«Nysnø må våge å ta feil for å lykkes»

Siri Kalvig gikk offensivt ut i fondets spede begynnelse – hun skulle ta risiko til det beste for økonomien og kloden. Nysnøs første investering gikk til Otovo i 2018, et lovende solselskap som red på en grønne bølge i et hav av startup-optimisme. Investeringen så lenge ut til å bli en innertier for statens klimainvestor. Fondet fylte på videre med kapital, men da fornybar-interessen falt og lufta etterhvert fislet ut av den globale teknologibobla, kollapset aksjekursen.

Da Nysnø leverte sin årsrapport for i fjor i forrige uke, var det nettopp Otovo som ble trukket frem som den største syndebukken for verdifallet i porteføljen. I tillegg til dette ble det påpekt at 17 av 18 vekstselskaper hadde negativt finansielt resultat.

Et papirtap på over 700 millioner kroner ga en forutsigbar runde kjeft fra ulike hold. Stortingspolitiker Sivert Bjørnstad fra en av favorittene til å sitte i regjering etter neste valg, Fremskrittspartiet, sa i Finansavisen at han ønsket å legge ned hele fondet:

«Selv om staten har mye kapital, kan vi ikke drive å kaste penger etter dårlige prosjekter».

Nysnø forsvarte seg som best de kunne med at tapet ikke var realisert, og at det derfor er for tidlig å si hvordan det kommer til å gå med Otovo og de andre porteføljeselskapene som har tapt seg i verdi.

Det Nysnø egentlig burde fått kjeft for, var det få som brydde seg nevneverdig om i første omgang. Nemlig at fondet ser ut til å bli mer og mer trygghetssøkende i sine investeringer.

Ifølge Regjeringens nettsider skal fondet investere i tidligfase. I et år hvor oppstartsselskaper var billigere enn på mange år, gjorde Nysnø kun én eneste direkteinvestering – det var i et selskap som ble opprettet for snart to tiår siden. Metizoft fra Fosnavåg er sikkert en fin bedrift, men shipping-software-selskapet kan neppe sies å være i tidligfase lenger. Med tanke på at selskapet har gått jevnt og trutt i pluss de siste årene, fremstår det heller ikke som særlig risikofylt.

Dette er ikke det eneste stedet statens klima-venture-investor har gått for de trygge alternativene. I stedet for direkteinvesteringer har Nysnø satset den stadig større pengepotten i andre fond. Noen av fondene har sine hovedkontorer i utlandet, og investerer i hovedsak i utenlandske selskaper. Dette kan fremstå som litt underlig siden det politisk bestemte mandatet sier at Nysnøs investeringsobjekter skal ha «aktiviteter eller tilknytning til Norge». Men Nysnø har altså valgt å tolke dette som at det holder at et fond har en tilstedeværelse her til lands. Slik som kanadiske Arctern Ventures der Nysnø har bidratt sammen med blant annet oljeselskapene Equinor og Suncor Energy. Arctern har sitt hovedkontor i Toronto, men også har en liten Oslo-avdeling.

En slik «fond-i-fond-strategi» sprer risikoen utover langt flere selskaper enn dersom Nysnø skulle investert direkte, slik de har gjort i Otovo. Det kan nok være behagelig for administrasjonen, fordi man slipper å få kjeft for velkjente norske enkeltinvesteringer, men det betyr likevel også at fondet får mindre direkte betydning for norske selskaper og grønn omstilling i Norge.

I lys av denne snik-internasjonaliseringen av et fond som i starten var tiltenkt å være en katalysator for norske klimaselskaper, fremstår Stavanger-rektor Klaus Mohns høylytte protest-avgang fra styret pussig. I sitt avgangsintervju mente han at fondet burde få investere mer i utlandet, mens de jo faktisk har gjort langt mer av det enn mange hadde trodd.

Dersom politikerne skulle gi Nysnø ytterligere mer spillerom til å investere direkte i utenlandske unoterte tech-selskaper, ville det nok gi noen spennende muligheter. Likevel ville kapitalen som i dag fremstår som betydningsfull i norsk sammenheng, fort blitt ganske ubetydelig dersom den skulle spres tynt litt her og der utover kloden. Målet med å skape økonomisk vekst og grønn omstilling i Norge kunne man da sett langt etter. Spørsmålet er også hva slags kompetanse Nysnø har i teamet til å gjøre dette.

Avtroppende styremedlem Klaus Mohn sa i det nevnte avgangsintervjuet i Dagens Næringsliv at «det grenser for hvor mange tidligfase, teknologitunge selskaper med tilstrekkelig kvalitet du kan finne i dette landet». Dersom dette gjenspeiler holdningen internt i fondet, har norske oppstartsbedrifter et potensielt problem. Det finnes flere lovende bærekraft-selskaper der ute som ikke har Nysnø på eiersiden. Enten foretrekker de andre investorer enn den norske stat, eller så har de fått nei fra et statlig fond som er redd for å ta for høy risiko.

Dersom Nysnø sitt mandat flyter utover for å sikre avkastning på en tryggere måte, vil det til slutt miste sin opprinnelige mening. For hvorfor skal man trenge et slikt instrument hvis det ikke skiller seg nevneverdig ut fra andre private og statlige fond. Da kan man jo like godt legge ned, slik det har blitt tatt til orde for i visse politiske og økonomiske miljøer.

En nedleggelse av Nysnø vil ganske åpenbart ramme kapitalmarkedet for norske vekstselskaper. Fondet går aldri inn alene, men har vært en verdifull medinvestor i flere velkjente runder. Norske private investeringsfond som satser på oppstartsselskaper innen bærekraft, mister også en viktig kilde til kapital. 

Når kritikken mot Nysnøs manglende avkastning hagler, er det greit å huske at teknologisektoren har fått gjennomgå globalt. En lang rekke VC-investorer har gått på store smeller. Siste kapittel er ennå ikke ferdig skrevet for selskaper som Otovo og de andre i porteføljen. Verdiene kan ta seg opp, og plutselig vil det bli stille fra kritikerne.

Nysnø bør få lov til å følge en venture-modell, slik andre private aktører gjør i sine investeringer. De bør ikke trenge å være 100 prosent sikre på at de får avkastning i hvert selskap de går inn i. Ved å investere i en lang rekke selskaper sier statistikken at fondet etter hvert vil få noen vinnerlodd som veier opp for tapene og mere til. 

I mellomtiden kan politikerne smøre sin tålmodighet med at selskapene i porteføljen har bidratt og kan bidra til en betydelig klimagevinst - 890.000 tonn til og med 2030, ifølge fondets egne beregninger. Selv med en nøktern utvikling i verdien av Nysnø sine investeringer kan det vise seg å bli et kostnadseffektivt klimatiltak. Det var vel også noe av meningen.