørte nasjoner om lokale tilpasninger, begrensninger eller unntaksbestemmelser for personvernregler der dette er nødvendig.

Lar det seg gjøre på ti minutter? Nei.

Lar det seg gjøre på ti dager? Ja.

Vi har sett eksempler på at lignende teknologi fra mindre aktører enn Google allerede er tatt i bruk og gir effekt i land som Sør-Korea og Israel.

Vi er gode i Norge, men vi har ikke en like slagkraftig selvstendig teknologisektor som disse to landene. Det vi har, er ting som eiermakt gjennom Oljefondet. Vi har en statsminister som sårt trenger å vise handlekraft. Vi har sosiale medier. Vi har en amerikansk president som er mottakelig for smiger. Alle slike vurderinger ligger over din og min paygrade, og er en sak for de voksne å snakke om.

Det er ikke viktig hvordan det skjer, men det trenger å skje.

For tiden er knapp, kapasiteten er der allerede – og alle vet det.

Til folk som har spurt meg de siste årene hvorfor jeg er en eremitt på internett, pleier jeg å si at jobben min er så hemmelig at jeg holder meg fullstendig unna sosiale medier. Mye utenlandsk etterretning er ute og lusker.

Det er selvfølgelig bare tøys. Like fullt har det vært en hendig bortforklaring, som har spart meg for å framføre endeløse formaninger om personvern – og mine omgivelser fra å måtte høre på. Men hvis det er sosial skam som til slutt må til for å tvinge teknologigigantene på banen i flere land enn bare USA, er jeg villig til å gjøre min skjerv.

Det er ikke nødvendig å være konspirasjonsteoretiker, eller å ha min bakgrunn, for å vite at verdens mest verdifulle selskaper alle er i samme grove kategori: Allvitende, digitale kjemper som har detaljkartlagt og analysert våre bevegelser i tid og rom, våre interesser, vårt sinnelag og vår mentale og fysiske helsetilstand i minst ti år.

I løpet av disse årene er planeten støvsugd for spesialister innen algoritmebygging, maskinlæring og kunstig intelligens for å analysere tidligere utenkelige mengder rådata i sanntid, distribuert over gigantiske datasentre verden over, som i rent omfang for lengst har passert internasjonal luftfart i energiforbruk og klimaavtrykk.

Akademia er tømt for sine fremste eksperter innen et utall grener av sosialpsykologi og nevrokognitiv vitenskap, for å perfeksjonere designet av digitale produkter slik at disse mest mulig presist utnytter menneskelige kognitive svakheter og hang til avhengighetsskapende dopaminbekreftelser.

Kort fortalt: Selskaper som Google, Facebook, Apple og Amazon har bygget opp og vernet om sin markedsmakt, enorme kulturelle innflytelse og spinnville fortjenestemargin som et direkte resultat av evnen til å gjøre nettopp alt dette i størst mulig utstrekning.

Og slik er den interne hjernekjemien til milliarder av mennesker, meg selv inkludert, gjort mer mottakelig for algoritmebasert manipulasjon.

Sluttproduktet - det som faktisk selges – er at tilstrekkelig mange av oss som individer med noen tastetrykk vil kunne endre gruppeatferd i en kommersiell retning disse aktørene, og de som betaler dem, er tjent med. Hva med å være ærlig for en gangs skyld, og heller bruke denne kapasiteten til å redde millioner av menneskeliv?

Andre kan tenke sitt, men denne tidligere personvern-evangelisten er villig til å tilgi Silicon Valley alt sammen. Hele sulamitten.

Vi har tross alt vært med på leken alle sammen. Om vi er ærlige, har vi visst om overvåkningen og manipulasjonen hele tida. Selv viker alle mine flotte prinsipper allerede i møtet med YouTube, og det er bare dumt å late som noe annet.

Jeg tror de neste månedene fort kan avgjøre hvorvidt noen av verdens største selskaper får lov til å eksistere i sin nåværende form om to år.

Jeg håper de digitale kjempene består, for da betyr det kanskje at de har brukt noe av sin makt til å gjøre noe verdifullt for både verden og lille Norge - og at vi fikk litt ærlighet på kjøpet.