Kvinneandel i styrer
«Seks essensielle spørsmål som står helt ubesvart fra regjeringens side»
--Bortsett fra en innledende betraktning om at jeg kommer med uriktige påstander og skremmebilder som “ikke kan stå ubesvart” bringer Bjørnflatens innlegg lite nytt til bordet, skriver gründer Christer Dalsbøe som svar til statssekretær Anne Marit Bjørnflaten i Næringsdepartmentet.
I forrige uke publiserte Shifter mitt innlegg “Næringsministeren kaster gründere og eiere ut av sine egne styrerom”.
Her anklager jeg næringsministeren og hans lovforslag om kjønnskvotering for å uten saklig nok grunn ødelegge for norske eieres mulighet til å utpeke det beste mulige styret for sine selskaper.
Dagen etterpå fikk jeg svar fra statssekretær Anne Marit Bjørnflaten med tittelen “Mer likestilling i styrene”. At regjeringen tar seg tid til å svare en kritisk meningsmotstander midt i fellesferien setter jeg pris på. Jeg oppfatter likevel ikke at samtalen har blitt flyttet så mye fremover av utvekslingen så langt.
Bortsett fra en innledende betraktning om at jeg kommer med uriktige påstander og skremmebilder som “ikke kan stå ubesvart” bringer Bjørnflatens innlegg lite nytt til bordet. Hva som skulle være uriktig fra min side kommer heller ikke frem.
Ettersom jeg har lest høringsnotatene og regjeringens pressemeldinger har jeg også lest resten av talepunktene hennes tidligere.
La oss gjøre en oppsummering av Bjørnflatens påstander og se hvilke av mine argumenter som fortsatt forblir ubesvart.:
Statssekretæren skryter av at forslaget har støtte av NHO, men la oss være ærlige: Det er en sannhet som fortjener store mengder modifikasjoner. NHO var tydelig negative frem til mars i år. Medlemmene deres er åpenbart negative. Når Nina Melsom i NHO selv oppsummerer hvorfor NHO motvillig valgte å snu er hun tydelig på at de kun støtter å “prøve ut” kjønnskvotering i “avgrenset” format.
Hun poengterer også at det ikke er noe forskningsmessig belegg for å påstå at kvotering på styrenivå vil føre til økt lønnsomhet eller mer likestilling i næringslivet ellers.
Det er problematisk for regjeringen at deres to viktigste argumenter for kvotering tilbakevises av partneren de skryter av å ha på lag.
Når NHO motvillig velger å gi lunken støtte til regjeringen er det fordi de i retur for å ikke slåss mot forslaget offentlig fikk inn en mykere innføring av kvoteringskravet over 4 år.
I lys av at regjeringens forslag ser ut til å ha et knapt flertall på Stortinget er NHO’s manøver et forståelig stykke politisk pragmatisme. Spesielt i en sak hvor man som motstander risikerer å bli oppfattet som negativ til kvinner heller enn negativ til et dårlig utformet lovforslag.
Det har også en viss verdi for bedriftene å få bedre tid på å gjøre overgangen fra et kompetansebasert styre til et kjønnsbasert styre, men et litt saktere skritt i feil retning er som kjent fortsatt et skritt i feil retning.
Deretter påpeker Bjørnflaten at norsk økonomi står ovenfor store omstillinger som krever at vi “utnytter kompetansen i samfunnet”.
Nøyaktig hva som skal være den kompetansemessige fordelen av å bytte ut en mannlig siviløkonom i 50-årene med en kvinnelig siviløkonom i 50-årene fremstår fortsatt som uklart.
Etter 70 år med likestillingskamp for å få etablert at kvinner har akkurat de samme forutsetningene til å bidra på bakgrunn av kompetanse som menn er kvotering på styrenivå en fullstendig falliterklæring for dette viktige prinsippet.
Videre er Bjørnflaten opptatt av at kvotering kun skal gjelde for bedrifter med mer enn 30 ansatte eller 50 millioner i samlede inntekter. Ifølge henne skal bedrifter av denne størrelsen ha sterk nok rygg til å bære kostnadene av kvotering.
For det første har ingen selskaper sterk nok rygg til å ikke ha det beste mulige styret de kan. For det andre betyr denne grensen at selskaper som vokser og nærmer seg grensen er nødt til å bytte ut det teamet som har medvirket til suksessen så langt.
Lovforslaget er ekstremt inngripende ovenfor eiere, samtidig som regjeringen har altfor svak dekning for eventuelle positive effekter til at man har saklig grunnlag for å innføre det.
Dette er ifølge Wikipedia den nøyaktige definisjonen av ordet «autoritært». At statssekretæren velger å kalle det demokrati står leserne fritt til å tenke sitt om.
Ettersom statssekretæren glatt hopper over mine viktigste argumenter gjengir jeg dem kort en gang til:
Den viktigste grunnen til at det sitter flere menn enn kvinner i styrene til private aksjeselskaper er at flere menn starter og eier selskaper.
Det er for mange selskaper helt riktig og viktig å ha et styre bestående av eiere med kjennskap til virksomheten heller enn eksterne styremedlemmer.
Hvis man først skal ha eksterne medlemmer i styret finnes det utallige bransjer og spesialkompetanser hvor menn er i overtall i talentutvalget.
Mange eiere vil bli tvunget til å forlate sine egne styrer til fordel for eksterne kvinner. Et styre som utelukkende består av eiere vil kunne bli ulovlig, til tross for at dette er en utbredt og av mange foretrukket styreform.
Kjønn alene er en dårlig proxy på det mangfoldet som faktisk er essensielt for godt styrearbeid - nemlig mangfold av kompetanse og erfaring.
Vi risikerer at flinke kvinner blir sett på som kvotefyll før de en gang har åpnet munnen på sitt første styremøte, fordi alle involverte vet at regjeringens lovforslag er den utløsende grunnen til at de sitter der. Det er et urettferdig utgangspunkt for å bli respektert på lik linje med mannlige styremedlemmer.
Til slutt, her er noen essensielle spørsmål som står helt ubesvart fra regjeringens side:
Hvor mange av de 13.000 mennene som regjeringen ønsker å bytte ut med kvinner er eiere av bedriften, heller enn eksterne styremedlemmer? Hvilke konsekvenser vil det kunne ha for norsk økonomi at disse eierne blir skjøvet ut fra sitt eget styrerom?
Hvorfor er det rettferdig og viktig for samfunnet at bransjer med opptil 50 ganger flere menn enn kvinner i talentutvalget, som flere av håndverksbransjene, skal ha 40% kvinneandel på styrenivå?
Hvor stor andel av differansen mellom kvinner og menn på styrenivå mener regjeringen skyldes bevisst eller ubevisst diskriminering? Hvor godt egnet er egentlig forslaget til å gjøre noe med denne andelen?
Hvor høy konfidens har regjeringen på at tvungen økning av kvinneandelen i bedriftsstyrer vil bidra til økt lønnsomhet for selskapene? Hvilken forskning eller argumenter gir grunn til å tro på dette?
Hvilken likestillingseffekt i resten av næringslivet forventer regjeringen at forslaget skal gi? Hvilken forskning eller argumenter gir grunn til å tro på dette?
Har mindre inngripende forslag blitt vurdert? Har man f.eks vurdert å gi et lite økonomisk insentiv til bedrifter som har «høy nok» kvinneandel i styret heller enn å tvangsoppløse selskaper hvor kjønnskvotering skaper store utfordringer? Eller har man vurdert å kartlegge og offentliggjøre kvinneandel gjennom Brønnøysundsregisteret, og heller la kunder, partnere og leverandører bestemme om de mener at kjønnsmangfold er viktig for videre samarbeid med bedriften?
På vegne av bekymrede eiere håper jeg på en oppklaring fra regjeringen. Hvis næringsministeren eller statssekretæren ikke finner det naturlig å gi en skriftlig respons stiller jeg gjerne til en samtale om konsekvensene av lovforslaget, feks i Shifters podcast. Hvis vi stiller med tro på hverandres gode intensjoner og ønske om å forstå hverandres perspektiver tror jeg det kan bli et nyttig bidrag til debatten.
